Toggle search modal
Close

frederik clemetsen

– vil vi gjerne dvele litt ved, da Frederik Clemetsen (eller Fridric, som han var døpt) fra omkring midten av 1800-tallet gjorde sitt navn kjent i kristelige kretser; han ble født på Modum i slutten av 1791 – i følge kirkeboken ble han døpt på 1. søndag i advent, som det året falt på søndag 27. november, første dagen i det nye kirkeåret – se utklipp fra kirkeboken her; dåpen ble foretatt i Nykirke på vestsiden av Drammenselven, som utgjorde ett av 3 sogn i prestegjeldet Modum. Kirkebygget på den tiden var en laftet korskirke i tømmer, som i tidens løp hadde erstattet den opprinnelige stavkirken fra 1300-tallet. I 1846/47 ble denne korskirken revet, for å gi plass til den kirken som står på stedet i dag (2026).

Foreldre var Clemet Fridricsen og Malene Torgersdtr. – de bodde på gården Formoe i Vestre Spone i Modum prestegjeld. Der tilbragte Frederik  sin barndom og de unge år;

– les for øvrig annet om Frederik Clemetsen på følgende sider :

I de helt unge år arbeidet han en tid innen trelasthandelen i Drammen; sannsynligvis ble Frederik utskrevet til militærtjeneste/ble innrullert omkring 1811-1813, omkring 20-års alderen. Dette var midt under urolighetene knyttet til Napoleonskrigene på kontinentet, der norske styrker ikke var direkte engasjert; krigen med Sverige i 1808-1809 hadde endt i våpenstillstand og hæren var for størstedelen demobilisert.

Etter denne første innrullering og tjeneste var Frederik tilbake på hjemstedet og inngikk snart ekteskap med Ingeborg Ericsdtr. –  i Nykirke sogn 22. september 1812; etter dette ble den nystartede familien bosatt innenfor Modum prestegjeld og paret fikk de derpå følgende år flere barn, den siste vi kan finne med sønnen Hans, født i Modum 9. august 1830. Denne sønnen skulle senere bli til stor hjelp for faren Frederik. Opplysninger tyder også på at Frederik under dette første ekteskap igjen var engasjert innenfor trelasthandelen i Drammens-distriktet, noe som skaffet ham ytterligere kvalifikasjoner for etterfølgende tider.

Tidlig på 1830-tallet mistet Frederik sin hustru Ingeborg; en tid etter dette flyttet han til Kristiania med sine fremdeles hjemmeværende barn, der han ble tilsatt som artillerist ved garnisonen på Akershus – nærmere definert som artilleri-brigaden. Innenfor denne fungerte mannskap som militære håndverkere, konstabler og faste underoffiserer på festningen, med både praktiske og administrative oppgaver og plikter. Garnisonen i de ulike byer hadde sin sentral-ledelse; i Kristiania utgjorde garnisonen de militære mannskapene på Akershus og i militær-enhetene forlagt omkring byen. Artilleri-brigaden, som Frederik tilhørte, var forlagt på Akershus Festning.
Sannsynligvis bar Frederik i denne stillingen uniform. Bakgrunnen fra trelasthandelen i Drammensområdet må ha kvalifisert ham for denne type tjeneste og derpå skaffet ham et nettverk og kontakter.
I hovedstaden inngikk Frederik 13. januar 1837 nytt ekteskap med den bare 19 år gamle Ingeborg Margrethe Sørensdatter fra Sandsvær i Numedalen. Begge hadde på den tiden bosted på Enerhaugen. Dette var som en «forstad» til selve byen, ikke langt fra artilleri-brigadens hovedkvarter på Akershus festning; Enerhaugen lå utenfor datidens bygrense og tilhørte Aker herred og prestegjeld og fremsto på denne tiden som et mer fattig strøk og var etter den tids målestokk tettbefolket. Kirkelig sett ble vielser, dåp og de andre kirkelige tjenester utført ved Oslo Hospitalskirke, i dag Gamlebyen kirke.
Vielsen av de to foregikk nettopp i Hospitalskirken. Også med Ingeborg Margrethe fikk Frederik flere barn, allerede året etter kom datteren Ingeborg Marie, deretter sønnene Søren (1840) og Christian (1841), alle døpt i denne kirken; den yngste, Christian, var født i mai 1841 og ikke bragt til dåpen i kirken før i januar 1842.
Frederik må ha utmerket seg i tjenesten, for omkring 1842 ble han tilsatt som gevaldiger (overbetjent) ved slaveriet på Fredriksten festning i Halden, hvilket var et fangevokter- og oppsynsembete og en militær underoffiser-stilling. Fredriksten festning var på denne tiden en av landets hardeste straffeanstalter, der var innsatte dømt til tvangsarbeid, som innebar fysisk arbeid både på selve festningen og nede i byen Fredrikshald (Halden); Frederiks stilling besto også i å opprettholde ro, orden og disiplin (hvilken var streng) og samtidig ledelse av underordnede vaktmannskaper – han sto dermed i en krevende stilling og rapporterte til festningens kommandant.
Denne stillingen gjorde ham kjent og aktuell som «Værksmester» og forstander ved «Det Ankerske Spindehuus», en kjent anstalt i byen, der fattige og arbeidsløse kunne får arbeid og tidvis også bosted med bespisning og dermed unngikk disse tiggerstaven («tage sin Tilflugt til Betleri») – les mer om dette i denne nyere artikkelen som du kan lese her; ved ansettelsestidspunktet var Frederik allerede i slutten av 50-årene; «Det Ankerske Spindehuus» var blitt opprettet som en privat stiftelse så langt tilbake som som i 1789 – gjennom et gavebrev fra ekteparet grosserer Niels Ancher d.e. (Anker – 1735-1806) og hans frederikshald-fødte hustru Elen Margrethe Stang. Det var også gitt en større pengesum til formålet, der rentene skulle benyttes til vedlikehold. Den første perioden av anstaltens eksistens kom antallet vevstoler opp i et antall av 6, med rundt 40 personer engasjert – i 1804 var antallet personer redusert til omkring 12 personer og virksomheten opphørte også en periode; noe av framdriften gikk også tapt ved Niels Ankers bortgang i 1806. Den omfattende bybrannen i 1826 ødela også denne trebygning og den ble gjenoppbygget i mur. Etter denne tid var det Niels Ankers nevø Peter Martin Anker (1801-1863) som var den styrende av anstalten, inntil retten til å forvalte innretningen og utpeke ledelsen i 1843 ble overlatt til by-ledelsen og Fattigkommisjonen. 
For vår historie knyttet til Frederik Clemetsen var det derfor byledelsen som kalte Frederik Clemetsen til stillingen, som vi må tro nettopp var grunnet i deres kjennskap til hans arbeid og ledelse på slaveriet; han nå i tillegg på denne tiden ha skapt tillit ut fra sin karakter og gjerne også hans kristelige levesett; her berører vi det viktigste historien om Frederik kan fortelle oss – den rolle han etterhvert fikk innen den kristelige legmannsvirksomheten i Halden-distriktet utover 1850- og 1860-tallet; den kristendomsforståelsen som preget Frederik i denne perioden hentet livskraft også fra den rosenianske bevegelsen som grep om seg flere steder i Norge, med navn etter den på denne tid kjente svenske presten Carl Olof Rosenius. Dette gjalt ikke minst i grensestrøkene i sør-øst; det vi har etter ham er 2 bøker, der han berører denne kristendomsforståelse – bøkene med tittel : «En kort Betragtning over Forskjellen mellem den udvortes og indvortes Christendom eller Kjødets og Aandens Sands», utgitt i  Fredrikshald i 1865 (på 266 sider) – mens «Anden Del» utkom i Fredrikshald i 1871 og var på 112 sider.

Stillingen som «Værksmester» og forstander for «Indretningen» innebar også omsorg for den kristelige betjening og hjelp til de som hadde sitt virke der, samt ivaretagelsen av de barna som fikk bo i huset sammen med deres mødre – også det å se til at disse fikk skolegang. Frederik C. forble i denne stillingen så lenge kreftene holdt, frem til han 30. oktober 1872 gikk bort hjemme i huset hos sønnen Hans Clemetsen i «Garvergaden 5» i Frederikshald; sønnen Hans ble for øvrig en vel ansett forretningsdrivende og handelsmann i Halden-distriktet på denne tiden. Frederik selv ble dermed 80 år gammel; han ble begravet 4. november 1872.

Det var under årene i Frederikshald (Halden) at Frederik C. startet sin mer utadrettede virksomhet som forkynner; han holdt oppbyggelige møter og det er på det rene at han satte sitt preg på det lokale kristenlivet i Halden-distriktet. Ikke minst ble han en inspirasjonskilde for den kjente lekmannen Olaus Nielsen, som etterhvert gjennom sine skrifter og omreisende aktivitet fikk stor innflytelse blant det kristelige lekfolk både hjemme i Norge og i Amerika. 

Close
Skriv inn søkeord..