– gjengitt fra H.G. Heggtveit : “Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede – Haugianismens Tid”. Anden Halvdel;
– les også om haugianerbevegelsen her :
– og om :
Norges gjenvunne frihet i 1814 var visselig i flere henseender også forberedt ved Hauges og hans venners virksomhet og den store alminnelige vekkelse som var en frukt av herav.
Denne var nemlig tillike i grunnen en folkelig bevegelse for friere forhold, reist av lovlydige mennesker, som ikke for fram med voldsomhet, men som led tålmodig forfølgelse, fengsel og straff for sin tros skyld. Det var et våpen som eneveldemakten og en foreldet lovgivning i lengden ikke kunne stå seg imot.
“Folkeånden våknet med Hauge”, har som bekjent en av Danmarks åndelig stormenn treffende sagt. Vekkelsen utdypet og styrket frihetsfølelsen; folket hadde ved legmennenes oppbyggelser både fått mot til å opptre og mange dessuten øvelse i fritt og frimodig å tolke sine tanker. Deres utstrakte brevveksling hadde også oppøvd og utbredt skrivekyndigheten og utviklet evnen til åskriftlig å fremsette sine anskuelser.
Ved Riksforsamlingen på Eidsvold 1814 møtte av Hauges venner : John Hansen Sørbrøden fra Berg ved Fredrikshald (Halden), Christoffer Borgersen Hoen fra Eker (Eiker) og Ole Rasmussen Apenæs fra Borre ved Horten. Og til det Overordnede Storting høsten samme år valgtes følgende haugianere : Ole Torjussen Svanøe fra Kinn (Svanøy), Torger Halvorsen Næss fra Lyster (Luster), Thorbjørn Gundersen Sandvig fra Fjeldberg, Niels Trulsen Broe fra Rennesø i Ryfylke og Ole Paulsen Haagenstad fra Vaage (Vågå) i Gudbrandsdalen.
Ja, etter 1814 var det i en lang årrekke for en stor del Hauges venner som fra bøndenes side deltok i vårt offentlige liv. Og da Hans Nielsen Hauge mot slutten av frihetsåret fikk sin dom, som kjent ble en pengebot for hans frimodige kritikk av den rasjonalistiske geistlighet og uegennyttige kristelige virksomhet, tok lekmannsvirksomheten et nytt og gledelig oppsving.
De forholdsvis få som også hadde virket under Hauges langvarige arrest, fikk nå ny iver, og mangfoldige som lenge hadde tiet, ble åndelig gjenopplivet og begynte igjen å holde oppbyggelser i sin hjembygd eller i videre kretser, samtidig som de fikk bistand av mangfoldige yngre, som med ungdommens iver og varme dro omkring i våre daler og bekjendte frimodig sin tro.