– i boken : “Kristenliv på Opplandene. Et festskrift”. Oppland og Hedmark kretser av Norsk Luthersk Misjonssamband. Volda/Bergen 1955.
– fra s. 18 – 23 :
Etter reformasjonen satte pavekirken inn en mot-reformasjon, og mange steder prøvde den å snike seg inn med sin gamle lære for å vinne tilbake det tapte.
Derfor måtte reformasjonens ledere alltid være på vakt for å forsvare den rette lære, og denne tidsbolken ble kalt rett-troenhetens tid, fordi den ble preget av ordskiftet om den rette tro.
Og historikerne regner denne tid for å være tørr og åndsfattig. Men det er ofte glemt at i denne tid levde menn som Johan Arndt, Henrik Muller, Christian Scriver, Paul Gerhardt, Thomas Kingo, Petter Dass og Jesper Brochmand. Og disse menn skrev prekener og salmer som kristne har levd på til denne tid. Og salmene fra denne tid er noen av de beste vi eier.
Men i rett-troenhetens tid var det nok mange som slo seg til ro med at de hadde den rette tro og levde verdslig, mens troen var død. Men mange våknet opp for denne fare og la vinn på personlig fromhet i inderlig samfunn med Gud. Dette ble en ny livsrørsle, som ble kalt Pietismen. Ordet kommer av det latinske ordet for fromhet.
I Tyskland ble Spener, Francke og Zinzendorf ledere for pietismen. De krevde ikke bare ren lære, men et personlig kristenliv, som skulle kjennes bade av dem sjøl og andre. Der måtte bli skille mellom verdens barn og den lille flokk som Herren kjennes ved (Niels Johannes Holm’s salme/red.).
De troende måtte holde seg fra lettferdige bøker, teater, dans, tobakk, kort og terninger. Slike ting kalte de likegyldige for adiafora eller mellom-tingene. Pietismen hadde tre kjennemerker. Det var personlig kristendom, vennesamfunn og avhold. Og så våknet de for de gode gjerninger, særlig misjonen.
Pietismen bredte seg nordover til Danmark. Og sjøl om Fredrik den IV (dansk-norsk konge fra 1699-1730) ikke var noe dydsmønster, så gjorde han hva han kunne for å fremme kristendommen i sine land. Han opprettet et misjons-kollegium og støttet misjonsarbeidet i Finnmark, på Grønland og i Ostindia. Menighetene skulle yte penger til misjonen, og han ville ha pietister til misjonærer.
Sønnen, Kristian VI (1689—1746) (dansk-norsk konge 1730-1746/red.), ble kalt pietisten på tronen, og han gjorde flere ting som ble til gagn for pietismen i Norge. Blant annet innførte han Pontoppidans forklaring, Sandhed til Gudfrygtighed, som lærebok i folkeskolen, og gjorde den til grunnlag for konfirmasjonen, som ble innført i 1737. Og to år etter lovfestet han den norske folkeskolen.
På samme tid ble mange prester som studerte i København og Tyskland, berørt av pietismen og bar den med seg heim.
De pietistiske strømninger fant god næring i mangt som var sendt til Norge i forveien. Vi har nevnt postillene og salmene. Kingos salmebok ble innført til bruk i kirkene i 1699. Kingo eide botstonen, men sterkest sang han om Kristi lidelse og død. Han sang Kristi lidelseshistorie inn i det norske folket, og han lærte det å be : Skriv deg Jesus på mitt hjerte.
Men det kom talsmenn for personlig kristendom til Norge lenge før de fromme ble kalt pietister. Her skal minnes lektor Nils Svendsen Chronich, som i 1639 ble lektor i teologi i Oslo. I sang og tale gikk han sterkt i rette med dem som hadde kristendommen bare i munnen eller i alle slags kirkelige seremonier, som altergang, skriftemål, høring eller lesning av Guds ord. Det gnistret av talene hans som av gloende jern når det blir lagt under hammeren på ambolten, når han gikk til storm på den hykkelske og døde tro, på vantroen, eller på det ubotferdige liv og den falske lærdom. Den evnerike Chronich stridde til blodet for det syn han hadde på levende kristendom. Han kom i bitter strid med presteskapet, og i 1653 greidde det å få han vekk. Men det kom til å gro der han sådde.
Førti år etter ble det stort røre i Oslo ved flere tyske studenter, som var huslærere der. Johan Otto Glusing fra Oldenburg var en av dem. I København skapte han stort røre ved å tale mindre pent om prestene, og fordi venneflokken hans ble borte fra kirken og nattverden. Da spøkte det for Glusing, men før han ble hektet, kom han seg unna til Oslo og ble huslærer hos generalmajor Hausmann.
Her kom Glusing sammen med Christian Funch fra Halle og dansken Jørgen Hammer. Alle tre var huslærere. De drev hardt med husmøter, og spredte gudelige skrifter og høstet der Chronich sådde.
Biskop dr. Hans Munk likte nok ikke denne rørsla, men han var gammel og makta ikke noe med den. Men stiftsprost Lodberg var heldigere. Han var stiv og rett-troende. Men han forsto ikke det inderlige i denne åndelige rørsla, og ble bare rasende over dem som ikke gikk til alters for ikke å smittes av de verdslige og ugudelige nattverdgjester, og kalte det bestående kirkesamfunn for antikristens rike, som snart skulle avløses av tusenårsriket.
Lodberg var en strevsom kar, som hadde fått løfte på et professorat i København, og der ble han stiftsprost, så det gjaldt å henge i.
Lodberg vendte seg til politimesteren, bispen og generalen for å få has på Glusing. Men det nyttet ikke. Så sendte han et lengre skriv til Københavns teologiske fakultet og klaget på utskeielsene i Oslo. Visestattholder Fredrik Gabel fikk pålegg om å granske læren til Glusing og vennene hans.
Nå ble det nok nødvendig med en ny lov, og kongen sendte ut plakaten av 2. oktober 1706 mot de «Særsindede». Under trussel om tiltale og straff forbød kongen alle forsamlinger i husene av «særsindede personer», som fører en egen lærdom om egne krefter til å oppna den fullkomne salighet, som ikke kommer overens med skriften og den rene Augsburgske Confession. Året etter ble de tre bråkmakerne i Oslo utvist av kongens riker.
Men det var nok ikke bare «særsindede» som fant på å tale ille om kirken i de dage. Thomas von Westen fra Trondheim holdt sin dimispreken i København 12. april 1708. Kongen var til stede og syntes at det var en begavet taler. Westen ble først ansatt ved det Kongelige bibliotek, og året etter fikk han det feite Veø prestekall i Romsdal. Men i slutten av sin studietid i København kom han inn i den pietistiske åndsstrøm, og da han kom til Romsdal sendte han sammen med seks andre prester en supplikk til kongen, og der skrev de : Sions veier ligger ganske øde i Eders kongerike Norge. Der er ingen kirkelig disiplin i Eders land. Kirkens bindenøkkel er ganske nedgravet, den løsende nøkkel er ganske misbrukt, prekestolen mestendels uten frukt, skriftestolen mer til Satans rikes befordring enn til synders avskaffelse.
Disse sju prestene ble kalt sjustjerna, og Fredrik IV nedsatte en kommisjon slik som Sjustjerna foreslo. Men kommisjonen fikk lite å si.
Vekkelsen i Oslo ble ikke slutt med at Glusing og kameratene hans ble landsforviste. Rørsla levde videre både mellom lekfolk og i det norske presteskapet. Fra 1719—1732 virket stiftsprost Anders Hof til stor velsignelse sammen med biskop Hersleb. Der ble vekkelse, og mellom de vakte var Anna Catrina Freymann, som ættet fra de Mæriske brødre, og hennes oldefar døde som martyr.
De vakte flokket seg omkring frk. Freymann og dannet en venneflokk uten å gå ut av statskirken. Venneflokken sto i forbindelse med Brødresamfunnet i Herrnhut og fikk to predikanter derifra. Det var Niels Mønich og Gert Hansen. Den siste var norsk. Men dette likte nok ikke biskop Hersleb, som var meget høgkirkelig. Men frk. Freymann gikk til ham og forklarte ham saka, og han lovde at han skulle ikke legge noen hindring i veien for Guds gjerning.
De to brødre kom godt i gang med møter. Gert Hansen var norsk, og han talte inderlig om Jesu lidelse og død, og mange samlet seg for å høre.
Men da reiste motstanden seg. Stattholderen sendte en tjener, som snek seg inn i forsamlingen og skrev opp navnene på alle som var til stede. Søndagen etterpå inviterte stattholderen Hersleb og andre stormenn til taffels. Der fikk Hersleb seddelen med navnene på alle som var på vennemøtet. Da kyste han seddelen og sa at alle disse var hans hjertens venner, og hvem som antaster dem antaster Guds øyensten.
Hersleb var biskop på Akershus 1730—37 og var sterkt grepet av pietismen, og det var en hovedsak for ham å vekke folk til levende kristendom. Derfor stilte han strenge krav til kunnskapen som prestene gav menighetene, og innskjerpet stadig hvor nødvendig det var med personlig sjelesorg. Han påla prestene å innføre konfirmasjonen før den var lovfestet, og ingen måtte ta noen til alters før han kunne lese i bok.
Hersleb sparte seg aldri. Nyttårsdag 1731 holdt han visitas pa Hadeland og dro videre med visitas hver dag helt til Lesja. Derfra dro han 22. januar over Oppdal til Nord-Østerdal og nedover til Åmot. I løpet av sju år hadde han to ganger visitert over hele det veldige bispedommet på noen få prestegjeld nær, og det pietistiske synet hans fikk de nok merke der han for. Men da han ble bisp på Sjelland, svingte han over til et mer statskirkelig syn, og ble konservativ.
Gert Hansen kom heim igjen til Norge i ei god tid og fikk rik inngang rundt Oslofjorden. Han besøkte også Toten og Opplandene, helt nord til Trøndelag. Hvor meget Opplandene og Trøndelag fikk av denne rørsla vet vi ikke. Men den stive, rett-troende Nils Dorph som ble bisp etter Hersleb, raste mot brødre-vennene der han fant dem mellom prester og lekfolk.
I 1739 fant han at Gert Hansen «mer og mer utbreder sin lære». Under visitasen i Nøtterø hørte Dorph at presten Hartvig sa at vi er arme syndere, og i oss sjøl fortapte og fordømte. Og pers.kap. Ole Tidemand i Larvik hadde lært barna at ikke alle bønner i bønne-boka «Den bedendes kjede» passet på enhver sjels tilstand, samt at den Hellige Ånds første gjerning var å kalle, mens bispen mente at Kirken var den Hellige Ånds første gjerning. Slikt kjetteri måtte han se å få ryddet ut.
Da han vel var tilbake i Oslo i august, fikk han byfogden og andre embetsmenn til å gå til et møte som Gert Hansen holdt på frk. Freymanns sal. Der talte Gert Hansen med stor varme om Frelseren. Da for byfogden opp i stort sinne, bante, svor og slo Gert Hansen for brystet. Venneflokken ble skrevet opp og stevnet til forhør på Rådstua.
Da dagen kom, samlet venneflokken seg hos frk. Freymann, og derfra gikk de samlet til Rådstua. Mennene gikk først to og to, som en annen tropp. Med i flokken var flere kvinner enn menn. Men de fulgte like etter og gikk to og to. Slik gikk de til Rådstua som en ordnet fylking, mens tusenvis av mennesker stimlet sammen for å se.
Da venneflokken var forhørt om den nye tro, ble de sendt heim for å møte neste dag. Og da var pøbelen betalt for å spotte : Der kommer jomfru Maria med sine tilbedere.
Slik gikk det i Norge, og nede i København satt rådsherrene og laget nye lover, som skulle sette en stopper for blodteologien og lekmannsrørsla. Blant disse lovene var konventikkelplakaten av 1741, som forbød alle gudelige samlinger der prest eller øvrighet ikke var til stede. Dermed ble alle gudelige samlinger lagt inn under embetet.
Tre år før denne forordningen kom, var herrnhutiske bøker blitt forbudt, og i 1744 kunne ingen bli prest som hadde studert i Herrnhut. Og i 1745 ble det bestemt at brødrevenner som ville utvandre til Tyskland, skulle miste sin formue, og året etter ble der forbudt enhver brødrevenn å komme til Norge. En skulle tro at med alle disse lovene måtte de greie å kverke denne rørsla her i landet. Men vekkelsen bredte seg i det stille. Retningen døde aldri ut i Norge, men fløt i det 19. århundre sammen med andre pietistiske strømninger, sier Ivar Welle.
I Norge var det mange prester som forkynte blodteologien i biskop Dorph’s dager, og som han ikke rådde med. En av disse var Johannes Green, f. 1708 på Nes, Rommerike. Han hadde gode evner og ble tidlig grepet av den nye livsrørsla. I 1734 var han res.kap. i Fron i Gudbrandsdalen. Noen år etter ble han forflyttet til Slottet og Aker. Som de fleste prester som den gang eide åndelig liv, hørte han til den Herrnhutiske retning. Gjennom hele sitt liv var han nidkjær for evangeliet. Både i Fron og i Aker holdt han gudelige samlinger i heimen sin, på tross av at Dorph klaget ham for det. Green ble et støttepunkt for Brødrevennene i Norge, og han samlet mange om seg både heime og i kirken.
Det hendte nok at han måtte forsvare seg, og da svarte han blant annet :
Årsaken hvorfor folk anser gamle lærdomme for nye og kjetterske er denne at de edleste kjernesprog og talemåter i skriften som går inn på den levende og praktiske kristendom, er for de fleste mennesker så ubekjente og forhadte, at de ei vil høre eller tåle dem, og derfor hade og beskylde dem som tolke åndelige ting med åndelige ord.
Rester av den herrnhutiske livsrørsla fans mellom folket, og drog næring av at det brede lag av folket ble oppdradd til å holde Guds ord høgt i ære, slik de hadde det i Pontoppidan, Salmeboka, postillene, bønnebøkene og Bibelen. Her hadde de kunnskap om Gud, og mer enn en gang pustet den Hellige Ånd liv i denne kunnskapen. Det er derfor en misforståelse når det blir hevdet at vekkelsene her til lands kom først ved Hans Nielsen Hauge. Men det er sant at med Hauge kom vekkelsene sterkere enn før.