– i sangboken «Sjælens sjungende Harpe», utgitt i 1835, 13 år etter Haldor Monsen Hammersvigs tragiske bortgang på sjøen ved Stad 23. februar 1822. På denne vinterdag omkom/druknet Haldor på sjøen, sannsynligvis under fiske, kun 22 år gammel, og var da sammen med sin far Mons og lillebror Isach Severin, som begge også omkom i forliset; sangboken ble på nytt optrykket i 1855;
– ved å lese disse vers – og resten av sangboken – av denne unge mann, makter vi å sette hans korte liv i perspektiv – selv i dødens stund visste han hvor hans livsskip stevnet :
– Mel. Himlen er det rette Land osv.
– 1 –
Jeg, o Gud ! vil vove til, Synge vil.
Sind og Sandser holdt dog stil;
Svæv ei om i verdslig Tanke.
Glæden stor I Guds Ord
Jeg vil opsanke.
– 2 –
Ingen Ting i Verden her Bedre er
End Guds Ord at holde kjær,
Derved skal vi Jesum finde;
Anden Vei Er der ei
Dig Gud, at kjende.
– 3 –
Plant og dyrke saa din Hiord, At dit Ord
Holdes høit i Ære stor.
Sæt det høit paa Lysestage;
Prent det ind I vort Sind
I alle Dage.
– 4 –
Gid det ei fordunkles maa, At vi saa
Paa de mørke Veie gaa,
Hvor vi ingen Trøst kan finde.
Nei Guds Søn, Hør min Bøn,
Holdt det herinde.