– og betydningen av å være en del av dobbelt-monarkiet Norge-Danmark; noe som innebar at beslutninger vedrørende norske skibs formelle status under seiling i fremmede farvann og på fremmede havner ble fattet i Kjøbenhavn og underlagt felles regler og avtaler.
Norge var i denne henseende helt underlagt den norsk-danske konges og Kancelliets autoritet; som en viktig del av disse spilleregler gjalt etterlevelse av kontrakter og avtaler som ble inngått med øvrige europeiske makter – i fredstid og i ufredstid; når krigstilstand rådde mellom europeiske makter og som involverte sjø-krig, var det allerede i tidligere tider inngått mellom-statlige avtaler som sikret den nøytrale part dennes frihet til handel (unntatt avtalefestet kontrabande) og ferdsel, med de klausuler som berørte sikkerhet og skadesløshet. Her står noe notert om disse forhold;
enn videre måtte også de «lovløse tilstander» finne sin løsning, ettersom pirater, ikke minst i Middelhavet – ut fra «røver»- stater som Tripoli, Tangier og Algier – og farvann straks utenfor dette havområdet, ofte forstyrret den handelsmessige transport; dermed fremtvang det seg avtaler om å betale «beskyttelses-penger», slik at sjøfarten kunne foregå uforhindret.
Også de første årtier inn i det nittende århundret, etter adskillelsen fra Danmark i 1814 og over i «forbundet» med Sverige, vedblev utenriks koffardifart å være risikofylt næring i politisk betydning – regler måtte stadig endres og avtaler fornyes.
Med utallige norske sjømenn ombord på skib/skuter under norsk, dansk, ofte hollandsk og etterhvert også svensk kommando, var nordmenn prisgitt utallige utenforliggende faktorer, der risiko eksisterte med hensyn til det å kunne bli oppbragt av fremmede kapere og pirater. Dette var forhold som var kjent og jevnlig forekom beretninger om norske sjømenn som havnet i fangenskap og regulært slaveri i fremmede farvann;
– les mer om slike forhold på følgende sider :