– og en skoletype/skoleform som fortjener en egen beskrivelse – ikke minst under «borgerskolen»; dens opprinnelse er av langt nyere dato enn de lærde skoler/latinskolene, som hadde sine utspring i «katedralskolene» i senmiddelalederen, med deres formål å danne grunnlaget for videre studier i de humanistiske og teologiske fag ved Universitetet i Kjøbenhavn og prestenes embedseksamen der nede.
Borgerskolene ble etterhvert opprettet i de større byer her hjemme fra siste delen av det 18. århundret; disse kom som en «reaksjon» på at de innarbeidede «lærde skoler»/latinskoler ikke fylte behovet hos en stadig voksende borger- og «Kjøbmandsstand»; disse ønsket at deres sønner skulle gis grundigere opplæring i en annen retning enn den latinskolene kunne tilby.
Borgerskoler ble opprettet av private og drevet i regi av private; de var betalingsskoler, hvilket tilsa at det kun var bemidlede som kunne sende sine barn dit, samt at de første årene fungerte disse omtrent utelukkende som gutteskoler – og da borgerklassens sønner. De var dermed ikke underlagt det offentlige lovverk hva innhold og drift tilsa, selv om deres utbredelse førte til at en offentlig godkjennelse av driften var påkrevet fra 1840-årene av.
Fokus ble i retning av de praktiske fag, slik som skriving, lesing og regning, undervisning i de levende språk – man regnet latin og gresk å være mer «unyttige» – i tillegg i naturfag og for den helt praktiske siden i et fag som bokholderi og andre emner som var relevant innen handel, kontor og håndverk.
Allikevel var disse borgerskoler forskjellige i hver egn og by, avhengig av hvem som drev/underviste ved skolen. De undervisningsmessige ideer var hentet fra nyere teoretikere, ikke minst i Tyskland, slik som fra opplysnings-pedagogen Basedow. Dette skjedde i en epoke/tidsalder der opplysningstidens ideer hadde slått sterkere rot.
I noen tilfeller ble borgerskolen gitt navn av «realskole»; siden er videre under skriving.