«grundloven» av 1814 : om storthingets virke og om grunnlovsendringer

– som følge av prinsippet nedfelt i «Grundloven»s § 112 at dersom endringer skulle foretas i dens reguleringer og innhold, måtte erfaringen over tid ha bevist endringens hensiktsmessighet; § 112 satte ikke som krav at det måtte gå nøyaktig tre kalenderår mellom forslag og vedtak, men at forslaget skulle behandles på neste ordentlige storting (etter nyvalg).

– den opprinnelige ordningen etter 1814-grunnloven (17.mai/4. november 1814) var stortingssamlinger hvert 3. år, såkalte «ordentlige storthing», med møtetid for 3 måneder. Grunnlovens § 68 inneholdt formuleringen at Stortinget skulle åpnes «den første Søgnedag i Februari Maaned hvert tredie Aar». Videre uttrykte § 80 at storthinget «forbliver samlet saalænge, det finder det fornødent; dog ikke over 3 Maaneder uden Kongens Tilladelse». Ofte måtte imidlertid samlingstiden utvides, grunnet mange og «dryge» saker. Ved avslutning ble Storthinget formelt oppløst.

Åpningsamling i februar måned gjalt fra 1814 til 1857. Det sistnevnte årets storting (det 15. ordentlige storting) åpnet 8. februar 1857 og var samlet til høsten samme år. Den 2. juli 1857 vedtok Stortinget – etter forslag fremsatt på det 14. ordinære storting i 1854 – å endre Grunnloven §§ 54, 68 og 75a for å flytte tiden for åpning til oktober – dermed ble det lettere å tilpasse budsjettperioden, som strakte seg fra 1. juli og som skulle gjelde 3 år frem. Vedtaket ble sanksjonert av kong Oscar I den 13. august 1857. 

Endringen ble gjort gjeldende for det neste storting, som dermed ble kalt inn allerede oktober 1859 , i stedet for å vente til februar 1860. Derfor kalles denne sesjonen Stortinget 1859/60. Ved dette 16. ordentlige stortings samling var kong Oscar I nylig gått bort og hans sønn Karl IV hadde overtatt tronen. 

Det neste store konstitusjonelle spørsmål knyttet til stortingets samling og dermed funksjon knyttet seg til hvor ofte det skulle være samlet.

Med det skarpe skillet som eksisterte mellom kongen og hans regjeringsråd på den ende siden og Storthinget på den andre, viste det seg stadig sterkere at den utøvende makt styrte med større egenrådighet i ulike spørsmål – større enn den en stadig mer bevisst «opposisjon» mente var i tråd med Grundlovens intensjon; Storthinget var tross alt gitt den bevilgende og lovgivende myndighet, men også den kontrollerende myndighet.

Et første forslag om årlige storthing ble fremmet i 1857 (ved det 15. storthing), etter at det var blitt diskutert ved den foregående samling i 1854.

Den videre behandling av saken fra 1860, først med henleggelse, siden med 2 påfølgende stortings kongelig nektelse av sanksjon, hang også sammen med en annen viktig sak, «statsrådsaken», statsrådenes rett – eller plikt – til å møte i storthinget og overvære debatt; denne sak og løsningen på den ble skjellsettende, da dens endemål ble parlamentarismens innførelse som styringssystem ved samlingen i 1884.

En av de ledende ved fremmelsen av saken om årlige storting, Johan Sverdrup, uttalte f. eks. at «Thi uden dette Middel (årlige ting/red.) vil ingen parlamentarisk Reform i Styrelsen komme ind hos os, og det sidste Maal maa være fuldkommen parlamentarisk Styrelse, saavidt den kan blive fuldkommen under de menneskelige Vilkaar».

Det isolerte spørsmålet om årlige storthing ble endelig avgjort ved det 19. ordentlige storthing, samlingen høsten 1868/våren 1869, vedtaket ble deretter sanksjonert av kong Karl IV (i Sverige under navnet Carl VX) og trådte i kraft fra 1871. Han hadde bare få år tidligere – i 1859 – overtatt som Norges konge, etter sin far Oscar I, som gikk bort 8. juli 1859, og stilte seg positiv til årlige ting; han kjente Norges stilling og stemningen i landet godt, etter å ha fungert som såkalt visekonge i Norge fra juni 1856 og til juni 1857, etter at den siste stattholder i embedet, Severin Løvenskiold, var gått bort.

Det eksisterte flere vektige argumenter for årlige storthing, ikke minst det stadig økte samfunnsmessige engasjement blant alle grupper av befolkningen og i alle deler av landet, i tillegg til at opplysning om statsrettslige forhold hadde økt betraktelig; «Statsværkets forsvarlige Gang» var derfor noe enhver stemmeberettiget borger hadde plikt til å forsvare og bedre. Også ut fra de stadig raskere skiftende samfunnsmessige vinder.

Regjeringens argument for sin egenrådighet ut fra «mere eller mindre tvingende Omstændigheder eller i plausible Hensigtsmæssighedshensyn» mistet dermed i stadig større grad sin legitimitet.

Selve posisjonen «stattholder» – som gav nordmennene en oppfatning av å være borgere av et «lydrike» – var slik som nevnt over i benyttelse fram til Severin Løvenskiold gikk bort i september 1856; men han hadde allerede fratrådt embedet 3 måneder tidligere, da kronprins Karl samtidig trådte inn i visekonge-rollen, med ett års varighet.

 

Skriv inn søkeord..