– hentet fra Sigrid Svendsen : «Kristenliv i Romsdalen. 1809 – 1864». Oslo 1931;
– fra s. 287 – 294 :
UTFLYTTERE.
Blandt de mange som i 70- og 80-årene utvandret til Amerika, var Hans Skirilykken og Gunder Graven.
Hans Skirilykken skiftet gård flere ganger, og dermed navn, så han er kjent under navnene Hans Brude, Mjelva og Remen. Han fortsatte å holde opbyggelser sammen med andre på hjemstedet og i nabobygdene. En tid var han smittet av fullkommenhetslæren, men kom dog bort fra den og inn i en sundere erkjennelse.
Han hadde 7 barn, hvorav de 5 reiste til Amerika, og bare to døtre blev igjen hjemme. Så reiste foreldrene efter, da de var over 60 år. En vårdag, 26. mai 1884, forlot de Norge, og bosatte sig først i Nord Dakota, senere bodde de i Minneapolis hos sin eldste sønn Torstein.
I Amerika holdt han sig mere stille. Han blev benyttet i kirken til å holde bønn. I 1893 blev han syk. Misjonær Knut Stokke, som var på hjemreise til Romsdalen, stanset en tid hos ham, og kom hjem med hilsener fra hans dødsleie. Han hadde en hård sykdom og bad meget. En dag Stokke kom inn til ham, sa han : «Nei, no vel Satan anklage me ! Me må be !» Han vilde på kne i sengen, men kreftene var blitt så små, at Stokke måtte hjelpe ham på kne og støtte ham mens han holdt bønn. Ikke lenge efter gikk han seierrik hjem 71 år gammel.
Hans hustru, Marit Bjorli, døde i samme tro som han 1913, og blev 92 år gammel.
Gunder Graven fortsatte sitt reiseliv i flere år efter vekkelsen i Romsdalen. Men disse uophørlige reiser og hans iver og nidkjærhet i arbeidet holdt på å undergrave hans helbred. «Til slutt blev jeg så syk av reiser og taler», skriver han, «at jeg ikke kunde holde det ut lenger, hvorfor nødvendigheten tvang mig til å tenke på et hjem og en forandret stilling». — «Da gjorde Gud det så, at han gav mig en søster i Herren, som jeg fikk motta som en gave fra ham til min fremtidige ledsagerinne. Hennes navn var Marit Arntsdatter Olstad fra Børsens prestegjeld. Med henne blev jeg ekteviet den 10. mai 1865».
Han var den gang i sitt 35., hun i sitt 25. år. De bosatte sig på plassen Mæhlasrønningen i annekset Skatval, Stjørdalen (se skoleholder Peder Estensens beretning/red.). Han kom nu i rolige forhold, arbeidet på sitt lille bruk eller for andre, og virket leilighetsvis som forkynner.
Marit var gårdmannsdatter. Det er sagt at hennes foreldre ikke likte å få Graven til svigersønn. Men det rettet sig ved nærmere bekjentskap. Hun blev en god medhjelp for ham. Der fortelles også om hvor vakkert hun sang, med sterke, klare toner.
De bodde i Stjørdalen i 5 1/2 år. Da solgte han Mæhlasrønningen og utvandret til Amerika, for å søke å skaffe sig en bedre levevei. Hustruen blev igjen til det følgende år.
I Amerika drev han først på forskjellig slags arbeide (jernbaneanlegg, teglverk o. s. v.), samt virket litt som predikant sammen med Elling Eielsen.
Imidlertid var hans hustru kommet efter, og de hadde gjort forberedelser til å ta sig homestead land.
Da gjorde han høsten 1871 en reise til Syd Dakota for å besøke gamle kjenninger fra det trondhjemske, som var bosatt der. Disse var spredt vidt omkring på prærien, og levet dengang i stor fattigdom. De bodde i jordkjellere, tørken hadde ødelagt høsten for dem, og de hadde små utsikter for fremtiden. Nogen kirkelig ordning hadde de ikke fått ennu.
For Gunder Graven så Dakota-præriene ut som en ørken i dobbelt forstand. Hvor forskjellig fra de bugnende hvetemarker i Goodhue, Minnesota, der han kom fra !
Han reiste tilbake. Men nu hadde vennene på Vermillion prærie sluttet sig sammen til en menighet som de kalte St. Peters, og så sendte de bud og bad Graven bli deres prest.
Efter alvorlig overveielse og bønn til Gud opgav han sine andre planer, og tok imot kallet.
Samme høst blev han ordinert til det hellige presteembede under et kvartalsmøte i Arendahl, Minnesota. Så reiste han vestover med jernbanen til Sioux City, og derfra videre med okseskyss. Dette var i slutten av november. Underveis blev de overfalt av snestorm. «Stundimellem måtte mennene gå foran og trampe vei for kjøreoksene, og stundimellem oksene for mennene». De kom dog efter megen møie lykkelig frem, glade over at reisens mål var nådd. Deres prestegård var «en kjeller, tre fot dypt under jordoverflaten med et slags torvtak over. Der var et eneste rum så høit at en voksen mann godt og vel kunde stå opreist. Her skulde to familier med tilsammen seks mennesker koke, spise og sove».
Menigheten hadde ventet på dem med lengsel, og var takknemlige over at de var kommet.
Prestens bolig skulde også tjene som kirke, hvor ordet blev preket og sakramentene forvaltet. «Det gikk utmerket godt», skriver Graven; «ti vi var alle fattige og små, og kunde nogen gang det ord sannes : «Vennerummet behøves ikke stort», så var det her. Og vi var så glade og fornøide i disse kjellere med litt tarvelig mat og klær. — Ja, enfoldig var det i de dager».
Nogen lønn var der til en begynnelse ikke tale om. Heller ikke befordringsmiddel.
Han måtte sette sig i gjeld og kjøpe farm. På denne arbeidet han om natten, mens han om dagen gikk til fots med bøker og reisetøi på nakken for å betjene sine menigheter.
Det lysnet dog efterhånden noget, og tidene blev bedre for utflytterne. «Trondhjems» menighet forærte ham en ponny. Men arbeidet i disse nybyggerstrøk var allikevel for en nidkjær mann som Graven rent overveldende. En gang hadde han 12 forskjellige menigheter i 8 countyer, samt mange preke-plasser.
Han tilhørte Elling Eielsens samfund fra 1871 til 76, og Hauges synode fra 1876—1900.
Fra 1895—1900 var han kretsformann og visitator.
I slutten av 80-årene kom Graven og hans hustru på besøk hjem til Norge. Han reiste da omkring blandt vennene og holdt opbyggelser på sin tidligere måte. Men de som hadde hørt ham før, måtte sanne at hans forkynnelse hadde undergått en merkbar forandring. Han var som før gjennemglødet og beåndet av sitt stoff i høi grad, men uttrykkene var lempeligere, all ilterhet var borte. Saktmodighet og kjærlighet, alvor og inntrengenhet åndet gjennem hvert ord, med en makt og en kraft for tilhørerne som man neppe har hørt hverken før eller siden. Han var blitt en predikant ene og alene av Guds nåde i Kristo Jesu. Hans fremtreden var edel og beskjeden, ydmyg og takknemlig.
Han talte en gang over Matt. 18, 7 flg., — «om forargelse og følgene derav både for tid og evighet — en tale som jeg visstnok aldri glemmer», skriver stortingsmann I. Flønæs i Selbu.
Under et Norgesbesøk (i 90-årene ?) talte Graven en gang på stevne i Trøndelagen. Legpredikant Jørgen Aandahl fra Grytten, som var til stede der, forteller at folk var enig om at noget slikt hadde de knapt hørt før. Talen var fremført med en glød, varme og intensitet, så at — evangelisk som den var — gjorde den det aller sterkeste inntrykk på tilhørerne.
Denne gang hadde han tenkt å besøke sin fødebygd Øksendalen. Men han kom ikke lenger enn til Opdal, så fikk han beskjed om at hvis han vilde beholde sitt embede i Amerika, måtte han komme tilbake straks. (Nu er det bare 4 timers reise med bil fra Opdal til Øksendalen). Så måtte han snu. Og senere kom han ikke til Norge mere.
Arbeidet der borte tok på kreftene både for ham og hans hustru. Han tok avskjed i 1900 og flyttet til St. Rosa i Kalifornia.
Av et brev fra denne tid hitsettes : «Tenk, nu er jeg over 70 år, men har gjort så lite godt, men meget ondt. Ja, selv det gode er også besmittet med synd. Alt vil anklage mig og skjule Kristi rettferdighet for mig. — Guds barn blir fattige og små i deres egne tanker om sig selv. Deres lange kristenliv med sine erfaringer vil og kan ikke frelse dem, men alene Jesus med hans lidelse og fullkomne lydighet. Dette gjør at vi, dødsskyldige, tør livet og salighet vente. Da trives broderskapet, da akter man hverandre i ydmyghet høiere enn sig selv, alle, både menn og kvinner legger sine gaver på Herrens alter, Gud til en velbehagelig lukt».
I St. Rosa arbeidet han også blandt skandinaverne så langt kreftene rakk. Hans siste preken var om Jesu kjærlighet til syndere.
Så fikk han slag som gjentok sig flere ganger, men først de siste 8 dagene var han sengeliggende.
De siste ord man hørte fra ham, var den frimodige bekjennelse at han fikk gå hjem til sin Frelser. Da han uttalte dette var hans ansikt som forklaret av fred og glede.
Han sov inn 6. juni 1908.
Omtrent alle skandinaver i byen var samlet ved hans begravelse, og ved hans båre leste de salme 90 : «En bønn av Moses, den Guds mann. Herre ! En bolig har du vært oss fra slekt til slekt», o. s. v.
Ved graven talte en av hans elever, pastor A. O. Mortvedt, over Hebr. 13, 7 : «Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! Giv akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg så deres tro !»