– i boken “Geschichte der Rheinischen Missions-Gesellschaft” (RMG) – Aus der Quellen mitgeteilt von L. von Rohden, Inspektor am Rheinischen Missionsseminar. Barmen 1888; Eduard Nollau, som var utdannet ved misjonsskolen i Barmen i 1837, og som først havnet som misjonær til De Forente Stater, siden til Syd-Afrika fra 1846-47 og fra 1849 igjen tilbake i St. Louis i Missouri.
– først på sidene 37 -39 står beskrevet bakgrunnen for Nollaus utsendelse til Nord-Amerika :
Misjonsledelsen (direksjonen RMG) hadde sett med bedrøvelse på den dårlige fortgang når det gjalt deres misjon til Nord-Amerika. De erkjente at bakgrunnen for denne nøling ikke bare var å søke i omstendighetene, men enda mer i de personer som var involvert, det gjalt ikke bare Niess’ sykdom, snarere at Heyers vrangvilje ville komme til å forpurre hele foretagendet.
Kanskje hadde ledelsen allerede på dette tidspunkt latt dette nord-amerikanske fremstøt ligge, om det ikke var for de skildringer ledelsen mottok fra Niess om de mange hyrde-løse tyskere derover, samt den bønn som kom fra Langenberger-vennene, som alt beveget ledelsen til å forsøke på nytt.
I oktober 1836 hadde det nemlig meldt seg en bayerisk kandidat Oertel til misjonstjeneste, og også uttrykt ønsket om heller å bli sendt til tyskerne i Nord-Amerika. Denne omstendighet hadde vennene (lederne) oppfattet og frambar dette ved generalforsamlingen, som 7. juni 1837 skulle fatte videre beslutninger vedrørende misjonen i Nord-Amerika, spørsmålet om det Rhinske Misjonsselskap skulle sende teologiske kandidater til betjening av tyskerne i Nord-Amerika og så kunne gi en egen komité oppdraget med dette.
Generalforsamlingen besluttet imidlertid at denne misjon heller burde ivaretas av en “privat-forening”, hvilket formål man da gjerne ville støtte opp under.
Da nå en nystiftet forening ønsket å ansette en av våre misjonselever som kateket og skolelærer for tyske barn i Nord-Amerika, var ledelsen bemyndiget til å kunne etterkomme dette ønsket, allikevel på en slik måte at den aktuelle kandidat skulle stå til disposisjon for misjonsselskapet.
Dermed konstituerte Langenberger-foreningen seg til fordel for de protestantiske tyskere i Nord-Amerika og søkte om å få misjonseleven Mühlhäuser sammen med sin egen kandidat Oertel og som skulle ansettes som skolelærer i New York, men senere som stifter av den lutherske Wiskonsin-Synoden hadde betjent prestestilling i Milwaukee, inntil han gikk bort i 1867.
Misjonsselskapets (RMGs) forbindelser med Langenberger-foreningen har fortsatt å være preget av vennlighet og tjenstvillighet. Førstnevnte var også gjerne villig til å kunne utdanne foreningens (Langenberger) misjonselever ved siden av sine egne, mens den andre ønsket å strekke ut hånden ved å kunne sende ut misjonselever til betjening av tyskerne i Nord-Amerika, som ikke viste seg kvalifisert til hedningemisjonen.
Den nevnte generalforsamling (juni 1837) hadde videre besluttet å sende misjonseleven Nollau fra Misjonshuset (Barmen) til hjelp for broder Niess, da de ønsket å skille seg med Heyer, da han ikke på en tilfredsstillende måte hadde tatt et oppgjør med sin tidligere utviste oppførsel.
Deretter fulgte nå den sedvanlige høytidelighet og forberedelsene, eksamen for Mühlhäuser og Nollau den 8. august, ordinasjon av sistnevnte (Nollau) ved den kirkelige delegasjons-feiring de følgende dager, der kandidat Oertel, som allerede tidligere var blitt ordinert i Bayern, og broder Nollau ble gjenstand for de vanlige avskjedstaler, deretter avreisen for de delegerte brødre til Bremen, der de innskipet seg for reisen til New York.
Den 3. oktober ankom de dit og Oertel og Mühlhäuser begyndte snarest med husbesøk hos de protestantiske tyskere, hvorom mye er å lese i Barmer Missionsbl. 1838 Nr. 12. 20.
Vi skal imidlertid ikke oppholde oss videre med virksomheten til disse og senere Langenberger-utsendinger, men i stedet beveger oss videre til å følge Nollau på reisen vestover.
Allerede på veien hadde han med både dyktighet og hell skaffet seg de beste underretninger, knyttet forbindelser, skaffet seg nødvendige papirer og truffet alle foranstaltninger for å trenge fram til indianerne med den store karavanen den kommende vår, som hvert år trakk ut fra St. Louis over til Oregon-traktene.
Da han ankom St. Charles, fant han Heyer bosatt der etter farmernes skikk og bruk, vel forsett med både land og kveg, som han hadde anskaffet seg ved hjelp av misjonspenger, var gift og innrette med alle huslige bekvemmeligheter og fast engasjert som predikant i menigheten dersteds.
Nollau berettet om dette til hjemmeledelsen, og denne fant straks å erklære Heyers utelukkelse, “som en mann som hadde oppgitt sin tjeneste som misjonær”.
Den sykelige Niess gledet seg stort over Nollaus ankomst, og var straks beredt til å begynne utrustningen med tanke på å trekke sammen med april-karavanen over til Plattkopf-indianern i Oregon, en karavane hvortil også flere amerikanske misjonærer aktet å slutte seg.
Men den ene rådende Herre hadde overlatt ham til en tornet vei. I slutten av februar 1838 ble han kastet på en langvarig sykeseng og da han i april begyndte å komme seg, var karavanen allerede avgått og sammen med den de 4 amerikanske misjonærer og for et helt år framover ga det seg ingen ny mulighet til å kunne tilbakelegge de 500-600 tyske mil gjennom ødemarken.
Alene ville det naturligvis være aldeles umulig. Dette var både for brødrene og for selskapet en stor ydmykelse. Planen som Nollau nå kom fram med, nemlig å reise fra New York sjøveien rundt Kap Horn til Oregon, og derigjennom ved sjøreisen å kunne styrke Niess, syntes altfor besynderlig og umulig til at man ville kunne gå med på dette.
Ledelsen foreslo i stedet at Niess byttet med Mühlhäuser, slik at sistnevnte kunne dra med Nollau til indianerne. Men dette kunne først kunne skje neste vår, og menigheten i Rochester, dit Mühlhäusen i mellomtiden hadde mottatt kallelse, protesterte mot denne løsning.
I mellomtiden fjernet broder Niess’ bortgang all tvil om saken. Etter at den stakkars broder i mai og juni var blitt ganske bra, og også sammen med Nollau hadde gjort alle forberedelser for å kunne reise tilbake til østkysten (New York), ble han 24. juli rammet av dysenteri (blod-sott), som raskt avkreftet ham og etter et langt og overmåte smertefullt sykeleie gikk han bort morgenen den 30. september, trøstet rikelig i sin tro, på farmen nær St. Charles, der han ca. ett år hadde tjent som forkynner for en liten tysk menighet.
Nollau erklærte seg allikevel fremdeles beredt til, enten alene eller å avvente en annen tilsendt broder, å dra til indianerne. Men ledelsen (RMG) hadde gjennom alle disse erfaringer vunnet seg den tilstrekkelige overbevisning, at det ikke var kalt til en tjeneste blant indianerne. Derfor ble besluttet å oppgi indianer-misjonen.
Og Nollau, som i mellomtiden i velsignelse hadde startet arbeidet for en tysk menighet i settlementet Gravois, og som kjente seg vel i denne virksomhet, fikk godkjenning til å forbli i denne menighet til han ble hjemkalt for enten å sendes til Afrika eller til Borneo.
Videre fortelles fra side 57 i samme bok – tidlig på året 1846, vel et halvt år etter at Wilhelm Richter (f. 1804), lærer ved Misjonsskolen og en yngre bror av inspektøren Johann Heinrich Richter (f. 1799), var gått bort , lidende av tuberkulose, og samme år (1846) Ludvig von Rohden selv, som ung kandidat, var inntrådt i tjeneste som lærer og støtte for den også sykelige inspektør Richter, meldes om en gledelig atmosfære i Misjonshuset :
Det opplevdes på denne tid en frisk aktivitet i Misjonshuset. Elevene var nemlig med på å bygge et nytt kapell i stein på Dønberg; fra Afrika var ankommet 5 unge kapplendere, fire studenter og en bastard-ungdom, og deltok i undervisningen i Misjonshuset, fra Borneo var enken etter den hallenske misjonær Berger ankommet med hennes to barn og tilbragte en stund her på gjennomreise til Halle, fra Nord-Amerika var den tidligere student Nollau, nå i flere år pastor for en tysk menighet, nå kommet tilbake for å fremstille seg på nytt for misjonstjeneste blant hedningene (Nollau ble høsten 1846 sendt til Kapp-landet, reiste imidlertid allerede i 1849 tilbake til Nord-Amerika til de tyske menigheter ved St. Louis, til hvilke han på en spesiell måte kjente seg tiltrukket. Der er han etter en rikt velsignet tjeneste gått bort i året 1869); i Kina skulle en ny misjon startes opp, og de yngre venner og elever svermet for det nyåpnede kinesiske riket.