– og tilsendt ´borgerskolen´ fra artikkelforfatteren. I denne interessante artikkelen fortelles detaljer fra livet til Jens Johnsen (1812-1848); i 1830- 1840-årene var denne unge mannen en kjent skikkelse i flere distrikter av landet og hans skrifter, først og fremst hans snag.- og salmebøker, først og fremst «Johnsens Salmebog» var svært yndet og benyttet over store deler av landet og ble trykket i mange senere opplag, etter Jens´ tidlige bortgand – bare 36 år gammel. Informasjon om artikkelforfatter Tom Emil Asp vil følge;
– artikkelen er over 5 sider;
Hvem var haugianeren og salmebokutgiveren J. Johnsen ?
Det er sagt at J. Johnsens salmebok uten sammenligning et det mest verdifulle tilskuddet fra legfolket i salmeboksaken på 1800-tallet (Salmediktingi i Noreg, band II, av P. E. Rynning – 1954 (side 83 ff.). Likevel er det lite informasjon i tilgjengelig litteratur om hvem J. Johnsen var, spesielt biografisk informasjon. Med hjelp av litteratursøk og slektsforskningsmetoder ønsket undertegnede å finne mer ut av dette.
Jens Johnsen ble født 1. mai 1812 av foreldrene John Andersen Huggenes og Inger Bertelsdatter Dillingøen, på Hoggenes i Rygge i Østfold.
Han ble døpt i Rygge kirke 10. mai 1812 og konfirmert 14. oktober 1827 i samme kirke (ministerialbøker for Rygge prestegjeld 1771-1814 og 1814-1836). Jens var nr 5 av 6 søsken. Faren, Jon, eide først Hoggenes Østre, men kjøpte i 1809 gårdparten Støen, som var utskilt fra Hoggenes Vestre (Rygge – Gårder og slekter I – 1957, av Ingeborg Flood (side 362)).
Som 19-åring i 1831 flytter Jens fra Rygge til Østerdalen. Han har antakelig lært seg bokbinderhåndverket et sted i Østerdalen, for så å komme tilbake til Rygge en kort periode. I 1835 flytter han nemlig fra Rygge prestegjeld til Øyestad Søndre i Skjeberg «for at drive sin Proffession». Jens Johnsen Huggenæs har da tittelen «Bogbinder».
l Skjeberg treffer han sin kommende ektefelle, Beathe Gulliksdatter. Hun ble født på plassen Heien under Skjeberg prestegård 29. august 1815, av foreldrene husmand Gullik Borgersen og Berthe Olsdatter. Familien flyttet senere til gården Bisseberg i Ingedal sogn i Skjeberg, hvor Beathe bor da hun ble konfirmert i 1831 (ministerialbøker for Skjeberg prestegjeld 1815-1830 og 1830-1845).
I september 1835 flytter «Bogbinder og Borger Jens Johnsen Huggenæs» til Busterud i Fredrikshald (Halden) «for at leve af sit haandværk» (ministerialbok for Halden prestegjeld 1834-1845).
Beathe og Jens gifter seg den 26.2.1836, henholdsvis 21 og 23 år gamle, sannsynligvis i Ingedal kirke. Beathe Gulliksdatter tituleres da som gårdsmandsdatter og som bosatt på Bisseberg i Skjeberg. Ekteparet bosetter seg på Busterud i Halden. Allerede 13.5 1836 fikk paret sønnen Johannes. Jens Johnsen tituleres da som «Bogbindermester og Borger». Johannes Jensen blir hjemmedøpt på Busterud den 23.5.1836 (ministerialbok for Halden prestegjeld 1834-1845).
Åndelig gjennombrudd
Det er antakelig rundt denne tiden da Jens «måtte gifte seg», at han fikk sitt åndelige gjennombrudd. I innledningen til 3. opplag av sangboken «En aandelig Sangbog for angerfulde, bodfærdige og troende Sjele som ville frygte og elske Gud» utgitt av Jens Johnsen i 1843 (1. opplag utkom i 1839) skriver Jens :
«Den naadige Gud og barmhjertige Fader, som ikke vil nogen Synders Død, har længe arbeidet, kaldet og draget paa mig til Omvendelse; ja ligefra min Barndom rørte han ofte paa mit Hjerte ved forskjellige Midler og vakte undertiden stor Angest og Uro i min Sjel og Samvittighed over Synden, for at opvække mig af den aandelige Død, af Syndens Søvn og Sikkerhed; men da jeg desværre før i Tiden lidet betragtede Herrens Ord og endnu mindre eftertænkte Samme, saa forstod jeg ikke den Tid eller gav ret Agt paa, hvad som virkede paa mit Hjerte og hvor min Samvittigheds Angest og Uro kom ifra, hvorfor jeg da paa forskjellige Maader søgte at dæmpe Herrens Tugt og Mindelser hos mig igjen og fordrive mine indvortes Ængstselser og Utilfredshed. som jeg følte over
– side 2 –
Syndens tildeels ved at trøste mig falskeligen ved Guds Naade og tildeels ved at søge Tilfredshed i Synden igjen, samt at trøste mig derved, at det ikke var mere farlig at leve i Synden for mig end som mange Andre og at de Fleste vare ligesaa ugudelige som jeg m. m. I denne formørkede og blinde Tilstand gik jeg hen; undertiden var jeg meget angstfuld og urolig og andre Tider mere sikker i Synden, indtil i mit tre til fire og tyvende Aar, da kom jeg til at betragte mere Herrens Ord og overveie min egen Tilstand derefter, samt at forestille mig Døden og Evigheden……».
Fra Skjeberg til Våle i Vestfold
l oktober 1836 flytter den lille familien fra Halden til Berg-Hornes i Skjeberg for at Jens skal fortsette som bokbinder der. Her får paret sin sønn nr 2, Andreas, den 07. 04. 1838.
I juli 1839 flytter familien paa 4 fra Skjeberg til Botne prestegjeld i Vestfold. Jens er da 27 år og Beathe 24. l Botne bor de sannsynligvis på Hegg i Hillestad. Familien kunne umulig ha bodd lenge der, for ifølge Våle bygdebok kjøpte bokbinder Jens Johnsen plassen Strange i Våle i 1838 og flyttet dit. Strange var opprinnelig en husmannsplass under gården Olumstad (Våle bygdebok I Gårds- og slektshistorie, av Sigurd H. Unneberg (1961), side 596-597).
På Strange får Beathe og Jens sine sønner nr 3 og 4, nemlig Martin i november 1840 og Gustav i januar 1843 (ministerialbok for Våle prestegjeld 1839-1860).
Sangforfatter og bokutgiver
Det første opplaget av «En aandelig Sangbog» utkom som nevnt i 1839. Den lille boka hadde 44 sanger og 56 sider. Boka oppgir ikke hvem som har forfattet den enkelte sang. Men mange av dem skal være forfattet av Jens Johnsen selv, altså mens Jens var midt i 20-årene. Flere av Jens Johnsens sanger er fortsatt i bruk, for eksempel sangen «Herre, vi er samlet her for ditt guddomsord å høre» (nr. 733 i Salmebok for kirke, hjem og skole, utgitt av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) 1995. Også sangene på nr 731 og 732 i samme bok er forfattet av Jens Johnsen).
Første verset i originalen lød slik :
#
«Naar vi, o Gud, forsamles her, Paa dit Guddoms Ord at høre,
Vær os da i Aanden nær, Og vort haarde Hjerte røre,
Saa vi kan i Sjælen kjende
Ordets Kraft og Aandens Stemme».
#
Men flere av sangene som tydeligvis er forfattet av Johnsen selv, er nærmest personlige vitnesbyrd i verseform. Typisk er første vers av nr. 44 :
#
«Jeg har desværre vandret Til tre og tyve Aar
I Synden uforandret, Og følte mange Saar,
I min Samvittighed, Af Syndens Nag og Smerte,
Som ængstede mit Hjerte,
Og aldrig fandt jeg Fred».
#
I 1841 utga Jens Johnsen et utdrag av Johan Arndts´s Sande Christendom, som han kalte «En aandelig og meget opbyggelig Veiledning til en sand Hjertens Omvendelse, Bod og Bedring», også den en liten bok på 72 sider.
I 1843 kom en ny sangbok fra Jens Johnsen. Den besto av utdrag av gamle salmer som opprinnelig hadde svært mange vers, samt en del nyere salmer. Boka fikk tittelen : «Aandelige og meget opbyggelige Sange». Ingen av sangene i «En aandelig Sangbog» er med her.
Samme år kom 3. utgave av «En aandelig Sangbog». Her har Johnsen satt inn 8 nye sanger, alle sannsynligvis forfattet av ham selv.
– side 3 –
Fra Våle i Vestfold til Lier i Buskerud
I 1843 kjøper Jens Johnsen plassen Hellumbråtan i Tranby i Lier prestegjeld. Beathe og Jens flytter hit til Hellumsbråtan fra Strange i Våle med sine 4 sønner – Johannes, Andreas, Martin og Gustav. Her blir også parets yngste barn født i mars 1845, sønnen Hans. I 1846 flytter familien nærmere Drammen by etter at Jens Johnsen kjøper plassen Solli, som ligger på Vitbank, sør for Kjellstad i Lier (Liers historie, Bind I, av Rolf Fladby (1953), side 146). Plassen Hellumbråtan selger han igjen i 1847 (etter flytting til Solli) for det dobbelte av hva han betalte i 1843 (Liers historie, Bind III, av Ola Bjerkås (1975), side 209).
Det tydeligste spor etter Jens Johnsen ble satt i 1846 da han utga salmeboka «Christelig Psalmebog». Ifølge tittelsiden er boka «en Samling af gamle opbyggelige Sange til Brug ved Husandagt». Selv om boka ikke var ment brukt ved gudstjenester, er den ordnet etter hver søndag i kirkeåret. Boka har 653 salmer, pluss 4 unummererte «Lovsange» i begynnelsen av boka. Ingen av sangene fra «En aandelig Sangbog» har fått plass, og dermed heller ingen av de sangene Johnsen selv hadde forfattet. Det kan se ut som de aller fleste er av danske eller tyske forfattere, hvorav 96 er av Thomas Hansen Kingo og 77 av Adolf Brorson. Boka har et kilderegister og et register hvor salmene er ordnet tematisk. l tillegg har boka en kort biografi over den enkelte salmedikter, kollektbønn og de to bibeltekstene («Collecter, Epistler og Evangelier») til hver søndag og øvrige helligdager i kirkeåret, Lidelseshistorien, samt en lang rekke bønner både til bruk under gudstjenesten og til personlig andakt. Boka var følgelig omfangsrik, – nær 1000 sider !
Johnsens salmebok ble mye brukt av haugianerne. Eksempelvis ble den kjøpt inn til det forsamlingslokalet i Stavanger som en del haugianske ledere fikk bygd i 1846 – Nygadens Opbyggelseshus, som regnes som et av Norges første bedehus (John Rasmussen Haugvaldstad, av Erling Haaland – 1959 (side 50)). Boka er utgitt i minst 9 opplag, det siste i 1964. Inntil rundt 1940 ble den brukt av slekt etter norske innvandrere i The Evangelical Lutheran Church of America («Elling Eielsen´s Synod»)(Salmediktingi i Noreg, band II, av P. E. Rynning – 1954 (side 83 ff.).
Boka var hovedsalmebok for Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK) helt fra opprettelsen i 1872 og til 1995. Den har altså vært i aktiv bruk i minst 149 år !
I verket «Salmediktingi i Noreg» omtales den slik etter at forfatteren har redegjort for årsaken til at den ikke tilfredsstilte de vanlige krav til en kirkesalmebok : «Men likevel lyt me undrast yver og høgvyrda arbeidet og mannen som utan samanlikning hev gjeve det mest verdfulle tilskot fra lekfolket i salmeboksaki» (Salmediktingi i Noreg, band II, av P. E. Rynning – 1954 (side 83 ff.)).
Omreisende forkynner og debattant
I tillegg til sin bokbindervirksomhet og virksomheten som gårdbruker og far til 5 små barn, var Jens Johnsen altså salmedikter og forlegger. Men det som antakelig var mest fysisk anstrengende, var hans virksomhet som omreisende forkynner. Av boka «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede» framgår at han reiste som forkynner over hele Øst- og Sørlandet, og skal også en gang ha foretatt en lengre reise på Vestlandet («Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede» – Andet Bind, av H.G. Heggtveit – 1920 (bl.a. side 404)).
Han var også minst én gang på en reise i Trøndelag («Indremisjonsbevegelsen i Stjørdalsbygdene», av Ivar Nilssen Værnesbranden -1929 (side 42)).
– side 4 –
Håndverkeren og legmannen Jens Johnsen var heller ikke redd for å debattere skriftlig med datidens lærde teologer. I Heggtveits bok «Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede», Andet Bind, 1920, side 397 ff. omtales en opprivende kirkestrid blant annet rundt en omarbeiding og forkortelse av Erik Pontoppidans «Sandhed til Gudfrygtighed«, kalt «Pontoppidans forklaring». Vedr. trosbekjennelsens «fôr ned til dødsriket» skrev Pontoppidan opprinnelig i nr. 460 : «…og prædigede for Aanderne i Forvaring, som fordum ikke troede» (utgave utgitt i Kiøbenhavn 1768 (side 111). I en utgave som bl.a. teologen og filosofen Wilhelm Andreas Wexels (1797-1866) sto bak, er denne teksten endret til : «.. og prædikede Evangelium for Aanderne, som vare i Forvaring» (Udtog af Dr. Erich Pontoppidans Forklaring – 1845 (nr. 329, side 59).
Striden sto om ordet «Evangelium» og haugianerne mente dette kunne forstås slik at man kunne oppnå omvendelse etter døden. I omtalen av kirkestriden i Heggtveits kirkehistorie («Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede»- Andet Bind, 1920), går det fram på side 403 og 404 :
«Bogbinder Jens Johnsen i Lier udgav følgende skrifter : «Et Bidrag til Wexels´m. fleres Lære om, at Gjenstridige kunne omvende sig efter Døden». Uden Forfatternavn. Drammen 1846. Og «Nogle Sandheds Vidnesbyrd til Usandhedens Modbevisning og Sandheds Stadfæstelse i Anledning af den omarbeidede Forklaring og den derved fremkaldte «Aaben Erklæring om Kristi Nedfart til Helvede (af W.A. Wexels)». Samlet og udgivet med tilføiede Bemærkninger af J Johnsen. Begge er skarpe, men dygtige Stridsskrifter og øvede ikke liden Indflydelse i vide Kredse, da Forfatteren havde et godt Navn og nød megen Anseelse næsten over hele Norge» (i fortsettelsen opplyses det at «det sies» at Johnsen er født i Jarlsberg, at man ikke vet hvem han var gift med, og at det tyder på at hans hustru døde i 1839. Vi har nå mer korrekt informasjon om dette).
Jens Johnsen ble bare 36 år gammel
Ifølge Heggtveit ble Jens Johnsen omtalt som en meget begavet mann og en ypperlig sanger. Han var åpenbart uhyre energisk. Men man mente at han til slutt ble utslitt, særlig av hans anstrengende reisevirksomhet.
I juni 1847 tok han borgerskap i Drammen. Antakelig hadde han behov for en mindre slitsom hverdag Det antas at han tok borgerskap i Drammen for å overta en etablert bokbindervirksomhet (Bokhandelen i Drammen gjennom tre hundre år, av Otlu Alsvik – 1952 (side 38)). Men Jens kan neppe ha drevet noen slik forretning i særlig mange måneder. Heggtveit skriver nemlig at han ble syk, svært «nervesvekket» og var sengeliggende i et år før han døde. Han døde den 17. august 1848 på Solli (Vitbank), 36 år gammel, og er begravet ved Frogner kirke i Lier. Tilbake sitter kona Beathe på 33 år, og 5 smågutter i alderen 3 til 12 år.
Beathe Gulliksdatter, Jens Johnsens enke
Bare 12 måneder senere rammes Beathe av en ny tragedie, idet den nest yngste sønnen Gustav dør, bare 6 1/2 år (ministerialbok for Lier prestegjeld 1843-1854). Omtrent samtidig – i 1849 – selger hun småbruket Solli (ministerialbok for Skoger prestegjeld 1842-1861 og 1862-1872). I desember 1851 gifter hun seg på nytt med den 4 år yngre John Larsen fra Ask i Lier (samme kirkebok som foran nevnt). Han hadde samme år kjøpt en part av gården Løse i Skoger (Skogerboken – Herredets historie m.v., av Anton B. Rustad (red.) – 1931 (side 383)). Beathe flytter derfor dit med 3 av sine 4 gjenlevende sønner (ministerialbok for Skoger prestegjeld 1842-1861 og 1862-1872). Den nest eldste, Andreas, ser ut til å ha flyttet til mors familie i Skjeberg etter at faren døde (ministerialbok for Lier prestegjeld 1843-1854).
I andre ekteskap får Beathe sønnen Ludvig i 1852, datteren Elise Julie i 1854 og sønnen Gustav Bernhard i 1857 (ministerialbok for Skoger prestegjeld 1842-1861 og 1862-1872).
– side 5 –
Jens Johnsens etterkommere ble norsk-amerikanere
Alt tyder på at hele familien etter haugianeren og bokbinder en Jens Johnsen emigrerer til Amerika, og at de alle for kortere eller lengre tid slår seg ned i Richwood Township, i Richland County i staten Wiconsin. Først drar eldstemann Johannes i 1853, bare 17 år gammel (ministerialbok for Skoger prestegjeld 1842-1861 og 1862-1872). Han bor i Wild Rose i Richwood og ble kjent som en «prosperous farmer» (History of Richwood County, av Ju. Miner – 1906. Page 309 ff. (biografi over Gilbert A. Goplin, svigersønn til John Johnson (Johannes Jensen)). Han gifter seg der med Helena f. Bergum ca 1858 og paret får i alt 9 barn, hvorav 5 igjen fikk barn (slektsdatabasen Myheritage). Johannes kaller seg nå John Johnson – etternavn etter sin far Jens Johnsen ?
I 1862-63 tjenestegjorde Johannes i den amerikanske borgerkrigen (www.familysearch.org).
Det ser ut til at mange i dette norske innvandrermiljøet hadde sluttet seg til metodistene. I 1862 bygde nordmennene «The Norwegian Methodist Episcopal Church», bare noen hundre meter syd for farmen til John Johnson (History of Crawford and Richland Counties, Wisconsin – Union Publishing Company – Springfield IL. – 1884 (side 1216 ff.). Johannes sin mor Beathe og hennes nye ektemann John Larsen Løse, med deres 3 barn, ser ut til å utvandre rundt 1866 og slår seg ned hos Johannes i Richwood. De flytter fra Løse i Skoger via Horten, hvor de ifølge folketellingen fra 1865 er bosatt (folketelling 1865 for Horten ladested).
Både John L. Løse, Beathe Løse og Johannes Jensen (John Johnson) inkl. kone og flere barn er gravlagt utenfor «The Norwegian M.E. Church» på gravlunden – «Richwood Methodist Cemetery», hvor flesteparten har etternavn som tyder på norsk avstamming (www.findagrave.com).
I 1865 dro Andreas, som da er utdannet tømmermann, til Amerika (ministerialbok for Skoger prestegjeld 1842-1861 og 1862-1872). Han kaller seg nå Andrew Johnson, gifter seg med Isabel Martha f. Jakobsen, og får flere barn. Andrew og Isabel Martha bor i 1880 også i Richwood, hvor Andrew arbeider som bygningssnekker. De flytter senere til Norway Township i Traill i North Dakota, hvor de sannsynligvis er aktive i «Norwegian Lutheran Congregation of Hauge Synod». Både Andrew og Isabel Martha er gravlagt på Riverside Cemetery i Hillsboro i Traill (www.findagrave.com).
Yngstemann Hans hadde utvandret i 1864 (ministerialbok for Skoger prestegjeld 1842-1861 og 1862-1872). I 1880 bor det en ugift Hans Johnson som passer til Hans Jensen sin alder. Antakelig er det den samme Hans Johnson som er begravet på Riverside Cemetery i Traill, North Dakota, i februar 1894 ( www.findagrave.com).
Martin Jensen er ifølge folketellingen i 1865 huslærer og bor på gården Sørby nordre i Våle i Vestfold (folketelling 1865 for Våle prestegjeld). Men kirkeboken i Skoger forteller at Martin Jensen Løse har flyttet til Horten for senere å flytte til Amerika (ministerialbok for Skoger prestegjeld 1842-1861 og 1862-1872). I 1880 virker Martin Johnson som skolelærer i Richwood. Også Martin flytter senere til Traill i North Dakota, hvor han i folketellingen for 1900 er oppført som enslig (www.familysearch.org=.
På denne måten vet vi at Jens Johnsen via sønnene Johannes og Andreas har en stor slekt etter seg, som i dag lever i USA, mange sannsynligvis i Wisconsin eller North Dakota.
Oslo, 10. mars 2022
Tom Emil Asp