– var et ofte brukt ord i tidligere tider; se opprinnelsen og betydningen her :
ETYMOLOGI – etter tysk wohlan
BETYDNING OG BRUK :
1)
POETISK (FORELDET), BRUKT SOM OPPFORDRENDE, TILSKYNDENDE TILROP (SOM INNLEDNING TIL BEFALING ELLER OPPFORDRING);
SITATER :
- den første sommerfugl ? Velan, kom ind, om i min sjel du kan ! (Henrik Wergeland Samlede Skrifter I 410)
- velan ! Skjænk med champagneskum mig glasset fyldt til randen (Nils Collett Vogt Digte i Utvalg 1919 98)
- velan da I venner og vidner … forsvind med Gud, forsvind (Olaf Bull Digte 1909 116)
2)
FORELDET, BRUKT FOR Å UTTRYKKE AT DEN TALENDE TAR KONSEKVENSEN AV NOE, BESLUTTER NOE (PÅ GRUNNLAG AV SITUASJON, INFORMASJON E.L.) : godt; vel;
SITATER :
- er det saa, at jeg maa have krone forat faa magt dertil, – velan saa hør (Bjørnstjerne Bjørnson Samlede digter-verker II 50)
- «Velan, saa vil jeg møde ved Eders midtvintersblot paa Mæren, se paa Eders skikke og friste, om jeg ikke kan gaa over til Eders tro». (Rudolf Muus Olaf Trygvessøns Helteliv II 1899 153)
- nu velan, saa faar jeg vanke, hjemløs da til næste morgengry (Nils Collett Vogt September-Brand 1907 26)