– betød et veiskille når det gjaldt den statlige regulering av det religiøse liv i det norske folk. Den ble innført 13de januar 1741 under kong Christian VI og skulle regulere private religiøse forsamlinger, slik at disse ikke førte til uorden, men ble avholdt under prestelig oppsyn. Forordningen stod ved lag helt til den ble hevet ved Stortingssesjonen i 1842. Endringen betød frihet til religiøse eller gudelige forsamlinger for medlemmer av den norske Kirke.
Kongen ved Regjeringen nedla veto mot Stortingets opphevelse av loven ved sesjonsbehandling både i 1836 og 1839. Slik Grunnloven ble tolket, hadde Kongen ved Regjeringen etter Statsforfatningsretten rett til å nekte sanksjonering av Grunnlovsendringer. Etter 3. gangs godkjennelse i Stortinget var Kongens vetorett utløpt.
Fremdeles var det ikke fritt frem å etablere forsamlinger eller samfunn utenfor den norske Kirke. Dette skjedde først etter innføringen av dissenterloven ved Stortingsbehandling i 1845.
– her kan du lese mer om selve innføringen av den kongelige forordning av 1741 :
Den beryktede såkalte «Konventikkelplakaten» – kongelig forordning av 13. januar 1741, skaffet haugianerne mange vanskeligheter og lidelser. Konventikkel er benevnelsen for private, religiøse sammenkomster. Slike møter ble spesielt vanlige hos pietistene, men de eksisterte allerede i middelalderen og i reformasjonstiden.
Opposisjon til kirken og kjetterske betraktninger fulgte i kjølvannet til disse samlingene, og de ble av kirken ansett som en trusel. Av denne grunn utstedte Christian VI (1730-1746) forordningen som forbød gudelige forsamlinger utenom kirken, og prestene ble pålagt å holde kontroll med konventikkelvirksomheten.