– var og ble et brennbart tema i flere tiår etter Norges union med Sverige helt fra 1814; men dette var en langt eldre institusjon, som hadde eksistert under foreningen med Danmakr tilbake i 1572. Våren 1814, da Norges ledende samlet seg på Eidsvold, var prins Christian Frederik norsk stattholder, samme mann som ved avslutningen av samlingen ble valgt til Norges konge
Christian Frederiks firmenning Christian August (de hadde felles tippoldefar kong Frederik II – konge i tvillingrikene Danmark og Norge fra 1534-1588) var stattholder og øverste hærsjef i Norge inntil han sommeren 1809 ble valgt til svensk tronfølger.
Christian Frederik, som senere ble danske monark under navnet Christian VIII, forble Norges konge inntil personalunionen med Sverige kom i stand sent på året 1814, da den svenske konge også ble også Norges konge – under navnet Karl II.
I 1814 var den senere norske konge fra 1818 Karl III Johan svensk kronprins og fungerte i realiteten som landets regent og forhandlet om den kommende union med Norge. Etter den norske «Gundlov» var det gitt kongen – som den første i unionen kong Karl II (i Norge) – å utpeke stattholder over Norge – dette gjalt fra unions-inngåelsen og frem til den siste som besatt embedet, da dette stod ubesatt fra 1856 – etter dette valgte kongen å la embedet stå ubesatt, inntil kong Oscar II i 1873 sanksjonerte det norske storthings på nytt fattede vedtakk om å fjerne posten :
- 1814–1816 : den svenske Henrik von Essen;
- 1816–1818 : den svenske Carl Carlsson Mörner;
- 1818–1827 : den svenske Johan August Sandels;
- 1827–1829 : den svenske Baltza Bogislaus von Platen
- 1829–1836: embetet sto ubesatt og regjerningen i Norge ble ledet av førstestatsråd Jonas Collett
- 1836–1840 : nordmannen Herman Wedel Jarlsberg
- 1841–1856: normannen Severin Løvensiold
– les mer på følgende sider om stridighetene knyttet til stattholder-posten :