– betegnende den mer enn 400 år lange epoke i norsk historie da Norge fra 1380 inntrådte i et «kongefellesskap» med Danmark; ved den norske konge Håkon 6 Magnussons død i 1380 og etter at hans mindreårige sønn Olav (Oluff) 4 Håkonsson (f. 1370) i 1381 ble hyllet til konge i Norge ved Øyratinget (ved Nidelvens utløp), inntrådte en ny stilling for regjeringsmakten; før den norske antakelsen av Olav i Norge var han av det danske riksrådet i 1376 valgt til dansk konge, etter at hans morfar kong Waldemar (Atterdag) var død i oktober 1375. I årene før Olav i 1384 ble myndig, var det hans mor Margrethe som agerte i sønnens sted, som hans formynder. Det samme gjaldt for hans posisjon i Norge.
Mens Olav gikk bort i Skåne (som den gang lå under den danske kronen) allerede i 1387, bare 16 år gammel. Går vi
Da Margretes far, Valdemar Atterdag, døde i 1375 uten mannlige arvinger, spilte Margrete sine kort riktig. Hun overtalte det danske riksrådet til å velge hennes fem år gamle sønn, Olav (som hun hadde med den norsk-svenske kong Håkon VI), til dansk konge framfor mecklenburgske utfordrere. Hun ble innsatt som sønnens formynder og styrte i realiteten Danmark. Da ektemannen døde i 1380, arvet Olav også den norske tronen, og Margrete fikk formyndermakten i begge landene;
– siden er videre under skriving pr. sept. 26 – der Kalmar-unionen og dens politiske følger blir behandlet;