– i avisen “Nationen” for 6. desember 1919; Jens Raabe trekker her frem især to bondeledere i politikken – Ole Hammerstad og Peder Fauchald – som hver på sin måte satte dype spor etter seg i nasjonen som helhet :
Den norske bondestands over ordentlige betydning for norsk historie, for norsk nationalitet og kultur er en kjendsgjerning som forlængst er fastslaat og godkjendt av alle.
“Som ingen anden stand i vort land har bondestanden været landets marg og kjerne; den har sin ubrudte utviklingslinje, som fører tydelig gjennem aarhundreder, like fra den første bebyggelse og op til den dag idag”. —
I det fortjenstfulde arbeide over «Norges bønder», som professor Osc. Alb. Johnsen nylig har utgit, og som har staat anmeldt her i «Nationen», faar vi ovennævnte kjendsgjermng yderligere fastslaat, og her pekes ogsaa paa den betydningsfulde rolle som bønderne har spillet i vor nyere politiske historie.
I et særskilt avsnit : «Fra embedsstyre til bondestyre» gjøres rede for den altoverrakende plass som embedsstanden i denne forbindelse indtar en tid lang efter 1814; hverken i kundskaper eller i almen politisk indsigt kunde bønderne dengang maale sig med denne stand.
Som imidlertid alle kjendere av vor historie vet, skedde der en ændring i dette forhold efter 1830, den franske julirevolutions store aar; da blev der aapnet en kraftig og frugtbringende agitation for at faa en sterkere bonderepræsentation paa stortinget (Neergaards «Ola boka»), og resultatet viste sig bl. a. i valget av Ueland, den mand som skulde bli en mægtig politisk høvding og stifteren av «bondepartiet» i tinget. —
Naar professor Johnsens verk forhaabentlig snart foreligger i ny utgave, vilde det være at ønske, at rammen kunde utvides, særlig hvor det gjælder at fram stille bondens rolle i vort politiske liv efter 1814.
Som oplænding vilde jeg sætte stor pris paa — og jeg tror her at kunne tale i manges navn —om forfattaren da kunde fåa plass og saa for saa betydelige personligheter og særprægede bonderepræsentanter fra Østlandet som f. eks. Ole Hammerstad og Peder Fauchald (i min bok «En storbygd» er der git en utførlig karakteristik av dem begge).
Jeg vet godt, at ingen av dem var «førere» i samme forstand som Ueland, men de gav dog særdeles værdifulde indlæg i stortingsdebatterne i mange merkesaker og raket ved sine aandsevner langt op over f. eks. den meget overvurderte Ole Haakenstad fra Vaage (Vågå/red.).
Det er saaledes ganske eiendommelig for Hammerstads eleverte syn paa livs værdierne og hans omfattende kundskaper og selvstændighet at han alene av alle bønderepræsentanter i stortinget tok ordet for at opretholde den klassiske dannelse i skolen — kunde noget slikt være tænkelig i en national forsamling utenfor Norden ? — at han lærte sig selv at læse de store historiske forfattere, f. eks. en Guizodt øg en Macaulay i grundsproget, og at han hadde mot til at stemme for den høieste pension til den blandt mange bønder yderst upopulære digter Welhaven, om han saa skulde «staa blottendes alleine».
Der er vel neppe nogen stortingsbonde, som har staat i saa nært personlig forhold til de første politikere i samtiden som denne storbonde fra Toten; han brevvekslet med dem og saa dem hyppig hos sig som gjester paa sin vakre ættegaard.
Derfor kunde det og saa sies om ham — i bladet «Den norske arbeider» — ved hans død, at han “var en av de merkeligste mænd som har sittet i Norges storting. I dygtighet og evner kunde faa stortingsbønder lignes med ham, neppe andre end gamle Ueland; i kundskaper stod han over dem alle».
Om Fauchald, Henrik Wergelands «bedste ven» — digterens egne ord — og trofaste økonomiske støtte baade paa sin gaard paa Toten, hvor Wergeland ofte og længe op holdt sig, og her i Kristiania under sit stortingsliv, kan det sies, at hans formelt og reelt like dygtige indlæg i stortingsdebatterne fik stor betydning f. eks. for avgjørelsen av en lov av saa indgripende rækkevidde for hele vort nyere samfundsliv som «For mandskabsloven», og at han var en av de særdeles faa bønder som talte og stemte for jødernes adgang til Norge, et utslag av en dengang i landet særsynt tolerance. —
Dette kapitel er saa rikholdig og saa almeninteressant, at der kunde skrives et større verk bare om den side av vort offentlige liv; indtil det sker vilde det være en stor vinding, om det — som før sagt — i utvidet skikkelse kunde indgaa som led i en almindelig framstilling av Norges bønder.
Jens Raabe.