av Svein Ivar Langhelle.
Knapt ei bygd var urørt då dei store religiøse vekkingane sveipte over Vestlandet. Først i store, bratte og kraftige bylgjer. Slike som reiv med seg og omforma landskapet. Bylgjer som forma eit Vestland med særeigen religiøs kultur. Utan å sjå nærare på desse bygjene og korleis dei forma landskapet, kan me nok ikkje forstå verken vestlendingen eller Vestlandet. Så kom dei seinare vekkingane, mjukare og meir smidige. I bylgje på bylgje, men etter kvart med tydeleg mindre kraft. Samstundes som det kjem meir og meir klaet fram at det er ei ebbe på veg. Før var det berre mindre område som var lite påverka av vekkingane. Så blir meir og meir av landet tørt, bylgjeskvulpet fra vekkingsrørslene når ikkje lenger fram. Det religiøse kartet må skrivast om. På ny.
I byrjinga var han ikkje så spesiell, den vestlandske religiøse kulturen. Så langt me kjenner til, skilde han seg den første tida lite frå landet elles. Reformasjonen i 1537 blei tvinga på folk. Truleg blei mykje verande ved det gamle så lenge dei gamle prestane fungerte eller det ikkje var tilsett nye med opplæring i lutherdomen. I 1557 blei så Jens Skielderup bisp i Bergen stift, og i 1571 tok Jørgen Erikssøn over i Stavanger stift. Begge var nidkjære i kampen mot katolisismen og katolske skikkar. Hadde brotet med katolisismen vore noko utydeleg før, så blei det i alle fall klart nok då.
Dette må ha vore ei vanskeleg tid for folk, med mykje “forskrekkelse”. Det blei slutt på “gangdagane” då folk gjekk i prosesjon med prest og kross. Relikviar og helgenbilete blei fjerna frå kyrkjene. Folk må ha følt uro på vegen bort frå det visse og trygge og inn i ei ny, usikker tid med framande skikkar som braut med gamal heilagdom. Gamle sanningar blei forkasta, nye tenkjemåtar og ideal skulle få fotfeste. I 1573 blei det til dømes klaga over at mange bønder i Stavanger stift framleis tok seg fri på dagar som hadde vore heilage i katolsk tid, men som var blitt vanlege kvardagar etter reformasjonen. Fleire prestar skal også ha halde messe på desse dagane. På den andre sida heldt bøndene seg heime fra kyrkje på dagar som var blitt heilage etter reformasjonen.
Etter at uroa kring reformasjonen hadde lagt seg, festa kyrkja etter kvart grepet om folk si gudstro. Dei påtvungne handlingane og normene tok folk etter kvar til seg og gjorde dei til “sine”. Den fylgjande framstillinga av den vidare religiøse utviklinga må fylgja dei store linjene. Ei framstilling som dette må bli generell, her er mange viktige hendingar, kvinner og menn som ikkje er nemnde. Men heilskapen, med si kraft og sine retningar, skal vera rett.
Limet som skulle halda samfunnet saman.
Kyrkja førte alle inn i det kristne fellesskapet gjennom dåpen, og ho gjorde det ho makta for at folk skulle leva og læra etter det kyrkja forstod som rett kristendom. I Christian 4 si tid (1588-1648) var det kongen sitt ansvar at folk levde eit fromt liv etter luthersk lære, noko som blei lagt til rette gjennom kyrkje- og opplæringspolitikken. Blei liv og levemåte mindre gudfryktig, var oppfatninga at det ville gå gale og Guds straff ville ramma folk og land med pest, krig og andre ulykker. Levde folk derimot eit fromt og gudfryktig liv, ville både folk og rike ha framgang.
I mellomalderen hadde det vore munkeordenar som i særleg grad skulle leva etter kristendommen sine ideal, både på eigne og folk flest sine vegne. Etter reformasjonen stod alle likt i kravet om å leva fromt. Dette kunne dei ikkje berre oppnå gjennom forkynning, det var også nødvendig med opplæring, kontroll og sanksjonar. Alt på slutten av 1500-talet var dei norske biskopane svært opptekne av å innføra ei effektiv kyrkjetukt. Som ein viktig del av opplæringsprogrammet kom det i 1573 krav om minimum eitt års universitetsstudium for å bli prest, i 1629 blei dette utvida til embetseksamen.
For styresmaktene var det eit mål i seg sjølv at alle skulle ha same oppfatninga om rett og feil tru, og saman med presteskapet dreiv dei eit omfattande arbeid for å “oppdra” folk i “rette haldningar”. Dei styrande sette mykje inn på å byggja ut og sikre makta si, ikkje berre over folk sitt skinn, men også over deira sinn. Slik kom religion og konfesjon til å spela ei viktig rolle i den kulturelle konsolideringa av staten og disiplineringa av borgarane ved hjelp av felles moralnormer. Denne politiske funksjonen til religionen var felles i Europa på 1600-talet, på tvers av konfesjonsgrensene.
Den teologiske profilen i disiplineringspolitikken skiftar noko frå konfesjon til konfesjon og frå land til land. Opphavleg hadde dei reformerte kyrkjene, slik dei var i til dømes Nederland og Skottland, gått mykje lenger enn dei lutherske i å ha eit apparat som skulle kontrollera den einskilde si moralske åtferd og straffa syndige handlingar. På slutten av 1500-talet og først på 1600-talet tok mange lutherske kyrkjer etter dei reformerte. Rett kristent liv kom openbert ikkje av seg sjølv. Da ordninga med presten sine medhjelparar blei innført i 1629, skulle dei spela mykje same rolla som “dei eldste” i dei reformerte kyrkjene. Ordninga innebar at to til fire menn skulle hjelpa presten med å oppspora og formana dei som ikkje oppførte seg sømeleg og rette etter læra. Først skulle dei laste- og syndefulle få ei stille åtvaring. Til slutt kunne det enda med utestenging frå nattverd og bannlysing frå preikestolen tre søndagar etter kvarandre.
Målet og idealet var einskap, at alle tenkte og oppførte seg mest mogeleg likt dei styrande sine ideal og normer. Mangfald var ein uting. Slik blei tilhøva lagde til rette for folk si frelse, en det blei overlate til Gud å avgjera kve som skulle få passera porten til paradiset. Det var likevel store skilnader mellom vanlege folk og si tru og den elitekulturen som prestane skulle læra dei opp i. Dette skal me koma tilbake til.
Fram til kring 1800 rådde det me kallar einskapstanken, i kyrkja. Konge og prest styrte på vegner av Gud. Lovene skulle væra i pakt med Guds bod, og straffa skulle væra slik Bibelen fortalde. Stat og kyrkje var eitt, og prestane skulle læra og tukta kyrkjelyden. Religionen var limet som skulle halda samfunnet saman. Det endelege målet om at kyrkjelyden skulle bli som eit samfunn av heilage, kravde einskap og lydnad mot konge og prest. Det var synd å tenkje eigne tankar når desse ikkje var i samsvar med statens religionslære.
Trua var noko folk hadde felles, og som kunne gi svar på store og avgjerande spørsmål i livet. Trua var ein like sjøvsagd del for folk som kunnskapen om at sola går opp i aust, og at trea får grønt lauv om våren. “Det er berre slik det er !” Trua på lagnaden kunne vera så sterk – “det er så bestemt”, “han har det så laga”. Men ein kunne også påverka ved å påkalla dei guddommelege kreftene, eller kanskje også dei djevelske kreftene. Folk måtte tekkjast Gud ved å fylgja rituala og skikka seg vel, gjera det dei skulle, og så overlata resten til Vårherre. “Ja visst veid me at me er synnåge”, sa gamle Eivind Hesbø i Finnøy då presten Gabriel Kielland kom dit i 1824, “men det hev då inga naud, me lyt gjera det beste me kan, og så lyt Vårherre gjera resten”.
For folk som levde på 1600- og 1700-tallet, var det å delta i dei viktigaste kyrkjelege handlingane – enkelt sagt – like viktig å naturleg som det var å stå opp om morgonen, eta, arbeida og sova. Å ta del i dei rituelle og kultiske handlingane var ein fast del av livsrytmen. Det fromme livet handla like mykje om kva folk gjorde, som kva dei trudde på. Då blei rituala viktige. Å bli stilt utanfor dåp og nattverd var det same som å bli stilt utanfor fellesskapet. Då “høyrde ein ikkje lenger til”, ein var i realiteten utstøytt. Kring kyrkja var det eit religiøst og sosialt fellesskap med både Gud og nabo. I dette fellesskapet “høyrde alle til”. Når prestane skulle svare på spørsmål om korleis det stod til med kristendomen blant sokneborna, svara dei med med å visa til korleis rituala blei fylgde. Og dei blei fylgde. Gudstenesta stod sentralt. Det var vanleg å gå til alters to gonger i året. Når arresterte forbrytarar og lausgjengarar kunne fortelja at dei ikkje hadde vore til alters på tre år, blei dette sett på som stygge greier. Slik blei det brukt mot dei trolldomsklaga Ingjerd Monsdotter og Gjert Kristensen i Torvastad at dei ikkje hadde vore til nattverd på lange tider.
Den store vektlegginga av det rituelle, av det tradisjonelle og av fellesskapet må ha gitt folk flest ein tryggleik i høve til Gud og naboskap. Dette må ha vore verdfullt og viktig i ei verd full av trollskap og spøkeri, og der sjukdom og død var eit nærast dagleg trugsmål. Folk flest var omgitte av mange slags gode og vonde vesen. Trua på gjengangarar og spøkeri, hulder, draug, utburd, djevlar og trollskap må me rekna med har vore heilt alminneleg blant folk flest og heller ikkje alltid så ukjend blant presteskapet. Dette var ikkje ei tru “ved sida av” den kristne trua, men var filtra inn i og en del av denne.
Trekk frå katolisismen, der kulten og rituala skulle vera med på gjenskapa guddommelege opplevingar, kan ha levd lenge igjen i folkereligiøsiteten. Rituala var også sterkt prega av kollektive opplevingar og presten sitt samspel med soknefolka. Utsmykkinga av kyrkjene, med ornament og rosemåla vegger og tak, var med på å styrkja sanseinntrykka og understreka den religiøse og kollektive opplevinga. Kyrkjerommet stadfesta den sosiale orden i samfunnet.
I høgmiddelalderen hadde utsmykkinga av kyrkjerommet vore kultisk, bileta skulle forklara bibelhistoria, visa kva som skjedde i gudstenestene, og hjelpa til med tolkinga av messa. I tråd med dette var kunstnarane anonyme. Etter vår moderne oppfatning skal kunstnaren uttrykkja eigne tankar og idear. I mellomalderen var biletprogrammet fastlagt. Når det galdt utsmykkinga, spelte det lita rolle kva den einskilde meinte var fint eller høveleg, valg av motiv hang saman med eit biletprogram der også den kyrkjelege arkitekturen og innreiinga av kyrkja var delar. Mykje av denne måten å tenkja på galdt framleis då kyrkjene blei pussa opp på ny på 1600-talet.
På den rituelle arenaen var det styresmakter og presteskap som rådde, og det var her dei kunne føra kontroll med soknebarna. Dette blei også sterkt understreka i læra. Den lutherske ortodoksien gjekk ut frå at dei teologiske sanningane var gitte. Dei rekna med at alt som stod i Bibelen, var inspirert av Gud. Lydnaden mot presteskap, styresmakter og husfaren blei prenta inn gjennom Luthers katekisme : “Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter ! For det er ikke øvrighet uten av Gud, men de som er, er innsatt av Gud, så at den som setter seg imot øvrigheten, står Guds ordning imot; med de som står imot, skal få sin dom”, heter det i Luther si hustavle. Det blei også vist til Romarbrevet sitt 13. kapittel. Å rokka ved samfunnet sin orden var det same som å rokka ved Guds skaparorden. I Luther si lære var det likevel viktig at trua åleine var avgjeranda overfor Gud. For dei vekkingskristne kom dette siste i si tid til å bli avgjerande. Eiga kallsoppfatning, personleg overtyding og eige samvit stod over staten sine lover. Dette peika framover mot eit samfunn basert på personleg ansvar. Det låg ei kime til sprenging av det gamle fellesskapet i erkjenninga av at den personlege overtydinga til slutt var det som avgjorde.
Luther si katekisme kom til å spela ei svært viktig rolle, særleg i siste del av 1600-talet. Frå 1573 fekk dei unge ikkje koma til nattverd før dei hadde lært katekisma og var minst 12 år. Etter kyrkjeordninga av 1604 skulle prestane setja av nokre søndagar i året til å overhøyra ungdomen medan kyrkjelyden høyrde på. Folk fekk mana inn teksten i den lutherske læra : Prestane las i katekisma frå preikestolen, og før skriftemålet skulle folk prøvast i henne. På visitasreisene sine prøvde også bispen ut ungdomen sine kunnskapar.
Etter pietistisk påverknad blei det på 1700-talet vanleg med ein mer nærgåande og utfordrande utspørjing og påverknad av den einskilde. Forskjellen mellom 1600-talets ortodoksi og 1700-talets pietisme er at merksemda blei flytta frå kva ein skulle gjera og ikkje gjera, til at ein også måtte meina noko med handlingane. Etter innføringa av konfirmasjonen i 1736 blei merksemda i endå sterkare grad retta mot den einskilde og hans tilhøve, særleg etter at bruken av Pontoppidans Sandhed til Gudfrytkighed frå 1738 var blitt einerådande. I denne boka stod kravet om eit fromt liv sentralt, samstundes som ei sann tru føresette strid mot synda, anger og omvending.
Den pietistiske arven.