– må sies å ha vært blant de mest toneangivende i norsk politikk i de seneste tiår av det nittende århundret, inntil han gikk bort 76 år gammel i 1892; han var født i 1816 som nr. 9 i rekken av Jacob Liv Borch Sverdrups (1774-1841) hele 12 barn og bror av presten og politikeren Harald Ulrik S. (1813-1891).
Johan S. hadde bakgrunn som jurist og engasjerte seg sterkt i ulike politisk betente saker, var medlem av de fleste storting fra 1851 og etter bortgangen til bondelederen Ole Gabriel Ueland i 1870, samme år som lederen av embedsmanns-«partiet» Anton Martin Schweigaard gikk bort, fremstod Johan Sverdrup som den «strategisk ledende» opposisjonspolitiker, sammen med den mer markante bondelederen Søren Jaabæk.
Den skjellsettende begivenhet i 1884, da «statsrådssaken» nådde sitt «senit», førte Johan Sverdrup frem som statsminister, hvilket år innvarslet «parlamentarismen»s innføring i det norske styresett;
– les her videre om Johan Sverdrup :
Selve «statsrådssaken» behandles på annen side her, men Johan Sverdrups liv og historie er tett knyttet sammen med utviklingen i denne sak og nevnes derfor ytterligere på denne side;
Sverdrup fremstod som lederskikkelsen i den brytning som gikk for seg mellom kongemakt og dennes regjering – med overveldende støtte fra embedsmanns-fløyen i Storthinget – på den ene siden og opposisjonen bestående av bondebevegelsen og de mer radikale embedsmenn på den annen side; realiteten i den i årtier verserende «statsrådssaken», som også bærer islett av den annen store sak i Stortinget især fra 1860-årene av, nemlig «stattholder-striden», fikk fra Stortingets samling i 1872 et endret innhold, da det ble et overveldende flertall for å innføre en plikt for statsrådene å møte i Stortinget for å forsvare og forklare sin politikk; denne spenning vokste ut av konflikten omkring hvor maktens «tyngdepunkt» skulle ligge og som etterhvert munnet ut i forestillingen fra Johan Sverdrup selv om «all makt i denne sal», dvs. i Storthinget.
Saken som fra 1872 vokste med fornyet kraft og fet orsterket innhold ble nektet kongens sanksjon hele 3 ganger, sist 25. mai 1880; i denne sak sto Sverdrup frem som leder av opposisjonen og hevdet gyldigheten av Stortingets beslutning om statsrådenes og dermed regeringens plikt til å svare for Storthinget – mens kongen og regjeringen ikke kunne akseptere en slik styrking av Stortingets makt på kongens/regjeringens bekostning.
Striden den sommeren 1880 kulminerte med Stortingets votum av 9. juni 1880 (74 mot 40 stemmer) for en innarbeidelse av statsrådenes møteplikt i Norges Grunnlov.