“det overordentlige storthing” høsten 1814

 

– etter at Sverige 26. juli hadde erklært Norge krig for å få oppfylt betingelsene i Kieltraktaten, ble det en kort og halv-intensiv krig i grenseområdene.

– les annet om det første overordentlige storthing her :

Ved Grunnlovsforsamlingen på Eidsvold var Christian Frederik valgt til konge, men dette ble ikke akseptert av  Sveriges, som anså dette som et brudd på Mossetraktaten. Sveriges angrep på Norge var underbygget med garantier fra i hovedsak stormaktene England og Russland.

Snart ble imidlertid forhandlinger innledet og allerede 14. august ble Mossekonvensjonen (traktaten) inngått. Under våpenstillstanden frem til 21. oktober var det viktig å få samlet Storthinget på nytt til “overordentlig” storting.

Den tids kommunikasjoner medførte at det ikke var mulig å få valgt og samlet dette før den 7. oktober, da det møtte 79 representanter i Christiania for å forhandle frem en revidert grunnlov. Det eneste tilgjengelige mer representative lokale var Katedralskolens store auditorium i Dronningens gate.

Samlet der var 50 embetsmenn, 19 bønder og 10 næringsdrivende. Som ved den grunnlovsgivende forsamling på Eidsvold var Nord-Norge heller ikke denne gangen representert. Av eidsvollsmenn var 18 gjenvalgt i forsamlingen. Blant disse var Wilhelm F. K. Christie, Peter Motzfeldt, Christian A. Diriks, Lauritz Weidemann og Herman Wedel-Jarlsberg. Sistnevnte var eneste gjenvalgte fra det såkalte unionspartiet. Christie ble valgt til president over forsamlingen.

Stortingsmennene var delt i synet på hva som ville være det beste utfallet for Norge. Flertallet ønsket et uavhengig og selvstendig Norge, men godtok likevel unionen med Sverige fordi man var bundet av konvensjoner og avtaler. Det var likevel viktig for nordmennene at unionen skulle fremforhandles, og ikke oppstå som et resultat av Kieltraktaten.

Christian Frederiks abdikasjon

Christian Frederik trakk seg tilbake etter forhandlingene om våpenhvile i Moss, og tilbrakte den siste tiden i Norge på Bygdøy kongsgård. Den 10. oktober reiste en deputasjon på 25 stortingsmenn til kongsgården for å motta kongens abdikasjonserklæring. Samme kveld forlot Christian Frederik Bygdøy, og satte kursen mot Danmark.

Unionsvedtaket

De svenske forhandlerne insisterte på at unionen måtte vedtas før man gikk videre til forhandlingene. Derfor gikk representantene til votering den 20. oktober, dagen før våpenhvileavtalen utløp. Stortingets president Christie hadde formulert tre spørsmål det skulle voteres over.

Det første var hvorvidt Stortinget hadde rett til å velge ny konge etter Christian Frederiks abdikasjon. Alle så nær som én svarte bekreftende på dette. Neste spørsmål var om Norge, som et selvstendig rike, under visse betingelser, skulle forenes med Sverige under én konge. Votering skjedde ved navneopprop, og bare 5 stemte mot unionen.

Med 47 mot 30 stemmer ble det vedtatt at kongevalget skulle utsettes til ny grunnlov var forhandlet frem. Dette var i strid med den svenske kommisjonens krav, men det var avgjørende for stortingsflertallet at den svenske kongen ikke fikk anledning til å påvirke utformingen av den nye grunnloven.

Peter Motzfeldt skrev i sin dagbok: «Særdeles vigtig var denne Dag; Beslutningen, som blev tagen, bestemmer Fødelandets Skjebne. Ingen god Nordmand kan vel være glad ved den tagne Beslutning, men indse maa han, naar han kjender Omstændighederne, at Nødvendigheden bød at tage den som det mindste Onde.»

Motzfeldt hadde merket seg at tonen i Christiania var annerledes enn i resten av landet. Folk snakket om nødvendigheten av foreningen med Sverige og det umulige i å forsvare Norge. Det var dessuten forskjell på «at blive svensk» og «at faa en svensk Konge». I fortsettelsen ble det derfor viktig å sikre størst mulig uavhengighet for Norge i unionen.

Skriv inn søkeord..