– i boken : “Kristenliv på Opplandene. Et festskrift. Oppland og Hedmark kretser av Norsk Luthersk Misjonssamband. Volda/Bergen 1955.
– fra s. 16 –
Da biskop Mogens var avsatt, ble Hamar lagt til Oslo bispedømme, og bispesetet ble kalt Akershus.
Men noe åndelig sønnavær kom det ikke av nyordningen i første omgang. Den første bispevisitasen som Tynset fikk etter reformasjonen, var i 1580, og da var det hundre år siden sist. Og slik var det nok mange steder.
Men den Norske kirke gikk over fra sakramentalisme til å bli en ordets kirke. Reformasjonen satte større krav til prestene som forkynnere enn før var gjort. Men både utdannelsen og økonomien var dårlig. Mange av dem som ble prester, var skoledegner, som et par ganger om året måtte gå rundt i bygda og tigge sammen det de skulle leve av. Men dette grunnlaget var for løst både økonomisk og moralsk.
Drikk, ulivnad og råskap rådde i folkelivet, og prestene som skulle tigge levebrødet i en slik menighet, ble fristet til å bli som menigheten, i stedet for at menigheten skulle prøve å likne presten.
Det hendte nok at en og annen prøvde å trenge seg inn i embetet ved venners hjelp, uten å være rettelig kalt, og det var vel derfor vi fikk artikkel 14 i den Augsburgske bekjennelse.
For å råde bot på misbruk av venner og slekt under prestevalg, ble det i 1542 bestemt at sju av de eldste og mest aktede menn i soknet skulle bli kåra og få fullmakt sammen med prosten til å velge en from mann til prest.
I 1573 ble Jens Nilssøn «adjungeret prest», en slags hjelpebiskop, på Akershus, og var en av de dyktigste bispene i Norge. Året etter begynte han visitasreisene sine, og de holdt han på med til 1597, og han var ivrig etter å sette alt i den rette skikk.
Bisp Nilssøn bestemte at det skulle være en klokker i hvert prestegjeld innen hans stifter. Klokkeren var prestens medhjelper og skulle lede sangen i kirken og undervise de unge i barnelærdommen, og bispen skulle på visitasreisene kontrollere om barna hadde lært det de skulle.
Og så skulle menigheten lære å synge. På denne tid kom første kirkesalmeboka til den dansk-norske kirken. Både klokkeren og salmeboka skulle få slutt på den uorden og det skrål som fant sted i mange kirker, når menigheten tok del.
Det var en strid jobb å være bisp i de dager. Jens Nilssøn visiterte alle menighetene sine flere ganger i sin bispetid. Han reiste fra Båhuslen i sør til Tynset og Lesja i nord. Det var lange reiser på elendige veier og med skrøpelige kjøredoninger.
I februar 1579 dro han over Jettafjellet mellom Vågå og Dovre, og siden ned gjennom hvert prestegjeld i Gudbrandsdalen. I januar året etter er han på visitas lengst nord i Østerdalen, drar over Tvlldalskjølen med «rett ond veig». Deretter drar han over Dalstrupen til Tynset.
Han renset kirken for helgenbilder og fjernet mange kors og alter, og alt som kunne lede tanken hen på den katolske messe. Han førte register over kirkene og fant at 41 kirker eller kapeller var lagt øde, revet eller brent etter reformasjonen.
Jens Nilssøn drev hardt med å skaffe prestene bøker. Hver kirke i bispedømmet måtte ha en bibel. Men det var ikke lett. Det fans ikke en bokhandel i hele landet.
Men det var påbudt at alle prestene skulle ha disse bøkene : Bibelen, Luthers huspostill, Melanktons apologi, Den evangeliske troslæren og flere andre gode bøker. Det var vanskelig for presten å få tak i disse bøkene, men Jens Nilssøn gjorde alt han kunne for å skaffe dem, og ofte hadde han tunge bokpakker med på de lange visitasreisene sine.
Og mange av bøkene gav han som gave til prestene, som han bodde hos.
En av hans ettermenn var Niels Glostrup. Han ble kalt den gode biskop og var levende interessert i kristendomsundervisningen av barn og unge. Han påla degnen å undervise barna hver uke i kristendom, og det skulle helst være en time før gudstjenesten. Og en gang hver måned skulle presten undervise og forhøre ungdommen så hele almuen hørte det. Men var det kaldt, kunne barna overhøres rundt i heimene.
Glostrup gav dessuten forordninger om at det skulle leses i postille på steder hvor det ikke ble holdt gudstjenester. Der var nok en og annen bonde som lærte å lese, og kanskje var leseferdigheten større enn vi tror, for ingen ville være hedning.
Glostrup var streng og holdt øye med alt som hendte i bispedømmene sine, og han fikk mye god kristendoms-kunnskap inn i folket, fordi mang en prest og degn arbeidde med ærlig hu.
Men på samme tid hendte det som en sa : Når skoleholderne har samlet ungdommen til bønn og lesning, sa vil andre etterpå samle dem til dans, drikk og dobbel.