– hentet fra Store Norske Leksikon : Norsk utdanningshistorie – forfattet av Taran Thue :
– les også ulike forfatteres oppfatning om de endrede vilkår for utdanningen her :
Etter 1814 vokste kravet om at almueskolen måtte forbedres. I første omgang førte arbeidet til lov av 1827 om almueskoler på landet. Den påbød at det skulle være fast skole ved alle hovedkirker og ved verk eller bruk med minst 30 arbeidere. Ellers skulle det være omgangsskoler i prestegjeldene. Skoleplikten varte fra 7–8-årsalderen og frem til barnet var konfirmert, og det skulle være minst 2 måneders skolegang per år. I 1848 kom lov om almueskoler i kjøpstedene. Nye fag som håndarbeid for jenter og gymnastikk for gutter kunne tas med i fagkretsen, og undervisningstiden ble i mange byer utvidet til 18–24 timer per uke. Skoleåret var på 45 uker.
Parallelt med utbyggingen av almueskolen måtte lærerutdanningen styrkes, og Stortinget opprettet en rekke seminarer, det første statsseminar på Trondenes i 1826. De sterke nasjonale strømninger i norsk åndsliv på midten av 1800-tallet og kravet om utvidet folkestyre i politikken fikk stor betydning for folkeopplysningen og utbyggingen av skoleverket. Ny lov om almueskoler på landet kom i 1860. Heretter skulle fast skole være det normale, omgangsskole skulle være unntaket. I læreplanen inngikk utvalgte stykker av en lesebok med geografi, naturkunnskap og historie. En skolekommisjon med sognepresten som formann skulle lede skolene i kommunene, og hvert stift fikk sin skoledirektør. Det stod lenge strid om den lærde skole. Motstanden mot den ensidige klassiske dannelse vokste i styrke, og det ble krevd økt opplæring i moderne språk og realfag. I 1869 kom lov om høyere allmennskoler. Etter 3 år i almueskolen eller en forberedelsesskole kunne elevene gå over til en 6-årig middelskole med latinlinje og engelsklinje. Gymnaset var 3-årig og delt i latingymnas med latin og gresk som hovedfag, og realgymnas med matematikk, naturfag og engelsk som hovedfag. Gammelnorsk ble en obligatorisk del av morsmålet.