– og, slik det ofte het om bygdepresten – «han faár»; prestens rolle – og ulike slike – kunne gi seg mange utslag. Presten tilhørte «embedsstanden», i tillegg til at i flere århundrer ble prestene i Norge i svært mange tilfeller rekruttert fra Danmark, de var altså ikke innfødinger. Dette kunne i mange tilfeller skape en barriere – man forstod hverandre rett og slett ikke – ikke bare språklig sett.
Det fulgte en viss myndighet med presten på stedet – han hadde lovpålagte oppgaver å skjøtte og måtte skaffe sitt opphold gjennom det som prestegården og de prestelige tjenester kunne skaffe ham; først i annen halvdel av det nittende århundret kom spørsmålet alvorlig på bane å gi presten en fast statlig lønn.
Om presten kunne sette «makt» bak sine «krav» til enkeltmennesker – eller til sin menighet, sin hjord, må en slik «makt» snarere måtte knyttes til det å «skape respekt» for det han i en tvist-situasjon måtte forfekte og forsøke å sette ut i livet; en åpen – eller skjult – konflikt ville skape grobunn for misnøye og hindre at det trosmessige budskap som tross alt skulle formidles, ble «tatt imot».
Og helst skulle vi sett at forholdet mellom prest og menighet og menighetslemmer var basert på kjærlighet, tillit og forståelse – slik det reflekteres ved det å kalle presten «han fa´ar».
Kildene er rikholdige med hensyn til det å beskrive konkrete forhold av forståelse – og «misforståelse» mellom prest og menighets-lem og menighet; nedenfor vil du finne eksempler på ulike forhold – og misforhold knyttet til ulike presters utøvelse av preste-rollen – les det her :