– utover det nittende århundret forøktes og utvidedes sterkt ulike former for utgivelser, av mindre skrifter, av blader og aviser; bakteppet for denne utviklingen var i stor grad den mer liberale Grunnlovens § 100, som knesatte trykkefriheten som prinsipp.
Kampen for denne liberalisering hadde foregått over flere tiår forut for 1814. En form for tidsskille skjedde under eneveldet, under Christian VII, som ved kongens livlege Johann Friedrich Struensees de facto overtagelse av statsstyringen i 1770 knesatte en liberalisering av eneveldets gjeldende og utstrakte forhåndssensur av trykket materiale; men selv med denne nye forordning var det ikke fritt frem, allerede i 1771 kom en presisering at en viss kontroll av nødvendighet måtte foregå, for å beskytte statsmakten, dvs. kongen, og den offentlige moral. Fra 1773 ble det politi-myndighetens oppgave å påse slike forhold, der trykkeriene måtte sende inn skriftene til politiet før distribusjon. Fant politiet at materialet burde forbys og beslaglegges, før saken eventuelt ble rettsforfulgt, ble det videre opp til domstolene å dømme og eventuelt straffe forfattere eller trykkere av slike uønskede skrifter.
En ytterligere innskjerping skjedde fra 1799, med regentens, kronprins Fredriks, kjente ord om at de nye liberale ideer som hadde influert samfunnet utartet til en form for «skrivefrækkhed»; for å få dette stoppet ble det igangsatt et kommisjonsarbeid for å begrense pressefriheten, noe som i 1799 resultererte i en «Forordning der nærmere bestemmer Trykkefrihedens Grænser». Her ble også gjenåpnet for dødsstraff eller eksil for å kritisere kongemakt og regjering.
En slags «trykkefrihet» fantes altså før 1814, men i praksis bare for skrifter som staten fant ufarlige.
Loven eller forordningen av 1799 konkretiserte hva som var straffbart, og tjente dermed som en advarsel til forfattere og trykkere. Blant annet var det straffbart å forhåne regjeringsformen, kongefamilien og den kristelige religionslæren, å lyve om regjeringen og å fornærme land som Danmark-Norge hadde gode forbindelser med. Straffbart var også ærekrenkelser og sedelighetsbrudd.
– les her om ulike utslag av Norges gradvise endring på trykkefrihets-området :