– en beretning om vekkelsen på Hidraheia og videre utover distriktet på 1890-tallet og årene derpå; den kan med fordel leses i sammenheng med broren Anton S. Itlands egen beretning om denne vekkelsestiden, og som du finner presentert her :
– Bertha Serena Staalesdtr. Itland ble født 16. november 1879 og døpt 4. januar 1880; slik det står i kirkeboken, ble hun ikke hjemmedøpt og dermed sannsynligvis døpt i kirken i Kirkehamn på selve øya Hidra (Hiterø);
Her er Bertha Hjortlands beretning :
FORORD.
Da min bror har skrevet litt om det religiøse liv der lik en søvndyssende atmosfære lå over landet vårt, vil jeg bare holde meg til de forskjellige vekkelser jeg har vært vitne til.
Særskilt til den vekkelsen som gikk over Hidraheia og de nærmeste bygder. Men jeg må gå enda lenger tilbake i fortida, hvis leseren skal få innblikk i hva årsaken var til at jeg personlig merket de første evighetslengslene i sjelen min.
De enkelte personer som vi har bedt om et skrevet vitnesbyrd til denne boka, har ingen aning om hva vitnesbyrd vi har gitt dem, men vi vet at deres vitnesbyrd klaffer sammen med den sannhet vi har skrevet om dem.
Håper at dette lille skrift min bror og jeg sender ut, må hjelpe noen til å søke Gud før det blir forseint. Det er bare en veg å gå for å bli frelst, og det er vegen om Jesu Kristi blod. Det er blodet som renser fra all synd. Er du en frafallen som en gang var med i den store vekkelsen, så skynd deg og kom tilbake ! Jesus venter på deg, derfor har han latt deg leve. Han er vingårdsmannen som ber for treet.
Av erfaring kan jeg si, at samfunnet med Gud og med hans barn, er det mest vidunderlige en kan oppleve på jorden. Hvordan må det så ikke bli når all synd er fjernet ? Boken sendes ut under bønn til Gud, at den må utføre sitt stille verk.
Hilsen med 1. Joh. 1, 9.
BERTHA HJORTLAND
-1-
Det ser kanskje litt rart ut når jeg begynner med en selvbiografi, men jeg er nesten nødt for det, for bedre å kunne ta årene framover. Jeg var ganske liten da jeg av og til hørte mor lese Jesu lidelseshistorie. Mor var selv ikke kommet i gjennom til liv i Gud, men hun gikk visst stadig med en indre lengsel etter å komme i kontakt med ham.
Men det er så rart i en heim hvor det er mye å gjøre både ute og inne. Det blir liten tid til å sette seg ned og fortelle barna det de absolutt burde vite. Særlig for dem som ikke har opplevd frelsen i Jesus selv, de finner som regel aldri tid til det.
Men om søndagene kunne mor sette seg til med salmeboka og lese de tekstene som sto bak, og jeg minnes titt hun leste om Jesu lidelse, mens tårene rant nedover kinnene hennes.
Jeg forsto at det måtte være noe mektig mor leste om, og jeg spisset ørene titt for å oppfange det hun leste. Hadde hun just tenkt at jeg lengtet etter å få greie på hva det var, så hadde hun sikkert forklart meg det så godt hun hadde kunnet, men hun tenkte vel jeg var for liten til å forstå. Jeg hadde ikke begynt på skolen da.
Den nærmeste garden til min barndomsheim Itland, er Ekeland, eller Egeland som det ble skrevet før. Der var to hus. I det ene bodde Mads Egeland og i det andre Ståle Egeland (Reiersen). Ståle var reist til Amerika da jeg var ganske liten. Da han kom til Norge etter en tid, ble både jeg og noen av mine andre søsken så imponert over ham, for han sang så pent og kunne så mange pene sanger som vi aldri hadde hørt før.
Vi kjente ingen i bygda som var bekjennende kristne, og det var noe stort og nytt som kom sammen med ham. Nå gikk turene titt til Ekeland, for vi måtte høre når Ståle sang. Den sangen jeg likte best var den om Mimmv. «Fra Jesus fjern hvor mørk dog var min dag».
Den var svært lang, men jeg ønsket alltid at den hadde vært mye lengre. Så sang han en som begynte : «Er du på vei til himmelen, så løp med hurtig fart». Ja, han sang mange som jeg i farten ikke kan komme på.
Han snakket om Jesus og hvor godt det var å være barn av ham og vite at vi kom heim til ham når vi døde. En søster av meg som var to år eldre enn meg, spurte så en dag om ikke vi to
-2-
skulle prøve å bli «skikkelige». De sa alltid om folk som fikk fred med Gud, at de var blitt skikkelige. Et rart uttrykk når jeg lenker på det. Jo, jeg ville gjerne bli «skikkelig» og jeg ble så gla da hun spurte, for jeg hadde gått i flere dager og ruget over om jeg torde spørre henne om det samme. Vi ble da enige om å gå til et sted som vi kaller Dalen. Det ligger nokså nær huset heime, men der var i den tida så mange store stein, og så ble vi enig om å gå bak hver sin stein og prøve om vi kunne bli «skikkelige» når vi ba til Gud. Aldri glemmer jeg som det føltes. Jeg kunne ikke få et ord fram over leppene mine, og jeg var sikker på at jeg aldri kom til å bli «skikkelig». Jeg løftet hodet og så om jeg kunne se Lina. Jo, hun hadde også løftet hodet og så mot den steinen jeg var.
«Får du det til», spurte jeg. Hun ristet på hodet og sa : «Nei, jeg får det ikke til, gjør du ?» Jeg måtte medgi at det gjorde jeg ikke. Så reiste vi oss og møtte hverandre. Da sa Lina : «Vet du hva jeg tenker på ? Jeg tror jeg vil be Gud om at jeg må få tæring eller en annen lang sjukdom, for jeg har hørt at mange blir «skikkelige» når de ligger sjuke».
Så skulle Hytland ha et møte på Storehåland. Vi ble enige om å gå dit, så kanskje vi ville forstå hvordan vi skulle gjøre for å bli «skikkelige». Nå fall del seg slik at Lina hadde en nokså vond tannbyld og var hoven i det ene kinnet, men hun ville gå likevel. Det var stappende fullt av folk i stua hos Anders. Hytland hadde til tekst Nehemias 2. kap. I vers 2 står : «Hvorfor ser du så bedrøvet ut ? Du er jo ikke syk».
Nå sa ikke Hytland «bedrøvet», men han sa «ille». Gang på gang sa han : «Du ser så ille ut, og du er dog ikke syk». Hver gang han sa det, så han på Lina. Det falt seg slik. Hun ble tilslutt forarget, for hun mente at han gjorde narr av henne av det hovne kinnet, og Hytland skulle bare vite så vondt som det var.
Imidlertid ble det så varmt og tett inne av innestengt kvelstoff at lampa sloknet. Da så Lina sitt snitt til å dra i meg at vi skulle forsvinne. Da vi var kommet utafor sa hun : «Nå fekk han for han gjorde narr av tannbylden min !» Vi dro heim og var enige om at vi ikke ville høre på Hytland mer. Det er komisk når jeg nå tenker på det.
Da Ståle Reiersen og familien hans var dradd til Amerika, bodde der i huset deres en familie som besto av kone og to barn. Mannen var også dradd til Amerika. Han var fra Storehåland og var gift med en fra Bakkesokn som het Vilhelmine. Titt om vinteren dro Vilhelmine til Rasvåg hvor hun hadde en gift søster. Jeg var da heime og så etter de to barna og melket kyrne
-3-
for henne. Jeg var ikke konfirmert da, men var vant til å stelle både inne og i fjøset. Titt var barndomsvenninnen min, Bendikte Madsen (nå Bendikte Bjørnstad) borte hos meg og holdt meg med selskap. Vi kom alltid så godt utav det og hadde også somme tider gudelige ting på bane. Men tiden var ikke inne enda, den som skulle huskes i lange tider der i bygda.
En dag kom Bendiktes bror, Torvald, hit til de andre barna. Jeg satt og strikket og lyttet til samtalen mellom dem. Seinere i livet har jeg alltid selt det opptrinet som skulle det ha vært i templet den gang fariseeren og tolderen gikk dit for å be.
Vilhelmines datter, som het Jenny, sa til Torvald : «Lese ikkje du å be for folk ?» Torvald svarte idet han satte noen runde øyne på henne : «Eg kan enke lesa nå ingen syne meg te lesa. Eg kan enke finna på bønne a meg sjel, eg å enke Gud». Men Jenny drev på : «Jau, eg lese å be for alle menneska, for pappa og mamma og Ingulv og Andrias». Andreas var en som av og til var der og hjalp på gården. Hvorfor jeg nevner denne episoden, er fordi jeg senere kommer til noe som løser knuten for den ærlige Torvald.
Det gikk ikke lang tid etter denne tildragelse før vekkelsen brøt ut over Hidreheia og en del av Nes Sokn også. I lenge tider hadde det vært dødt og stille, og vi hørte ikke noe hverken til misjonær eller emissær. Så en dag fikk jeg plutselig høre at det var blitt flere omvendt på Fjellse. De som fortalte det sa at nå vitnet Johan Håland på møtene, og de regnet opp flere jeg kjente. Men jeg heftet meg mest ved Johan Håland, fordi jeg kjente ham best. Da jeg fikk greie på at del skulle væra møte på Kleppe en kveld senere, bestemte jeg meg for å gå dit. Det skulle være artig å høre når Johan Håland vitnet om Gud, tenkte jeg.
Det hadde visst vært noen møter før på Kleppe, for vekkelsen var brutt ut også der. Det var Aa. Myhre som virket der. Om den gang vekkelsen begynte der, skal jeg bruke Myhre egne ord. Jeg gjentar ordrett det han har skrevet om det : «Jeg glemmer aldri det møte da den begynte. Guds ånd sa til meg : Tal vekkelse ! Tal vekkelse ! Og så falt mine ord slik : «Å. må det bli et hull i det garn som du sitter fast i, så du kan komme ut».
Så ropte Elen Kleppe : «Ja, jeg sitter fast i et slålnett, men nå må du frelse meg, Gud !» Så holdt hun en gripende bønn, og da hun var ferdig begynte Malena, så noen andre. Så var vekkelsen brutt ut, og det ble mange med».
Som sagt så bestemte jeg meg for å gå på møte som skulle holdes på Kleppe en kveld. Vi var forresten flere i følge.
-4-
Jeg ved meg selv : «Det skal bli moro å høre hva de får til alle dem som skal vitne».
Og jeg fikk også høre det. Med det samme jeg kom inn av døra i stua til Rasmus, merket jeg en forunderlig atmosfære som jeg aldri tidligere hadde kjent. Det er noe som ikke kan forklares, det må erfares. Snart var møtet i full gang og den ene etter den andre vitnet om Gud. Det lyste formelig av ansiktene deres da de fortalte hvordan Gud hadde frelst dem og ført dem ut fra synden.
Johan Hålands vitnesbyrd var veldig, og jeg glemmer ikke hvordan jeg svettet der jeg satt med min tunge syndebør, mens jeg forsto at mange av dem jeg kjente var blitt børa kvitt. Det ble alt annet enn moro for meg. Jeg følte meg fortapt og visste ikke hverken opp eller ned. Da sa Myhre : «Er det noen som ønsker at vi skal be for dem, så vær så snill å rekk opp handa».
Det kom flere hender i været, og jeg rakte også opp min. Det ble et bønnemøte som sent glemmes, men jeg følte meg ikke enda løst. Men så reiste Elen Kleppe seg og vitnet. Hun sa bl. a. : «Farvel du brede strede, jeg ser deg aldri mer !» Da ble det så underlig for meg. Jeg så hvordan den brede veg forsvant, og jeg så den trange som lå foran meg, men belyst av herlig glans. Da ropte jeg fra mitt innerste hjerte til Gud om frelse.
Da Aa. Myhre hadde sunget sangen : «Den smale vei til himlen bær», forsto jeg enda klarere at den vegen var jeg kommet på da, og jeg kjente meg så usigelig lykkelig. Da så Myhre spurte hvor mange kunne rekke sine hender i været og si : «Jeg er lykkelig !» kunne jeg sammen med mange andre gjøre det. Jeg visste at nå hadde Gud tatt bort den tunge syndebøra som hadde hvilt på meg fra jeg var barn. Det var ikke noe særlig som trykket meg i barneårene, men bare det at jeg visste at jeg ikke var rede til å møte Gud, var en altfor tung bør for meg å bære. Hvordan hadde jeg ikke i stille kveldstunder sittet alene under den store asken heime, og grått så mang en gang i den tiden konfirmasjonen foresto. Jeg var så redd for at jeg skulle stå uverdig fram for Gud og avgi løftet om å forsake o. s. v.
Men nå hadde Gud hjulpet meg på en forunderlig måte, og aldri før hadde jeg kjent en slik usigelig fryd som da det gikk opp for meg at jeg var frelst av nåde i Jesu blod. Samme kvelden på Kleppe, da møtet var slutt, sto en stor ungdomsflokk oppe i bakken der vegen går til Kvanvik, og sang. For meg var det bare nye sanger, men å så fulle av liv og frelse de åndet. Jeg synes ennå jeg hører stemmen til Petra Lie når hun sang : «O lam jeg ser deg full av sår». Så sang de : «Her får Guds venner nok ha det trangt» og «Uti himlen snart en fest skal blive».
-5-
Når tanken vender tilbake til den kvelden, er det som jeg hører og ser alt for meg igjen, og jeg tenker : «Hvor mange av disse som sto der den kvelden, skal jeg møte igjen for Lammets trone når Jesus henter oss heim ? Har alle disse stridt den gode strid og fullendt løpet, eller har de lik Demas vendt tilbake til verden ?»
Er det noen av dem som leser dette som var med den kvelden og sang Gud lovsanger, og som i dag står langt borte fra ham, så ber jeg deg, venn : Skynd deg å kom tilbake til ham som tar imot syndere av alle slag. Han støter ikke bort en fallen synder, for han er just kommet for å søke å frelse det fortapte.
På FjelIse var det også liv og røre. Der virket Eliassen og Olson som broren min har skrevet om. Syndere ble frelst nesten hver kveld det var møter og lovsangen lød fra nesten alle heimer. Slik var det mange andre steder også. Kvanvik, Dåstøl, Fidsel, Hogstad, Dalland, Kleppe, Li, Håland og Itland, og ellers på steder som jeg i farten ikke kommer på. Det ble holdt møte i husene, snart på den ene gård og snart på den andre.
Jeg husker en gang jeg kom fra Lillehåland og skulle på møte som ble holdt hos Tori Storehåland. Da jeg kom forbi huset til Anders, hørte jeg så rar en lyd. Jeg var sen, og trodde alle hadde gått på møtet. Men da jeg sto stille en stund, kjente jeg stemmen til Adolf, sønn til Anders, som lå på kne der inne i mørket alene og tigget Gud om frelse. Han skulle ha vært på møtet, men var blitt litt sjuk, og ble derfor inne. Han var vel i 13—14 års alderen da. Da jeg kom inn i den lille stua til Tøri, var der alt fullt av folk, og jeg hørte Johan og Peder Håland sang den svenske sangen de hadde lært av Olson : «Gläd dig, gläd dig du køpta själ». Det lød så fortrøstningsfullt at det var som taket løftet seg. Herren var oss nær den kvelden, og det lagdes flere til de frelstes tall.
En kveld hadde vi møte hos Anders. Da var Aa. Myhre tilstede. Det var et veldig møte, og jeg tror ikke det var et menneske inne i stua som ikke bøyde seg for Gud den kvelden. Idet vi skulle gå, begynte de som hadde vært sammen med Eliassen og Olson på Fjellse, til å synge. Denne gang var det sangen : «Hjemad nu står all min hu».
Alle hadde reist seg mens sangen lød, og det er første gang i livet jeg har merket at stedet beveget seg. Det er sant, jeg følte hvordan det gikk som i bølgegang under føttene mine. Kun to ganger siden i livet har jeg merket det samme. Den ene gang på Fornebu ved Oslo, hvor vi var sammen til bønnemøte hos en mann som levde et så rikt liv med Gud at jeg aldri har kjent maken.
-6-
Andre gangen jeg merket at stedet beveget seg, var en gang vi var sammen og ba for en som var sjuk, og hun reiste seg frisk og sto opp. Disse tre gangene, på Håland, på Fornebu og Sagodden ved Arendal har jeg merket at golvet formelig skjalv. Så jeg kan godt forstå det som står i Ap gj. 4, 31.
Men tilbake til møtet hos Tøri Håland. Da refrenget på sangen lød : «Vil du komme ? Vil du komme, til Sion det skjønne ?» Da var det min mor falt på kne og sa : «Jeg får ikke ro før jeg kommer !» Hun var veldig påvirket da. men det var først mange år seinere hun kom igjennom til frihet.
Så kommer jeg til møtet hos Vilhelmine Ekeland. Der var også fullt av folk og Gud var oss nær. Da vi skulle ha bønnemøte etter at en hel del hadde vitnet om Gud, ble jeg nokså forskrekket da lille Torvald begynte å be høyt.
Han behøvde ikke å si nå at ingen hadde synt ham å lese å be, for nå hadde han fått undervisning av Gud. Den bønnen glemmer jeg aldri, for den var så helt gjennomsyret av Guds ånd, om jeg så må si. En eldre erfaren mann, om han hadde levd med Gud hele livet, kunne ikke ha framkommet med en slik bønn. Han ba om syndsforlatelse og om at Gud måtte sende sin ånd rikelig blant alt folket så de kunne omvende seg mens han kalte. Jeg kan naturligvis ikke huske bønnens ordlydende, men alle vi som var tilstede var slått av forundring, for vi visste at det var Gud som talte gjennom den lille gutten som da antagelig var omkring 7—8 år. Ja, den gangen overgikk Torvald den selvsikre Jenny som las og ba for alle mennesker. Hun ble visst rent overgitt for at Torvald kunne be slik. Iallfall sa Vilhelmine baketter, at hun ble så forskrekket som hun aldri før hadde blitt da Torvald begynte å be. Og det ble vi alle. Dette skriver jeg for at vi skal se hva Gud kan utrette når det er til gavn for menneskene.
En kveld var det møte heime hos oss. Det var nokså lite rom, for vi hadde vevganga inne. men folk stuvet seg sammen til og med på selet av vevganga. De satt på senga og på en slagbenk og hvor de kunne komme til. Huset var jo ikke stort, men merkelig hvor mange mennesker det kan få rom når det er noe Gud vil ha fram. Det var første gang jeg hørte den vakre sangen : «I en stad Kapernaum seg hendte». Det var Johan Håland som sang den, og så stemte flere i refrenget. Johan hadde en bløt, pen sangstemme, så når han sang var det noe rørende ved det. Han var den første som talte den kvelden, og det var som hele talen gikk ut på lengsel etter å møte Frelseren og se ham som han er. Da derfor møtet var slutt og
-7-
han stemte i den sangen : «Akk hadde jeg vinger», passet det så godt til atmosfæren og talen. Vi følte alle hvor vi lengtet etter å treffe ham som hadde kjøpt oss sa dyrt med sitt blod.
Endelig fikk jeg høve til å høre Eliassen og Olson. De skulle ha møte i Snørebråtet hvor skolehuset var. Å beskrive den ånd som hersket der inne i salen, er umulig. Jeg vet jeg tenkte da jeg kom i døra : Dette er som en vil tenke seg å komme inn i selve himmelen. De holdt nettopp på å synge den sangen : «Her får Guds venner nok have trang», og der hørte jeg igjen den klare stemmen til Petra, som jeg hadde hørt første gangen på Kleppe. Ansiktet hennes var vendt oppad, og det var fullt av lengsel.
Talen til Eliassen glemmer jeg ikke så lett. Han talte om når vennene skulle samles fra øst og vest, fra nord og syd, og om hvor herlig det skulle bli å møte ham med de gjennomstungne hender. Det var det siste møte han skulle ha, for både han og Olson skulle reise fra Fjellse neste dag.
Derfor da han sang avskjedssangen : «Så må vi skilles for denne gang», var det mange tårer som rant i lokalet. Men vi hadde alle det herlige håpet at en gang skulle vi møte både Eliassen og Olson heime hos Gud.
Olson var en mester til å spille gitar, og det svenske språket han førte, gjorde sitt til at det lød fulltonende —. Han sang også sangen om den verkbrudne i Kapernaum. og så sang han en som begynte slik : «Blickan upp, blickan upp». Det var så herlig da han sang den, og jeg er sikker på at alle med meg ble løftet opp mot høyden. Jeg har aldri hørt noe til Olson og Eliassen siden, men jeg er sikker på at Gud har ført vegen deres så det en gang blir gjensyn heime hos ham.
En kveld seinere var det møte på Kleppe. De som ledet det, var Myhre og Tobias Kvanvik (Bersvoll). Den kvelden ble jeg for min del særlig velsignet gjennom sang og vitnesbyrd. Jeg husker Tobias sang en sang hvor refrenget lød : «O nådefull hør oss, og med din nåde innhegn. Åpne så himmelens sluser, send oss velsignelsens regn».
Det var som merket jeg hvordan velsignelsens regn strømmet ned over oss der vi satt. Myhre talte om hvor herlig det var å høre Gud til og bli delaktig i den hellige Ånd som var pantet til forløsningens dag. Det var mange både menn og kvinner som vitnet den kvelden, og Gud var så nær med sin Ånd.
Da vi dro på heimvegen var det flere som fulgte et stykke. Jeg husker særskilt Lina Dåtland, for hun var så nedtrykt den kvelden. Det var som hun ikke kunne bi i syndebøra kvitt.
-8-
Vi ble enig om å be til Gud for henne, mens vi satt på et lite berg som skråner opp mol Tjørsfjellet. Da vi hadde bedt, var det Johan og Peder Håland stemte i sangen : «Gläd dig, gläd dig, du køpta själ».
Da de kom til de strofene : «Akk, de synder du lider af, ligger djupt uti glømskans haf», var det Johan rakte handa ut over mot sjøen. Så sa han : «Tenk deg sjøen og havet der ute ! Tenk deg at syndene dine lå på bunden der. Ville du like å dra dem opp igjen ? Hvor dypt tror du ikke det er det havet som Gud kaster syndene våre i ? Men vi er tilbøyelig til å ville dra dem opp igjen».
Det var som Lina fikk lysere syn på Guds nådes hav. Iallfall ble hun etter den kvelden mere frimodig, syntes jeg.
Ungdommen fra Storehåland og Lillehåland fulgte oss forbi kvernhusene den kvelden. Lenge ble vi stående ved et sted som vi kaller Dammen. Der renner nesten alltid vannet rikelig ned i selve tjernet som vi kaller Kvernevannet. Den kvelden var det særlig pent, for månen lyste på vannet mens det sprudlende bante seg veg nedover. Da stemte Peder Håland i sangen : «Livet forsvinner i hast som en drøm, år etter år iler bort. Livet forsvinner lik brusende strøm, skyndsomt det iler så fort».
Alle vi andre stemte i med, og aldri kommer jeg til å glemme den underlige kjenslen jeg hadde mens vi sto der og så på vannet som liknet vårt eget liv —.
Flere av dem som sto der den seine vinterkvelden, ligger nå gjemt under tua. Men minnet om dem lever, og best av alt er at han lever som er selve livets fyrste, og som har makt og kraft til å vekke opp fra gravene alle dem som har vært tro mot ham, og føre dem til do rom som han har beredt for oss.
En kveld midt på kaldeste vinteren, skulle det være møte i Snørebråtet. Jeg hadde slik veldig lyst til å gå, men jeg hadde ingen støvler. Det eneste par sko jeg hadde var nesten ikke såler under, og de skulle ha vært hos skomakeren for lenge siden. Jeg ba til Gud at han måtte stelle det slik at jeg kunne komme avsted.
Jeg tenkte og tenkte. Mor sa jeg måtte gå, bare jeg ikke dro meg sjukdom på halsen. Så fant jeg noen gamle lærbeter og noen pompespiker og satte meg i «Svala» og spikret lærbetene på under sålen. Det så ikke pent ut, men det gikk da an å gå på. Det verste var at enkelte spiker stakk meg i foten. Jeg fant da en stein og banket dem ned inni skoen. Det var ikke nettopp noe godt å gå på, men jeg kom da avsted, og det angret jeg ikke på. Gud velsignet oss rikelig den kvelden, og flere ble lagt til de frelstes tall.
På heimvegen da min bror Anton og jeg hadde sagt farvel til dem
-9-
fra Ekeland, ble vi enige om å ha en bønnemøte og takke for det herlige møtet. Vi knelte begge ned i en liten snøfonn og ba til Gud. Jeg kan tydelig se det for meg som skulle det ha hendt i dag. Vi lå med hendene foldet og så opp mot himmelen, uten å merke kulden og snøen.
Det var mange gilde husmøter rundt om på gårdene. Snart var det på en av Hålandsgårdene, snart på Ekeland og snart på Itland. Det var mange av de eldre menn som overga seg til Gud og vitnet på møtene. Jeg kan nevne Mads Ekeland, Jens Tobias Håland. Anders talte ikke så sjelden, og så foreslo han alltid at vi skulle synge sangen : «Vår sjelelege nu er nær».
Et av versene lyder slik : «O kommer hit I kjære små, som høre vil om Jesus» (eg. leve vil for Jesus/red.) .
En gang da vi hadde sunget det verset, sa Anders : «Jeg liker så godt å synge det verset, for jeg kjenner meg så liten. Vi er i grunnen små alle her, er vi ikke ? Vi er noen små som Gud har funnet på de forskjellige steder, og båret oss heim på akslene sine».
Larsinius Nilsen, en svigersønn til Anders Håland, kan jeg ikke huske at jeg noen gang hørte vitne på møtene. Men en kone fortalte at han var blitt omvendt. Han hadde sittet og lest i Bibelen i 1. Joh. 1, 7 da det kom en blodsdråpe og dryppet ned på verset han leste. Han prøvde å tørke den av, men den satt ganske fast, «og den sitter der enda», sa hun som fortalte det. «Har du sett det ?» spurte jeg. Hun svarte at det hadde hun ikke, men han hadde selv fortalt at den satt så fast at det var umulig å få den bort. Det tok han som et tegn på at han var omvendt.
Tilfellet ville at jeg om sommeren fikk plass hos Larsinius og Else. Jeg skulle se etter barna og ellers hjelpe til med forskjellige ting i huset. En dag jeg var alene heime med de små, tok jeg den mye omtalte bibel og ville se den. Med stor ærbødighet og alvor slo jeg opp det nevnte sted, for jeg tenkte at det ville være rart å se den blodsdråpen. Men det var ingen ting å se. Det ene verset var som det andre. Men kanskje det likevel var lykkes å få flekken bort på de to—tre månedene. Ikke vet jeg.
Hvor om allting er, så leste Larsinius mye i Bibelen og sang pene sanger. Han hadde en pen sangstemme og mere enn en gang kom tårene fram hos meg når han sang, for det lå slik vemod i tonene. Særskilt husker jeg en som han sang mye :
-10-
«Langt borte, langt borte fra disse trengsels steder, jeg vandre skal når Herren sender bud,
opp hvor intet øye mere greder, hvor jeg i evighet skal skue Gud”.
At Gud i slike stunder kalte på ham, var ikke vanskelig å se. Jeg tror forresten at han var svært melankolsk anlagt. Else var en motsetning. Hun var helt sangvinsk, tok alt så lett som mulig. Hun fartet omkring i rommene og gjorde sitt arbeid lett og fort, og så sang hun rett som det var, så det ljomet i huset. Hun sa at hun hadde fått fred med Gud om vinteren da far hennes ble omvendt.
Mens jeg nevner den tida da jeg var på Lillehåland hos Larsinius og Else, skal jeg fortelle noe som hendte en natt i august samme sommer. Else var forferdelig mørkredd, for der i huset hadde dødt nokså mange på kort tid. Det var før de kjøpte huset. Jeg har aldri vært redd, iallfall ikke for noe overnaturlig slik som gjengangere og liknende. Da det så var lite sengeplass inne, på grunn av at Else gjerne ville ha den ene stua stående pen om det kom et menneske, spurte hun om jeg torde ligge på løa. Nå hadde der i løa stått mange likkister, men jeg var ikke redd for å ligge der alene. Jeg sov fredelig så mangen en natt. Så en kveld i august fikk jeg lagt meg nokså seint. Det var lørdagskveld, og vi hadde hatt mye å gjøre om dagen. Jeg var veldig trett da jeg la meg, og sovnet snart.
Hvor lenge jeg hadde sovet, vet jeg ikke sikkert, men jeg våknet ved en eller annen støy. Jeg lå stille og lyttet. Så hørte jeg det igjen. Det hørtes ut som lyden kom fra låven og noen fektet med ett eller annet som de ville grave fram.
Nå var det jo nettopp på låven alle kistene hadde stått, og det kom for meg med det samme. Jeg kan ikke si annet enn at jeg kjente en viss uhygge ved den underlige lyden, for det var hverken katt eller rotter, det hørte jeg. Jeg var nærmest redd for om det kunne være en eller annen reisende som ville finne en seng for natta.
Jeg foldet hedene og ba til Gud. Jeg visste at når han beskyttet meg, så behøvde jeg ikke å være redd. Om en stund syntes jeg tydelig å høre fottrin utenfor løa, men så ble alt stille en stund. Plutselig hørte jeg deilig sang, og jeg kunne skjelne orda også. Det var sangen : «Se mengden til Golgata iler». Det var første gangen jeg hørte den, men den bet seg også fast hos meg, skal jeg si.
Orda : «Jeg tørster, fra korset det lød» og likeledes «Å, tenk det var all ting for meg», lød som en herlig utløsning fra alt det som jeg tidligere syntes så nifst. Jeg kjente stemmene på dem som sang,
-11-
da særskilt guttene av Tønnes Berntsen og Peder Håland.
Johan ble forskrekket da han hørte at jeg om søndagen sang på refrenget : Å, tenk det var allting for meg. Han kunne ikke begripe at jeg kunne den, for de hadde nettopp lært den på Fjellse. Jeg fortalte at jeg hadde hørt den om natta og den hadde gjort så dypt inntrykk på meg at jeg husket både refrenget og tonen og flere av de andre strofene også.
Jeg fikk da også løsning på hva det var som hadde vært på låven. Det var en sigd som Peder Håland hadde stikket inn der en dag, og som moren hans hadde bedt ham om å ta med seg heim da han gikk med de andre den kvelden. Så ble jeg enda mer styrket i troen på at det er ikke noen gjengangere som graver om nettene og vil ha fatt i ditt og datt som mange mener.
Og leser man Predikernes bok 9, 5, 6, så får man enda sikrere bevis for at de døde ikke har noe mere å gjøre her på jorda. Vi leser : «For de levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, og de får ikke lenger noen lønn, for minnet om dem er glemt. Både deres kjærlighet, og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med, og de har i all evighet ingen del i alt det som hender under solen».
Det er før skrevet en del om Karl Sirnes, og jeg vil derfor kun nevne han ganske flyktig. Det var ikke rart om mange av oss ble forundret da han plutselig opptrådte på et møte på Ekeland. Jeg glemmer aldri den måten han vitnet på, for det var som ville han nøde folket til å annamme frelsen. Og da han så begynte med en veldig stemme å synge : «Jeg er en ropende røst i ørkenen», var det som hele rommet dirret. Han sang også mange andre pene sanger som er nevnt i min brors skildring. Den sangen : «Han du lukket hjertets dør for Herren», har alltid siden vært en vekkelsessang, for den taler til menneskene på en mektig måte.
Jeg ville så gjerne ha fatt i den sangen om den ropende røsten i ørkenen, og jeg visste ikke hvor jeg skulle få den fra. Karl Sirnes var da sluttet å komme til møtene i våre trakter.
Tidlig en søndag morgen tok jeg på veg til Bakkedal. Jeg hadde fått rede på at Anna, kona til Hans Bekkedal, kunne den sangen. Men da jeg kom der ned sa hun at hun ikke kunne mere enn jeg kunne. Elisabet, datter til Hans, fulgte meg da jeg skulle heimover. Vi satt lenge i en bakke og snakket sammen. Hun hadde gått mye på møtene som var holdt rundt i bygdene, men hun hadde ikke fått fred i sjelen. Hun spurte meg om jeg virkelig trodde at jeg var frelst.
På det svarte jeg ja. «Er du ikke redd for å dø ?» spurte hun så. Jeg svarte at
-12-
det var jeg ikke, for jeg visste at hadde jeg overgitt meg til Gud, så ville han ta imot meg når tida kom. Hun kunne ikke forstå at jeg ikke var redd for døden. Vi ble sittende å prate sammen lenge. Til sist spurte hun om jeg ville hjelpe henne å be, så kanskje også hun kunne finne fred. Det gjorde jeg, men det var like mørkt for henne da vi skiltes. Hvordan det gikk for henne seinere, vet jeg ikke, for jeg reiste ut på vinteren til Sjølingstad ved Mandal.
Jeg husker en gang i vekkelsestida heime. Det skulle være møte på Kleppe av Myhre og Johan Håland. Jeg ville så gjerne at mor skulle gå på det møtet, for jeg ville så gjerne at hun skulle komme igjennom til liv i Gud. Jeg ba henne om å gå, men hun sa at hun ville ikke, for det var regnvær. Men jeg visste råd. Jeg gikk i kammerset og ba Gud om at han måtte sende godvær. Klokka var da 3 om ettermiddagen, og møtet skulle begynne klokka 5 — iallfall det første møtet, for det skulle visst være et også klokka 8.
Etter at jeg hadde bedt Gud om godt vær, gikk jeg inn til min mor og ba henne på ny om å gå på møtet. «Det regner så», svarte hun bare. Men jeg drev på : «Bare kle du deg, mor. Når du er ferdig blir det solskinn så du kan komme avsted». Hun smilte og sa : «Ja, jeg kan nok kle meg, men det regner like fullt for det». Men jeg sa at når hun var ferdig til å gå, så ble det solskinn for det løftet hadde jeg fått av Gud.
Mor begynte å kle seg ferdig til å gå på møtet, og da hun var helt ferdig, skinte sola. Da kom også en av naboens piker, Anna, het hun. Hun spurte om noen hos oss skulle på møtet, for nå var været så pent. Hvis noen skulle, ville også hun gå. Slik gikk det for seg at både mor og naboens Anna gikk til Kleppe på møtet, og jeg tror nok at det var der mor fikk det store kallet.
Så underlig det er at Gud lytter til bønnene av dem som ber ham i tro, for jeg var sikker på at når jeg ba ham så skulle han sende godt vær. Seinere en gang, det var mens jeg tjente på Lillehåland, fikk jeg også erfare hvordan Gud svarer på bønn.
Den gangen gjaldt det også mor. Min søster Tora som var åtte år da, kom hesblesende til Lillehåland og sa at jeg måtte komme heim med en gang, for mor var dødssjuk. Jeg sprang så fort jeg kunne, og den tilstanden jeg fant mor i, glemmer jeg aldri. Far var gått avsted etter doktor og ellers var det bare de små barna, — mine søsken — som var heime. Ja, Lina som var to år eldre enn meg, kom om en stund. Mor trodde at hun ganske snart skulle dø, og det så også slik ut. Men jeg gikk i løa og ba til
-13-
Gud for min mors liv, og jeg var sikker på at hun skulle bli frisk, og det ble hun ganske snart. For en forunderlig Gud vi har.
Ut på vinteren, i februar, reiste jeg til Sjølingstad hvor min søster Lina var reist forut. Der hadde også vært noen emissærer og talt, og det var som alt lå ferdig til å gro. Det ble en stor vekkelse også der, og de sangene vi hadde lært under vekkelsen heime, ble nå sunget der til stor velsignelse. Det var som alle ble bundet sammen både rike og fattige, høye og lave.
Fabrikkens bestyrer, August Hoven, var som en far for de andre, og han var helt henført under vekkelsen. I det store og hele var han som en god far for arbeiderne ved fabrikken. Jeg husker da sommeren kom, hvordan han bestilte flere hester og vogner som skulle være til fabrikkfolka. Vi skulle på tur opp til Konsmo hvor det var et stort stevne. Han var selv med, og det var med sang og glede vi suste oppover dalen.
Alt var i skjønneste harmoni, fordi Gud var med oss og gjorde det slik. Hvor Guds ånd er den rådende, blir det alltid kjærlighet blant brødre og søstre i Herren.
Apostelen Johannes skriver : «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene; den som ikke elsker, blir i døden». 1. Joh. 3, 14.
Der ser vi hvor nødvendig det er å elske våre søsken i Herren. Mange går med bitre tanker og ser med misnøye på sine medmennesker som er kjøpt med det samme blodet som dem, og som er blitt delaktig i den hellige Ånd. Ofte er det bare fordi de ikke akkurat har de samme meninger og tanker som dem. La oss huske på som det er skrevet før her i boka, at Guds ord er allsidig.
Den ene kan se det en annen ikke kan, men er vi født av Gud, skulle vi derfor elske hverandre innerlig av et rent hjerte. Fordi om vi er forskjellige barn, så er vi barn likevel. Å, som det er stort å elske Guds folk ! Det er som vi alt føler litt av himmelen på jorden. Det er slik Gud vil det skal være blant folket hans.
Det var også kjærligheten til hverandre som særpreget vekkelsen i heimbygda i tiden 1895—96 og bortetter.
Når vi kom inn i et lokale hvor det var samlet en flokk, kunne vi med en gang kjenne hvordan kjærligheten fra Gud til våre brødre og søstre i Herren gjennomstrømmet oss. Det er noe av det mest vidunderlige vi kan oppleve her på jorden. De helliges samfunn. Det var denne kjærlighetens ånd, som bandt folket sammen på apostlenes tid, da de delte alt det de hadde, så også de fattige ble hjulpet. Slik er ideelt for Gud, og vi burde mere søke etter å oppnå den samme innerlige broderkjærligheten som på den tida. Da først får vi den sildige regnen over oss som Gud har lovet. I de gamle bibler står det tidlig regn og sildig regn,
-14-
men i de nyere oversettelser står det vårregn og høstregn.
Les Joel 2, 23. Der står løftet om regnen som Gud vil sende i rette tid. Han gir oss læreren til rettferdighet, og da gjelder det for oss å ta i mot og øve rettferd. Det står i det verset at han sender vårregn først, og så står det henvisning til Joel 3, 1 som igjen peker hen på pinsefestens dag da den helliga Ånd ble utgydt over de som var samlet. Det samme vil skje når høstregnet faller, og det er den tida som nærmer seg. Må Gud hjelpe oss at vi må bli med blant dem som regnet faller på.
Da vekkelsen gikk over Hidreheia og stedene omkring, var det visst mange som mente at nå falt sildigregnet, for en så stor og grundig vekkelse kan nok ikke mange steder oppvise. Når til og med små barn ble så fyllt av ånden at de ropte til Gud om frelse og signing, så var det noe mere enn alminnelig. Og det var som tok den med seg både stort og smått.
Det var ganske få som ikke bøyde seg for Gud i den tida. Men så hadde det også, så lenge jeg iallfall kan minnes, ikke vært noen vekkelse og heller ikke var det noen personlige kristne som jeg kjente, uten Ståle Reiersen Ekeland. Her tar jeg med bare de nærmeste gardene, Itland, Ekeland, Store- og Lillehåland og Haugeland. Det var derfor at da Ståle Reiersen kom heim fra Amerika og snakket om frelsen i Jesu blod, at lengselen etter Gud satte de første spirene i min barnesjel. Hermed er ikke sagt at det ikke fantes flere gode heimer i bygda som lengtet etter noe de ikke hadde, men som de visste de måtte komme i kontakt med før døden kom til dem.
Jeg husker jo godt hver gang jeg var hos min gode venninne, Bendikte Bjørnstad, den gangen Madsen (hun var datter til Mads Ekeland), at det ble holdt andakt der i heimen. Husfaren tok titt ned en stor tekstebok og leste teksten, især om søndagene. Men som regel var de tekstene så lange og uforståelige, at det var umulig for barn å følge med.
Det undret meg derfor ikke at både barna der og jeg selv ønsket bare at han måtte slutte og si «Amen» .
Men Mads tenkte vel som så, at han ville gjøre det han kunne for barna og heimen. Han og konen Marie hadde nok som så mange andre der i bygda en skjult lengsel etter å komme i personlig kontakt med selve opphavet til alt liv.
Så da vekkelsen brøt ut, og deres sønn Torvald var en av de mange som ropte til Gud om frelse, da ble de to foreldrene også med. Så vidt jeg minnes ble venninnen min også frelst den gangen. Kanskje hun bare ble påvirket, og frelst siden. Det minnes jeg ikke så nøye. Det beste er at hun i dag lever med
-15-
Gud og venter å møte ham sammen med alle de hellige.
Jeg minnes godt første gangen jeg skulle la lyset skinne i heimen min. Det var et par dager etter at jeg var blitt forenet med Gud. Det var en svær påkjenning. Jeg tenkte : Hvordan vil mor og far ta det. Jeg visste at ingen av dem hadde noe i mot Gud og hans ord, men likevel.
Jeg slo opp den gamle Bibelen som jeg av og til hadde sett far og mor lese i. Det var noe rent forunderlig som strømmet gjennom meg da jeg begynte å lese høyt etter at vi hadde spist frokosten. Jeg valte første kapitel i Esaias, for det var det 18. vers i det kapitlet som hadde hjulpet meg da nøden var størst. Da jeg hadde lest hele kapitlet, bøyde jeg mine kne ved stolen og ba til Gud. Det var som Herren var så nær meg og ga meg frimodighet.
Mens jeg ennå lå bøyd i gråt etter bønnen, merket jeg at noen strøk meg over hodet. Det var far.
Da jeg løftet hodet og så på ham, hadde han tårer i øynene, og de ord han da sa har jeg aldri siden glemt, fordi jeg har erfart at de var sanne. Han sa : «Ja nå, Bertha, lever du på melk, men når du skal til med den hårde føden, da gjelder det ikke å svikte».
Hvor sant er ikke dette ? Enhver som har vandret med Gud noen år, har nok fått erfart at den harde føden ikke alltid er så god å fordøye. Men Gud er trofast som ikke slipper oss og ikke forlater oss.
Jeg har ikke alltid vært så trofast mol min Frelser som jeg burde. Jeg har et lyst og lett humør, og det har mange ganger blitt en felle for meg. Husker særskilt en gang en søster til Torvald Håland, Katinka Risdal, og meg var en tur i Drivdal i Lundsokn.
Der var basar om lørdagskvelden og mange både unge og gamle var der. Vi ble spandert mat og sjokolade på av noen gutter fra Åna-Sira, og det ble helst en lettsindig tale der ved bordet. Jeg visste at jeg ikke burde dra på smilebåndet, langt mindre le, men jeg holdt meg ikke. Bak etter ble det så fælt for meg, at der er ingen som aner det. Jeg visste godt at jeg som en frelst og benådet synder ikke burde ha deltatt og ledd av det som ble servert, og jeg hadde lyst til bare å skrike etterpå.
Vi var om natta hos noen av min familie som bodde i Drivdal. Om søndag skulle det være møte av en emissær på et skolehus der i nærheten. Jeg husker ikke navnet på ham, men han talte veldig godt, og hvert ord var som til meg. Han snakket om at dem som hadde gitt seg over til Gud burde leve som en oppslått bibel for sine medmennesker, men at det dessverre var mange som syndet i den retningen.
De deltok både i det ene og andre som ikke var Gud velbehagelig. Da han sluttet talen, stemte han i en sang. Hvordan den begynte, husker jeg ikke,
-16-
men et vers husker jeg, og det kommer jeg aldri til å glemme, for det ble stående igjen inne i meg som med ildskrift. Det lød slik :
«Ja, her er rom for alle og enhver,
men for fortapte syndere især.
På døren står det skrevet : «Kom og se !»
Jesus annammer ennå syndere».
Det var det verset som gjorde at jeg måtte i kne for Gud på ny den kvelden og få forvissning om at jeg var hans. Jeg vil i det samme si til dem som leser dette : Er du kommet ut på en avstikkerveg, så husk at det er en dør hvor det står skrevet : Jesus annammer ennå syndere. Jesus er selv døren til fårestien, og går vi inn av den døra, så er vi sikre. Glem ikke at om du synder, så har du en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus den rettferdige.
Peter var gla da han forsto at han ennå kunne kalles Jesu disippel, etter at han hadde bannet på at han ikke kjente ham. Et blikk fra Mesterens øyne gjorde det av med hans trygghet, og han brast i gråt. Slik er det titt på vegen heimover. Det er mange ting som vi kommer oppi mens vi nyter den harde føden. Det er ikke slik som i vekkelsens herlige tid, da det bare er solglans og herlighet. Da alle de troendes hjerter slår omkapp med hverandre.
Nei, når livets stormer og prøvelser kommer, da er det det gjelder å stå fast på Klippen, Kristus, som aldri i evighet rokkes. Men om vi skulle gli utfor, så se oppad, og de utstrakte armene rekkes ut nettopp til dem som holder på å gå ned i dypet. Guds kjærlighet er så stor, at ingen skapning fatter den.
Under vekkelsen i heimbygda var det bølge på bølge av opplevelser som gjorde at hjertene sto i brann. Slik som vi følte for hverandre den gang kan ei med ord beskrives. Bare jeg så en av dem som var blitt omvendt begynte hjertet å slå hurtigere, og gleden strømmet gjennom meg. Jeg er sikker på at alle de andre som hadde gitt Gud hjertet sitt følte likedan.
En sådan fryd er det rimelig ikke kan vare så lenge her på jorden. Det er i den tiden vi nyter den føden som er fordøyd for oss (melken er for barna). Les Hebr. 5, 12—14 og 1. Kor. 3, 2. Hvis vi bestandig skulle leve på åndelig melk ville vi bli lite skikket til å møte alt det som trykker og trenger oss her i verden.
Men at Guds folk holder sammen i broderlig kjærlighet, det er på sin plass, for det er et av kjennetegnene på at vi hører Gud til når vi elsker brødrene. Se 1. Joh. 3, 14.
-17-
Hvor rørende var det ikke da Aa. Myhre ble liggende sjuk en tid mens han bodde på Mønstremyr på Hidreheia, der kom venner fra Hidra og fra bygdene rundt om for å se til ham.
De elsket ham som hadde spredt så mye lys fra Gud til dem, og de elsket hverandre, de som besøkte ham. Under den sjukdommen var det at Myhre fikk dikterånden over seg. En av sangene hans skal jeg skrive ned her. Den går med melodien : «O sjel, du som tumler deg om» :
«O hvor det er herlig at samles med Guds venner rundt om ordet,
og i bønnen kjenne ånden nær.
Der Herren budet velsignelsen at være, livet,
ja, til evig tid i samfund med vår Gud.
Da vi synger : Lov og pris, alt det onde glemmes bort.
Vi er salig i hans nærhet og hans stille fred.
#
Sådanne stunder kan verden ikke eie,
for de er ei fødte av Guds ord og ånd påny.
Vi måtte fødes for riktig at få nyte
disse strømme utav nåde sammen her på jord.
Tenk hvor stort at det er skjedd, du og jeg er blitt gjenfødt.
Utav nåde er vi frelste ifra synd og død.
#
Ingen fremmed fatter den salighet vi nyter
under reisen på vår ferd til Lammets bryllupsfest.
Freden som floden i rike strømmer flyter.
Gleden i den Helligånd er og vår lodd på jord.
Det blir bedre etter hvert som vi løses ifra jord.
Hisset overgår det alt hva vi har tenkt og trodd.
#
La oss da takke og love Herren Jesus,
som oss kjøpte og igjenløste med sitt dyre blod.
Alltid ham tjene og elske utav hjertet,
så vil han oss give hva vi trenger til på jord.
Idel godt og miskunnhet, etterjager hvert et fjed.
Alle våre livets dager hjelper Jesus Krist».
Aadne Myhre.
I denne sangen strømmer mot oss en herlig atmosfære. Vi blir løftet opp fra alt som er lavt og stygt, og vi kjenner påny det liflige samfunn sammen med de frelste. Det blir en herlig dag når Jesus henter sin utvalgte flokk. Da skal sangen lyde gjennom evigheters evighet om Lammet som kjøpte oss til Gud med sitt blod.
-18-
Etter som jeg har forstått, var Myhre og B. Håland nokså mye sammen en tid og vitnet om Gud. Men da var jeg reist til Sjølingstad, og en stund seinere reiste B. Håland til Amerika, så jeg fikk først høre hans vitnesbyrd lenge baketter på et møte i Sjølingstad skolehus. Jeg glemmer aldri den sangen han sang etter talen, skjønt jeg ikke husker alle orda. Men det som bet seg fast hos meg var : «Og lammet han søkte var meg». Det var en sang om hvordan den gode hyrde leter etter det fortapte lammet. Jeg satt og takket Gud for at han hadde funnet meg og tatt meg på sine sterke armer og båret meg inn i den rette folden. Siden har jeg hørt B. Hålands vitnesbyrd og tale flere ganger, og det har vært til stor signing for meg. Vi var skole- og lesekamerater, og vi strevde alltid for å følges ad i leksene på skolen. Vi ville begge gjerne fram og være flinke. Nå siden Gud har fått tak i oss får vi nok ikke så få lekser å lære, og vi får hver for seg prøve som da å streve med dem mens den Helligånd opplyser oss.
Torvald Håland og jeg var også skole- og lesekamerater. Jeg har også ved givne anledninger fått høre når han vitnet om Gud. Og jeg har takket Herren for at han har fått tak i ham og brukt ham der hvor han passer. Jeg er glad for hver en som jeg kjenner, når de vender om til Gud og han kan få bruke dem til en arbeidsmann i vingården. Underfulle ting opplever den som elsker Gud og som søker etter sannheten som etter kostelige perler.
Guds ord er allsidig, som før skrevet om. Den ene finner en perle og en annen finner en annen perle, kanskje enda skjønnere, og det gjelder for oss å vise det vi har funnet og lære å forstå hverandre så vi ikke forakter dem som har andre meninger enn oss. Herren kjenner sine, og en gang vil vi bedre forstå alt det vi ikke kan skjønne her. Men en ting er sikkert : Alle som blir frelste har adgang i én ånd til Faderen. Ef. 2,18.
Gud har ikke hatt så få vitner på Hidreheia. Bror min har jo nevnt de fleste av dem, så jeg behøver ikke å gjenta det. Husker noen år etter vekkelsen jeg var på Kvanvik. Der var en mengde ungdom samlet. Der var tale og sang av flere. Særskilt minnes jeg Tobias Matiassen, eller som vi kalte ham, Tobias Bersvoll (Kvanvik/red.), og Ole Dåstøl.
Sistnevnte var også en lesekamerat av meg, og det gjorde mitt hjerte godt da jeg hørte at han vitnet om Gud. Og så da han sang den deilige sangen : «Å, jeg eier en venn som er trofast og huld», da syntes jeg vennen Jesus var så nær. Titt seinere i livet kan jeg liksom høre tonene og ordene fra den gangen : «Aldri fantes for bitterhet plass i hans sinn, aldri streifet et hånsmil henover hans kinn». Ja, slik er vår venn Jesus.
-19-
Seinere i livet ble jeg kjent med Oles bror, Andreas Dåstøl. Han kom til Sjølingstad og hadde mange gode møter der og rundt om i de nærmeste bygdene. Han og Myhre var der vekselvis, og det var herlige møter vi hadde sammen med de troende vennene. Så Hidreheia har ikke hatt så få som er sendt ut i felten.
Jeg har vært til stede ved mange vekkelser de årene jeg har levd, både i heimbygda, på Tromøya, på Lysaker og på Sjølingstad. Men ingen har kunnet måle seg med førstnevnte. Jeg tror det tok så veldig fart der fordi det før hadde vært særs gudløst. Omveltingen ble så synbar at det kan ikke med ord beskrives.
Jeg nevnte min far og hva han sa da jeg første gang åpnet meg heime. Far hadde en gang i sin tidligste ungdom vært et barn av Gud. Men i 25 års alderen kom han sammen med en som hverken trodde på det ene eller det andre. Han holdt gøy med alt som hørte Gud til, og resultatet ble at far ble smittet av det miljøet.
I 1899 til 1901 var jeg i Oslo og på Lysaker. Jeg bodde i Oslo en vinter, men flyttet så med herskapet til Lysaker hvor de hadde kjøpt seg et stort hus og et bedehus. Det var bare en gårdsplass i mellom våningshuset og bedehuset. En omvendt dame som var av aristokratisk slekt, hadde blitt utvist av heimen fordi hun sluttet seg til de troende Guds barn. Hun het frøken Halvorsen og virket mye på Lysaker hvor hun talte Guds ord med fylde og kraft.
Da vi flyttet ut til Lysaker, var det midt i vekkelsen, og mange både unge og gamle ble med i tallet. Der lærte jeg å kjenne mange gode og gudfryktige mennesker. Der på Lysaker bedehus, eller «Den frie misjon», som det kaltes, var folk fra alle menigheter. Og selv om mange var forskjellige i oppfatningene av de dunkle ting i Bibelen, så var de felles i ett. De var alle renset i Jesu blod og hadde alle adgang i samme ånd til Far i himmelen. Det var herlige stunder vi opplevde der, og det glemmes aldri så lenge hjertet mitt slår.
Da jeg i 1901 skulle reise heim til Itland, var det en venninne av meg som skulle reise til Sverige en ukes tid etter at jeg var reist. Det ble da gjort i stand til en avskjedsfest for oss to; og det satte slike merker etter seg som aldri vil viskes ut. Formannen, Johannes Jakobsen, kom hen til oss før festen var slutt. Han tok oss en i hver hand og gikk midt inn i salen med oss. Så falt alle på kne rundt oss og vi selv med. Det ble en herlig bønnestund. Vi ble formelig båret opp i høyden av bare bønnene som de troende sendte opp.
De ba at Herren måtte være med oss
-20-
bestandig, så vi kunne møtes igjen en gang hos ham. Det var så rørende at det kan ei med ord beskrives om jeg prøvde aldri så mye på det.
Da jeg så om kvelden skulle reise med toget fra Lysaker til Oslo, hvorfra jeg skulle ta båten, fulgte nesten alle med som hadde vært på festen. De spilte og sang i kupeene så det gjenlød i alle forføyninger. Det siste jeg så på Oslo brygge, da jeg var ute på sjøen, var viftende lommetørklær og hender av dem jeg hadde lært å elske og holde av som troessøskende.
Det var derfor ikke å undres over at jeg var oppglødd i min ånd da jeg kom heim til Itland. Jeg hadde på Lysaker lært å spille gitar av en ung troende bror, og da jeg kom heim spilte og sang jeg for foreldre og søsken.
Det var især en svensk sang som far min alltid ville jeg skulle synge, og som jeg forsto hadde gjort veldig inntrykk på ham. Jeg kan ikke her gjengi hele sangen, men jeg skal sitere det verset som grep far mest.
«Längtan jag kjenner, sorgen mig brenner. Sukkande, klagande ljud.
Rinnande tåran, sviande såran, alt tar en ende hos Gud».
Jeg vet at far i mange år hadde gått og lengtet etter den freden han som ung gutt hadde eid. Han hadde sagt det til mor, og han mente til sine tider at han hadde syndet mot den Hellige ånd, så han ikke kunne bli frelst. Jeg ba mye til Gud for mine kjære i den tiden, og så en dag ble det for mye for far. Han tok handa mi og leide meg ned til løa. Der i løa falt han på kne og gråt, idet han sa : «Be du, Bertha, for jeg kan ikke !»
Hva jeg den stunden følte, vet bare Gud. Jeg visste at nå var far den forlorne sønnen som hadde stått opp og begitt seg på heimvegen Noen år seinere da jeg var heime sto far i «Dalen» og gravde på et huldike. Jeg gikk bort til ham og spurte hvordan det gikk for ham på reisen til himmelen. Han svarte idet han støttet seg til spaden og så fram for seg : «Jeg har ikke noe annet å støtte meg til hverken i livet eller når jeg skal dø enn Jesus forsoning».
Det svaret gjorde mitt hjerte godt, og jeg vet at den som stoler på det Jesus har gjort skal aldri bli til skamme.
Ut på høsten samme år reiste jeg sammen med Olava Ekeland, en datter av Ole Ekeland. Vi reiste begge til Sjølingstad.
-21-
Jeg skulle begynne der på kontoret, og hun skulle veve. Nå hadde der på Sjølingstad også vært noen gode såmenn som hadde strødd ut den gode sæd, men ikke fått sett fruktene. Men det gjærte i folket, og da vi så var sammen på møtene og Olava og jeg spilte og sang alle de nye sangene vi hadde øvd oss på sammen, ble det rent forunderlig. Husker en kveld vi sang den sangen : «Tror du på Jesus, min venn», da brast en hel del av de unge i gråt.
Da vi seinere kom ned på det rommet vi hadde sammen var det ganske fullt av unge mennesker som gråt og ba at vi endelig måtte be for dem, og det gjorde vi med glede.
Det ble en herlig vekkelse, og mange ble frelst og står som vitner den dag i dag. Mange sover i jordens favn, men de sovnet med det salige håpet at de en gang i oppstandelsen skal få se Jesus slik som han er.
Men som sagt, så oppveier ingen av de omtalte vekkelsene den som gikk over Hidreheia og omliggende steder i årene 1895 —96, for det var noe over det alminnelige. Noe som liknet litt på hva en kan tenke seg på pinsefesten i Jerusalem. Gud var mektig til stede da, og vekket folket opp av søvnen som de hadde ligget i i årevis.
Mor kom ikke til noe bevisst liv i Gud under den vekkelsen, skjønt hun var mye påvirket og ba til Gud. Jeg tror at det var mange år seinere mens vi bodde i Lyngdal og mor var hos oss, at hun ga seg over helt.
Hun leste og leste i Bibelen, og fant ut at folket i fordums tid var ført vill av de ledende, og hun kom til å tenke på om det samme kunne være tilfelle i våre dager. Hun gravde etter sannheter som etter kostelige perler, og hun fant perlen. Hun tok i mot frelsen, og forsto at skulle hun komme til Gud, måtte hun være villig til å lyde ham.
Hun fant i Joh. 1, 3—5 at en måtte rette seg etter Guds bud som han har gitt menneskene, og de er ikke svære. Det er av kjærlighet til Gud at vi holder hans bud, og hans bud er ikke tunge. 1. Joh. 5, 3. Når Guds kjærlighet kommer inn i hjertet vårt, da blir det en glede å løpe hans budords veier.
Må så dette som jeg har skrevet virke til at noen må se mer på Jesus og bli frelst for tid og evighet, da vil jeg ikke ha skrevet dette forgjeves. Jeg har påpekt mange steder hvordan Gud på de forskjellige måter frelser syndere. Hans armer står åpne for å ta i mot en fallen synder, og for å vente på at en ugudelig skal vende om fra sin ugudelighet.
Han tar i mot alle, selv den som er dypest fallen. Han holdt seg alltid til venns med de mest forfalne da han vandret om her på jorda. Han satt til bords med tollere og syndere for om mulig å vinne noen for himmelen.
-22-
Hans hjerte brant etter å få hjelpe den som hadde det vondt, og takk og lov, han er likedan i dag.
Hilsen til alle bokens lesere med Hebr. 13, 8.
B. H.
EN SANG AV RACHEL KLEPPE
OM BARNDOMSHEIMEN
#
På Egeland, mitt kjære hjem, blant Norges fjell og fjorde,
der lekte vi i barndommen, vi gledet oss tilhope.
Vi tenkte ei på livets strid, som siden kom i våres sti
da vi fra hjemmet vandret.
#
Vår far og mor og bestemor, de alle var så kjære.
De ga oss mange gode ord, og ba oss snilde være.
For Jesus led også for oss, vi skulle ham da elske høyt,
og gi vår Gud all ære.
#
Jeg husker godt om søndagen når far ei var til kirke,
en tekstebok han tok da frem, jeg glemmer ikke dette.
Vi barn satt stille og i rad, og hørte far han las og bad
og sang en salme etter.
#
Om hverdagen de slet så hardt for føden og for klærne,
og for vi skulle få det godt, de store med de spede.
De tenkte ikke på seg selv, men ofret seg for barnas vel.
De gjorde det med glede.
#
Når julehelgen nærmet seg, og far kom ifra byen med gaver,
lys og juletre, som han tok med fra stien.
Og rnor hun hadde alt så rent, og pyntet juletreet pent.
Da julen ble innviet.
#
Og det ble festlig i vårt hjem, vi satte oss til bordet.
Vi leste hver vår lille bønn, og reiste oss med orden.
Vi sang om Jesubarnet som ble lagt i krybben da han kom.
Vi sluttet med et A m e n !
#
Min bestemor hun vandret hjem i alder åtti åtte.
Hun var ei syk, men stilnet hen fra denne verdens yrke.
Hun sa : Se, Jesus kommer nu, jeg må nu gå, det er hans bud.
Hun slumret i hans armer.
#
Min far han var i Guds ord glad, og hentet derfra styrke.
Han elsket Gud, og ømt han bad å følge Jesus etter.
Så la han vandringsstaven ned, og sovnet inn i stille fred
Hans år ble sytti åtte.
#
Min mor hun gammel ble, og trett av verdens strid og møye.
Jeg tror at også hun gikk opp til fader i det høye.
Hun bad så ofte : Jesus kjær. meg arme synder nådig vær.
Og hun ble nitti fire.
#
Forfattet av : Rachel Kleppe, Clearbrook, Minnesota. Hun er en datter til Ståle Reiersen Ekeland, og en kusine til Aa. Myhre.