– i boken : “Kristenliv i Romsdalen”. Oslo 1931.
– fra s. 148 :
OMKRING GISLE JOHNSONS BESØK I GRYTTEN.
I årene 1858—61 blev vekkelsen fortsatt og befestet. Lars Dahle nevner særlig vinteren 1860—61 som en rik tid.
Men sjelefienden var ikke uvirksom. Fra 1858 av begynte enkelte misforståelser å snike sig inn hos en del av de nyvakte. De hadde lett for å overdrive betydningen av sine egne åndelige oplevelser.
Der var naturligvis nu under vekkelsen blitt mere liv over møtene. Og man hadde erfaret velsignelsen av de frie, umiddelbare vidnesbyrd og den felles bønn. Nogen kom da til det resultat at sådan som de gamle haugianere stillferdig hadde holdt sine møter, kunde det da ikke være riktig. Nei, på denne måten måtte det gjøres. Se, hvilken vekkelse det nu er blitt ! Og jo mere de kunde stimulere den ytre livlighet på et møte, dess bedre var det.
Gunder Graven besøkte Grytten mange ganger i denne tid. Det later dog ikke til at han var hildet i denne tankegang. Hans virksomhet var båret av så megen ånd og indre kraft at den ganske naturlig gav sig de nødvendige utslag og hadde den nødvendige beherskelse.
Men hans disipler, som mente det vel og skulde gjøre det likedan som han, er her kommet inn på overdrivelsene.
«Og nu skulde alle, unge og gamle, menn og kvinder bede og tale i forsamlingene. Og det gikk ofte noget stormende til, nogen gråt, andre lo, og atter andre talte og bad. Dette skulde, sa de, være liv i kristendommen» (Ingebrigt Kvam : Utrykt brev av 30. april 1879 til sogneprest A. Bjørnstad, prestearkivet, Grytten).
De nyvakte gjorde ved Guds nåde mange erfaringer om hans svar på deres bønner, og hvordan han kunde gi dem sin vilje til kjenne når de søkte ham i bønn. Og mange hadde funnet at det var godt å utøse sitt hjerte høit for Gud.
Men så har de ikke tenkt over hvor sikkert og usvikelig Guds vilje er åpenbart i hans ord. «Nu var bønnen så å si alt. Den var, saes der, stemplet på en kristen. Men å bede det var å falle på kne og bede tre ganger hver dag, og bede så høit at man selv hørte ordene. Å sukke og bede i stillhet var ingen bønn. Den som bad rett, fikk alltid svar fra Gud om hvad der var hans vilje i alle ting, både timelige og åndelige. Ti Guds vilje var den første tanke som falt den bedende inn om det han bad om, enten under eller efter bønnen. Nu blev det en løpen og en rennen å bede om alt og alle ting, og nu gjorde de Guds vilje i alle ting, og var rett dyktige folk. Det var en slik skriken og beden at man hørte på den ene side av elven hvorledes de ropte og bad på den annen side. Således var det især i Medalen» (Brev Ingebrigt Kvam).
Kvam bodde den gang på nedre Hole, og tvers overfor ham på den andre side av elven bodde en husmann under gården Fiva, som tok det på den måten. Oppe på en liten berghammer der borte hadde han sitt bønnested, og der ropte han til Gud, så Kvam hørte det på denne siden, enda det er et nokså langt stykke.
Senere kom denne mannen til å snakke med Kvam, og i samtalens løp nevnte han sine bønner. «Å ja, vi hørte nå det», sa Kvam, «du må endelig skrike høit, Vårherre kunde kanskje være tunghørt !»
De nyomvendte hadde jo også funnet at Kristus var veien til livet, og at de ikke var under loven, men under nåden. Idet dette blev stort for dem, begynte de å ringeakte loven. De var jo fri fra den. Den hadde ikke lenger noget å si dem. Og like over for haugianerne, som talte om kors og trengsel, der skulde drive synderen til Gud, om sorgen over synden, og at man skulde forarbeide sin saliggjørelse med frykt og beven, het det : «Hør ikke på disse gamle lovtrellene !»
De unge hadde erfaret Åndens vidnesbyrd i sin sjel om at de var Guds barn. Nu mente mange at Ånden skulde tale direkte til dem om de forskjellige ting, uavhengig av Guds ord. «Bibelordet var ikke et levende og livgivende Guds ord. Det kunde være en slipesten, var der sagt. Det levende og livskapende ord var Åndens ord, talt umiddelbart til vår ånd».
Og så misforstod de hvad det er som er Åndens tale, idet de ikke la merke til at der står : «Ånden skal overbevise om synd». Derfor blev for dem kjennetegnet på Åndens tale at den talte fred og glede inn i sjelen. Den ånd som talte om synd og om tukt for synden, var Satan».
De gamle blev betenkelige ved alt dette. Det så heller ikke ut til å være så lett for dem å få de unge på rett vei igjen.
Nils Dahle hadde aldri vært den der sa noget på møtene.
Ole Dahle deltok jo til stadighet. Men å gripe inn og øve myndighet like overfor åndelige bevegelser, det lå ikke for ham.
Ingebrigt Kvam derimot blev en av dem der — også i sin forkynnelse — kom til å demme op for den skjeve retning i vekkelsen. «Han hadde i fortrinlig grad ledelsens og veiledningens nådegave og var ikke minst ypperlig i samtalen». Hans gjerning var derfor alltid betydningsfull, ofte endog dypt inngripende og avgjørende for mange.
Nu under vekkelsen var Kvam begynt å holde samlinger. Nogen venner, deriblandt Daniel Arnesen, hadde endelig formådd ham til det.
Daniel Arnesen, senior blandt haugianerne, nu 77 år gammel, merket med bekymring at vekkelsen holdt på å utarte. Hans erfarne, prøvede blikk så farene. Og han forsøkte med den visdoms og saktmodighets ånd som var ham egen, å holde frem Guds ords mening.
Særlig en gang, da de unge hadde gjort det floket, i optrådte han på en merkelig klar og overbevisende måte, greiet sannheten ut til alle sider og satte hver ting på sin rette plass.
De vilde dog ikke alltid la sig overbevise. Da han senere forgjeves forsøkte å vise dem til rette med Guds ord, og det ikke vilde lykkes for ham, blev han meget bange for å komme i berøring med dem. Han sa en gang til en nabo (formodentlig Ingebrigt Kvam) : «Når du ser en av dem komme til mig, må du straks komme. De har så mange forunderlige uttrykk og talemåter, og jeg har, som du vet, tapt så meget av min fatteevne at jeg ikke forstår dem. Derfor kan jeg lett, uten å merke og vite det, bestyrke dem i deres villfarelse».
De gamle ledere forsøkte nu å kalle gode, erfarne predikanter til bygden. Det var da dels venner fra Opdal og Lesja, men også A. N. Haave, Jens Johnsgård og flere fremmede. Disse søkte meget mildt og forsiktig å utjevne de forskjellige motsetninger. Men kløften var der dog allikevel.
Men 1859 bestemte professor Gisle Johnson sig til å tilbringe sin sommerferie i Romsdalen. Han hadde somrene før brukt å være i Lesja, og var nu blitt bekjent med bevegelsen i Grytten.
Der blev han meget vel mottatt. Ham kjente de jo også fra før. De som var kommet i berøring med ham, hadde erfart at han var det stillferdige, beskjedne menneske og den varmhjertede, kristne broder.
Forrige gang han kom til Romsdalen, kjørte han gjennem tunet på gården Ødegård nær Bjorli. Der bodde en troende kone, Anna Bjorli. Hun var av dem som talte Guds ord. Johnson kjørte selv hesten, og meget langsomt gjennem tunet. Anna var ute og stelte med noget. Da sier hun: «Dette var sikkert en snild (= troende) mann. Han kjørte så fint».
Johnson hørte det og spurte skyssgutten: «Hvem var den konen ?» «Det var Læsar-Anna», sa han. Hun gikk under det navn.
Denne gang holdt Johnson bibellesning på Stueflåten. Den gamle mann som forteller om dette, var med på møtet som 9—10 års gammel gutt, og han husker at de sang: «Den tro som Jesum favner». Men noget av talen husker han ikke (meddelt klokker M. Syltevik, Ålesund, av Alf Olsen, Lesjaskogen, f. 1846).
Senere bodde Johnson hos Læsar-Anna, og skulde like sig utmerket. Han kjente der «Åndens enhet i fredens bånd», og det gjorde også «Læsar-Anna».
Kanskje følte de noget av det som en troende gammel sogning sa efter et samvær med Johnson: «Dæ æ onderlæ mæ Vårherre. Han gjere dei store so smao og dei smao so store».
For Daniel Arnesen var det særlig en stor glede at de nu skulde få denne mann iblandt sig. Og der blev mellem ham og professor Johnson et bekjentskap og et samarbeide fullt av gjensidig høiaktelse. Johnson gav Arnesen et meget anerkjennende vidnesbyrd både som kristen, som legpredikant og åndelig leder. De holdt mange opbyggelser sammen, ofte to om dagen i denne tid.
Johnson bodde hos Ingebrigt Kvam. De gjenlevende husker hvor beskjeden og stillferdig han var. Det blev en deilig sommer med rikt og fruktbart samarbeide mellem stedets troende prest, de gamle haugianere og professor Johnson. Han preket i alle prestegjeldets kirker, holdt bibellesninger rundt omkring, og ellers mindre møter og samtaler med folk, der hvor han syntes det mest kunde trenges, «alt for å nære og lede det vakte kristelige liv i sunde spor».
Var det nogen som kunde forene de forskjellige retninger i Grytten, så var det nettop professor Johnson. Bevegelsen fortsatte og fikk ny dybde.
Der nevnes en hel del troende i Grytten efter denne tid, hvorav flere blev vakt ved Johnson: Nils Flatmark, Hans Gjerdet, Erik Sletta, Ole Kylling, Ole Rødstøl, prestens medhjelper Plassen, Andrina Gjershaugen og flere i Øverdalen. Bibelbud Hoff, Lars Sæther, Jens Risen, Lars Myrebø, Jørgen Remmen og flere kvinner i Medalen.
Enkelte kaller denne tid «den Johnsonske vekkelse i Grytten» og minnes med takknemlighet da denne sjeldne åndelige leder virket i bygden (opplysninger fra sekretær O.M.Uri, Ålesund).