– begivenhetene i 1814 var av grunnleggende betydning for utviklingen av den norske samfunn utover århundret; Norge og landets skjebne var riktignok en kasteball i det store spillet etter de store omveltninger på kontinentet i avslutningen av Napoleon-æraen, men som nasjon var det en sterkt utviklet bevissthet landet over at landet og folket ikke kunne behandles som et lydrike under en annen nasjon.
På den indre politiske scene fremstod hovedsakelig to retninger eller partier, som kjempet om “folkets gunst” i dette skjebneåret; på den ene siden grev Wedels parti eller unionspartiet, som åpent ønsket en personal-union med Sverige, etter at alt talte for at foreningen med Danmark gikk mot sin oppløsning; og på den annen side Selvstændighedspartiet, som ønsket et selvstendig Norge, med sin egen valgte monark. Forut for det såkalte notabel-møtet på Eidsvold den 16. februar 1814 var det tronfølgeren Christian Frederiks mål å forfølge den såkalte arveretts-linjen, som ville bringe ham på tronen og avskjære avståelsen av Norge til den svenske regent; men de store begivenheter og Napoleons etterhvert prekære stilling, ved nederlag i Russland i 1812 og nederlaget for den sjette koalisjon ved Leipzig i oktober 1813, gjorde det klart at denne taktikk ikke ville føre frem for tronarvingen. I stedet falt valget på en folkevalgt forsamling, som skulle innkalles og avgjøre Norges skjebne.
De viktige begivenheter utover våren og sommeren 1814, gjorde det klart at frigjøringen fra Danmark stod for døren; og når det ble tydelig at stormaktene stod på svenskenes side og Kieler-traktaten skulle oppfylles, tross krigstilstand ettersommeren 1814, var første prioritet å sikre at det ble tale om to likestilte parter under en felles monark.
– les derfor videre om disse forhold :