johan sverdrup

– må sies å ha vært blant de mest toneangivende i norsk politikk i de seneste tiår av det nittende århundret, inntil han gikk bort 76 år gammel i 1892; han var født i 1816 som nr. 9 i rekken av Jacob Liv Borch Sverdrups (1774-1841) hele 12 barn og bror av presten og politikeren Harald Ulrik S. (1813-1891).

Johan S. hadde bakgrunn som jurist og engasjerte seg sterkt i ulike politisk betente saker, var medlem av de fleste storting fra 1851 og etter bortgangen til bondelederen Ole Gabriel Ueland i 1870, samme år som lederen av embedsmanns-«partiet» Anton Martin Schweigaard gikk bort, fremstod Johan Sverdrup som den «strategisk ledende» opposisjonspolitiker, sammen med den mer markante bondelederen Søren Jaabæk.

Den skjellsettende begivenhet i 1884, da «statsrådssaken» nådde sitt «senit», førte Johan Sverdrup frem som statsminister, hvilket år innvarslet «parlamentarismen»s innføring i det norske styresett;

– les her videre om Johan Sverdrup :

johansverdrup

Selve «statsrådssaken» behandles på annen side her, men Johan Sverdrups liv og historie er tett knyttet sammen med utviklingen i denne sak og nevnes derfor ytterligere på denne side;

Sverdrup fremstod som lederskikkelsen i den brytning som gikk for seg mellom kongemakt og dennes regjering – med overveldende støtte fra embedsmanns-fløyen i Storthinget – på den ene siden og opposisjonen bestående av bondebevegelsen og de mer radikale embedsmenn på den annen side; realiteten i den i årtier verserende  «statsrådssaken», som også bærer islett av den annen store sak i Stortinget især fra 1860-årene av, nemlig «stattholder-striden», fikk fra Stortingets samling i 1872 et endret innhold, da det ble et overveldende flertall for å innføre en plikt for statsrådene å møte i Stortinget for å forsvare og forklare sin politikk; denne spenning vokste ut av konflikten omkring hvor maktens «tyngdepunkt» skulle ligge og som etterhvert munnet ut i forestillingen fra Johan Sverdrup selv om «all makt i denne sal», dvs. i Storthinget.

Saken som fra 1872 vokste med fornyet kraft og fet orsterket innhold ble nektet kongens sanksjon hele 3 ganger, sist 25. mai 1880; i denne sak sto Sverdrup frem som leder av opposisjonen og hevdet gyldigheten av Stortingets beslutning om statsrådenes og dermed regeringens plikt til å svare for Storthinget – mens kongen og regjeringen ikke kunne akseptere en slik styrking av Stortingets makt på kongens/regjeringens bekostning.

Striden den sommeren 1880 kulminerte med Stortingets votum av 9. juni 1880 (74 mot 40 stemmer) for en innarbeidelse av statsrådenes møteplikt i Norges Grunnlov.

En taktisk riktig manøver fra opposisjonens side var det å avvente den videre aksjon i saken, hvilket eneste tilgjengelige trekk var å stille regjeringen og dens statsråder for riksrett, til etter 1882-valget, og benyttet derfor tiden til å argumentere blant befolkningen for viktigheten av saken; dermed kunne det med større sikkerhet ved kommende valg forventes og sikres tilstrekkelig antall seter i Stortinget til å kontrollere både Odelstinget (som skulle vurdere «godheten» i en sak om riksrett) og Lagtinget (som dannet riksrettens deltakere, sammen med dommere fra Høyesterett).
Valget gav opposisjonen eller «venstresiden», som det nå etterhvert ble kalt, 83 mandater og førte til det ønskede utfall – en riksrettssak mot ministeriet (regjeringen) ledet av Christian Selmer. Denne ble innledet 23. april 1883.
Saken trakk ut i tid, med dom først 27. februar 1884; statsrådene i Selmers regjering ble dømt til embedsfortapelse og bøter; etter et kort intermesso med en ny regjering under ledelse av Christian Schweigaard (sønn av Anton Martin Schweigaard), gikk kongen – Oscar II – til det skritt 1. juli 1884 å sanksjonere loven om statsrådenes møteplikt i Stortinget og utpekte derpå  Johan Sverdrup til ny statsminister. Les mer om Sverdrup via sidene ovenfor;
Skriv inn søkeord..