– i boken «Norske Bygder – Vest Agder»; bind II – første halvdel. Utgitt av museumsdirektør Hans Aall m.fl. Bergen 1925.
– fra side 116 – 118 :
Det er litt om det kirkelige liv jeg skal skrive. Det ligger det nær for mig å begynne med hvorledes dette livet tar sig ut for den som måtte fare fra bygd til bygd og gir akt på hvorledes det ytrer sig både til søndags og til hverdags.
Han vil da snart merke, at kristendommen er sterkeste åndsmakten i fylket, den som bærer det hele, og at det ikke vil nytte for nogen å gjøre front mot den.
Det vil da si blandt bøndene, og bønder er jo de allerfleste. Der er en flokk industriarbeidere i Torridal og enkelte andre steder, de skiller sig kanske ut; men det blir i tilfelle bare som en liten flekk av annen farge på en stor vegg som ellers er ensfarget.
Kristendommen er livssaften og livsmakten; men utvikling og forhold har gjort, at denne kristendom mangen gang tar sig lite kirkelig ut; jeg mener da med kirkelig kristendom, den som hat sitt centrum i folkekirken og ditekte nærer sig av kirkens ord og sakrament.
Det kristelige liv som det for en gjennemreisende ter sig idag, er m. a. o i høj grad subjektivistisk, derfor også independentistisk.
Det er mer av foreningsmessig enn av samfunnsmessig art. Det er nemlig de forskjellige mlssioner som synes å ha ledelsen, og de lege talere som fører ordet.
Dette er ikke netop fra idag. Nede ved sjøkanten hadde først herrnhuter virket, på Lista, der Bugge’ne var med dem. Ja, i Kvinesdal finner vi alt omkr. 1670 en åndsdøpt mann som hadde sin lære med sig fra Holland. Senere, efter 1800, kom haugianere, som i Sygne.
Og oppe i fjelldalene var der fra 30-40-årene sterktroende som alle mer eller mindre hadde sin dogmatikk fra Knud Spødervoll. Men det bev ikke nogen synderlig fart i noget av dette. Det var bare nogen her og der, og de kjente sig alle som kirkens barn. De var i den grad kirkelige, at de kunde bruke den evangelisk-kirkelige salmebok og ha godt av salmene i den.
Rettelig sving i det hele blev det fer-f fot alvor, da Lars Oftedal kom. Han hadde forresten en god støtte i Jaabæk-ianismen. For det er selvfølgelig så med alt kirkelig-kristelig, at det har en verdslig side. Selv Kinaforbundet av idag har en sådan side : organisasjon og penger.
Vore fedres kirke var i kraft av sin organisasjon, største, jeg kunde gjerne si eneste åndsmakten på Vest-Agder i gamle dager, og prestene med sin dannelse og lærdom var representantene for denne organisasjon, den hellige, katolske (d. e. almindelige) kirke i Norge, som ikke bare hadde med selve forkynnelsen og sakramentene, men også faktisk rådde alene i skole- og fattigvesen og meget annet.
Dette skulde med 1814 være forbi. Det går imidlertid ikke så fort med slik åndelig omsnunad. Det tar sin tid å få det nye innarbeidet, helst når folk ikke vet noget sers vondt å si på det som skal forandres. Prestene hadde været gode menn, Herrens salvede, og gjort meget godt. Ja, når det knep hadde selv «gjerrige» prester som Hoffmann Carlsen i Bjelland hjertelagets hjelpende broderhånd å rekke en stakkar i nøden. Men det var sant, at de mer enn én gang hadde talt Pauli ord til storkaren, når han ikke var som han skulde.
Nu var imidlertid storkarens tid for alvor kommen med Søren Jaabæk, og det var mer enn én sådan mann opigjennem dalene som kjente det som han blev fridd fra et åk, da Jaabæk tok til å virke i folkets navn. Langs sjøkanten var vel det samme kommet tidligere; kfr. Theis Lundegård. Dér var de mer i samkvem med utenverdenen; de for jo til sjøs.
De hadde fra gammelt av været både i Holland og andre steder, og i utlandene tok de ikke hverken de ti bud eller kirkens bud så højtidelig som hjemme. Som han sa en sjømand som var tiltalt for lejermål : han kunde ikke skjønne det var noe å reise tiltale for; i Holland kunde de gjere som de selv vilde. —
Jaabækianismen med sitt «demokrati» gikk altså føre, og så kom kraftmennesket Lars Oftedal. Det var en oplevelse for folk å høre ham. Han var folkelig, fritalende og veltalende, og når han stod på et langbord på tunet i en heiegard i Laudal og talte, var han et syn for levetiden.
Og senete er det gått fort. Da de fikk sig skolehus i Grindheim i 70-årene, stod det i reglene for bruken, at en legmann bare kunde få dem til opbyggelse, når han gikk vejen om presten og fikk brev fra ham. Da for nogen år siden nye regler skulde gis, gikk det som en hemmelig undring gjennem skolestyret da denne bestemmelse blev lest op, og «brevet fra presten» kom bort uten nogen diskussion i den saks anledning.
Det gikk forresten fredelig og rolig lenge. Det var indremission og hedningmission. Indremissionen var opbyggelser ved legmenn, og hedningmission det arbeid Det Norske Missionsselskap drev i Zulu og på Madagaskar. I dette missionsarbeid var prester med som de ledende. Og kateketene i Mandal, Christen Nyggard 1856—68, og Christopher Knudsen,1868—76, var vidgjetne; de var også ualmindelig dyktige menn, av de beste prestene som har været i fylket, åndskraftige, med talegaver langt over det almindelige, og med store styregaver.
De hadde også sine beste venner, sådanne prester, blandt spissene for missionsfolket.
Dette var forresten de beste menn i bygdene, det er ikke tvil om det; og det var intet disse heller ville, enn at prestene skulde være med i deres foreninger og i styrene. De sørget rent, når dette samarbeid på sine steder ikke vilde gå, og jeg må si at de da som forholdene dengang var, hadde grunn til å sørge.
Det var jo heller ikke for 1900 nogen dogmatiske og kirkepolitiske divergenser å tale om mellem prest og legmann. Prestens og hans sognebarns bibelsyn var av samme slaget. Johannes Belsheim mente det samme om de bibelske bøkers avfattelse som fromme bjeldøler mener idag. Og når det kirkelig syn, det ortodoks-protestantiske, på de utvortes ting var ens, da blev der samfunn, selvom det kunde være divergenser i mange ting ellers, — på en vis som det er mellem salon venstre og bondevenstre i vore dager.
Men det jeg mener er dette : med Jaabæk som tok vekk en del av respekten for presten, og den angliserte Lars Oftedal som innførte en ny, pågående måte å virke på, holder det rene kirkelige demokrati sitt inntog på Vest-Agder.
Før Oftedals dager hadde forresten nogen lært å skille mellem omvendte og uomvendte prester, og de kunde det hjerteløst godt.
Både Jaabæk og Oftedal var imidlertid begge, hver på sin måte, barn av fedre som hadde sitt ophav i autoritetens dager. Derfor blir ikke straks de fulle konsekvenser dratt; det blir bare gode begynnelser.
Fortsettelsen og det som gjør sig så sterkt gjeldende idag, henger sammen med den voksende demokratiske selvfølelse som, når det gjelder det religiøse, i større eller mindre grad kjenner sig igjen i det subjektivistiske kristendomssyn som fra Amerika er kommet til oss i den siste mannsalder, men som fra først av vel så meget skriver sig fra den rørelse som den svenske Rosenius er ophav til.
Her er ikke plassen til å gå nærmere inn på dette. Jeg har dog villet peke på det, når vi idag finner at det montanistiske Kinaforbund sammen med baptistfarvede emissærer fører det store ordet mange steder på Vest-Agder, mens de gamle organisasjoner — Det Norske Missionsselskap og Landsindremissionen — formelig må kjempe for livet og finne sig i å bli skyldt både for høikirkelighet og åndelig død.
Dette beror dog på den reneste misforstaaelse; for begge de nevnte store organisasjoner er likeså gode forfektere av subjektivismen, både når det gjelder den enkelte og samfunnet, som hvilkensomhelst evangelist som har oplevet sitt åndelige gjennembrudd i et baptistkapell i en sidegate i New-York.
Denne evangelist er ellers titt en ypperlig taler. Selvfølgelig leverer han megen underlig exegese, og han bruker ord og vendinger som ikke alltid kann stå sig for en kritisk granskning. Men hans tilhørere kan ofte ikke dømme om dette. Derimot merker de den kraft som går gjennem hele hans tale : det må være en salvet tunge han taler med ! At der er og trenges forskjellige nådegaver, synes hverken taleren eller hans tilhørere å ha nogen forståelse av, ei heller ikke av dette, at ikke hver den som siger Herre ! Herre ! er et Guds barn. Derfor går det også stundom så rent galt som det gikk på Lista og i Kvinesdal ifjor og iforfjor. —
Av det som nu er sagt vil man skjønne, at det er arbeidet for indre og ytre mission som for størstedelen optar interessene hos missionsfolket.
Gavene til disse missioner er efter folketallet med de største i landet, og om vi regner med levekår og formue, med de allerstørste. Det vises, specielt når det gjelder det forholdsvis nye Kinaforbund, en offervilje som er rent imponerende; dette forbunds tilhengere gir ikke langt fra tiende når det gjelder å sikre stillingen både ute og hjemme. Det er næsten som i Korstogenes dage : «Gud vil det !»
Og når de samler sig til Helligtrekongersmøtene, helst dem i Mandal, og til de årlige stevner ved sommertide, er det som folkevandringer. Slike samlinger ser man ikke ellers. Det er et alvor, en interesse og en grepethed som er betagende, og som viser at dette er folk som har gitt sitt hjerte til det de er samlet om. Men det største er den idealitet som går gjennem det hele; det er ikke penger det gjelder; det er brødres vel og brødres frelse som ligger dem på hjerte.
Denne sterke missionsinteresse er vakt i en tidligere tid da vi kann si »kirken« var med; men den er videre utviklet og stimuleret av de frie landsorganisationer. Disse har da — slik som tilfellet er med alle specialiteter — satt sitt preg på arbeidet. Og det er blitt til, at det næsten bare er om disse kristelige opgaver folks interesse har samlet sig; man har overset og glemt det direkte ansvar man har for det hele samfunn. Ungdomsarbeid på et kristelig-nasjonalt grunnlag, menighets- og sykepleie og alt det andre som har en human side, har der ikke været gjort stort for. Det som i så måte er gjort, skyldes ikke missionsfolket som sådant, mens dette som kaller sig for »Guds folk», selvsagt burde — iethvertfall ved sine ledere — gått i spissen når det gjelder alt som er rett og sant og godt, enhver dyd. Derfor er det blitt en større kløft enn nødvendig var, da alt dette andre arbeidet som der tales om i Filipperbrevet, også er etterfølgelse av Kristus. — Man kan nok til dette si, at de økonomisk ikke makter alt, og at det har været så lite av egentlig nød i disse bygdene der mest alle har det de trenger. Disse innvendinger slår dog ikke helt til; følgen er nemlig blitt, at storparten av ungdommen står missionsfolket imot, og der faller også en skygge over kirken som sådan fordi heller ikke den har kjent sin besøkelsestid.
Nogen vil kanske her skylde på »tidsånden«, og noget er det vel i dette. Jeg tror dog ikke den ånd har hovedskylden for, at ungdommen idag står der den står.
Det er imidlertid en ting som i særlig grad må gis akt på, når der skal siges noget om det kristelige livs makt idag. Det er den gode sedelighetstilstand, som er resultatet av århundreders trofaste og stille strev og arbeid.
Uekte barn finnes knapt, og skilsmisser ikke. Guds lov som den er formulert av Herren Kristus, er hellig. Og hele fylket må regnes for å være et av de edrueligste i landet; det var ihvertfall så, for Forbudet kom. Det var da sogner, hvor praktisk talt næsten alle var avholdende; de som »drakk« kunde telles på fingrene. Jeg nevner dette her, fordi også avholdsarbeidet slik som det drives på Vest-Agder, har kristelig grunnlag, og der alltid argumenteres ut fra den kristelige etiks syn på tingene.
Nu blir imidlertid spørsmålet til slut, hvor mange det er som helt og fullt har gjort den demokratisk-subjektivistiske utvikling med. Naturligvis nogen som de døpte på Spangereid og i Sirdalen. Disse regner kirkehuset jevngodt med en løe, og presten er ingen Herrens tjener, hvor from og dygtig han enn er. De er dog ikke mange etter måten disse. Flere er de som med tvil og misnøje ser på vor folkekirke, uten at de dog har forlatt den. De mener vel at den med sin vidhet og rummelighet gir dem arbeidsvilkår som de ikke vilde få om de trådte ut, og derfor blir de.
De allerfleste holder sig imidlertid fremdeles av et fullt hjerte til den kirke de er født og opvokset i. Vi finner riktignok på sine steder mindre god kirkesøkning også når det gjelder prester som har sin basis i indremissionen. Det er nemlig her — som overalt ellers i vore tider — talegavene det i så høj grad kommer an på.
Likevel har den store mengden, ikke bare av den såkalte »verden«, men også av de »bekjennende kristne«, en sterk fornemmelse av, at folkekirken bærer det hele, fordi den er bygd på apostolisk grunnvoll med Kristus til hovedhjørnesten, og derfor evangelisk i sitt svn og sin lære. Men da hører ikke bare det almindelige prestedømme, men også presten med forat det skal bli en rett kirke. —
Vi har jo alle gjort den demokratisk-subjektivistiske utviklingen med, og er nogen prest muligens »højkirkelig« i sitt syn idag, da er det ikke ut fra romerske forutsetninger; han blir det, fordi han vet, at også lærdom og kultur må til forat kirken skal kunne være det faste og urokkelige, lyset som skinner i mørket og som viser vejen menneskene skal gå. Dette vet i virkeligheten også folket.
Skjærer da presten ordets brød rett og rent for dem, og vandrer han rettskaffent og varlig som bror blandt brødre, da er han i egentlig forstand Herrens tjener for dem, og de viser ham både i ord og gjerning, at dette er deres hjertens mening.
Soli Deo gloria !
Men skal det bli godt i fremtiden, må kirke og prest ha sans for, at alt som er rett og sant er av Gud, og derfor hellige alt socialt og nasjonalt stræv til bate for land og folk.