fra boken : “Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter” – under redaksjon av Halvdan Koht, Trondhjem 1929.
Asbjørn Kloster ble født Vestre Bokn omtrent tre mil fra Stavanger 21. desember 1823. Han døde 18. januar 1876. Som stifter av den første norske totalavholdsforening, er han den mest lysende skikkelse innen vårt lands avholdsbevegelse.
Foreldrene var fattige folk, og de hadde en stor barneflokk. På den tid Asbjørn blev født, bestyrte faren en part av gården Bokneberg. Noen år efter flyttet han til Rennesøy, men forlot senere jordbruket og nedsatte sig i Stavanger, hvor han tjente sitt brød først som slakter, siden som kjøpmann og brennevinshandler. Asbjørn fikk plass som krambodgutt hos sin far. Alt gikk ganske godt en tid; men da faren — sikkerlig av samvittighetsgrunner — ophørte med å selge brennevin, og da dessuten sildefisket slo feil, kom igjen fattigdommen inn i huset. Asbjørn måtte nu flytte over i en annen forretning; men han forblev der ikke lenge, fordi — skriver han selv — «der ogsaa her håndledes med brændevin, og dette nu mere og mere blev mig en samvittighedsfuld modbydelighed». Han fikk isteden plass i en melhandel, og blev stående i den inntil våren 1847. — De korte stunder han var fri fra kramboden, brukte han til å skaffe sig kunnskaper. Utover aftnene og nettene øvde han sig i lesning, skrivning og regning, ja, begynte endog på egen hånd å lese engelsk.
Asbjørn Kloster tilhørte likesom sine foreldre kvekernes, eller som de selv helst vil kalles: «vennenes» samfund. — Norske sjømenn som i krigens år 1808—09 var blitt tatt til fange og bortført på britiske krigsskib, kom under sitt årelange fangenskap i nøie berøring med engelske «venner», som opsøkte dem ombord for å være dem til hjelp og trøst. Adskillige av nordmennene blev påvirket av deres religiøse syn og sluttet sig til deres samfund. Det var de første norske kvekere. Efter Hjemsendelsen i året 1814 kom fire av dem til Stavanger og fortsatte her sine underlige tause bønnemøter. De fikk fler med sig, så at kretsen efterhvert vokste sig ganske stor. Forbindelsen med vennene i England blev holdt vedlike.
Omkring 1845 fikk kvekerne i Stavanger høre om den amerikanske og engelske totalavholdsbevegelse, og de besluttet for fremtiden å avstå fra all bruk av rusdrikk, men forsøkte derimot ikke å reise noen bevegelse utenfor sin egen begrensede krets.
Disse alvorlige, gode mennesker utgjorde den unge Asbjørn Klosters åndelige omgivelser. Han var konfirmert som medlem av statskirken, men allerede meget tidlig sluttet han sig til kvekernes menighet.
Tre engelske kvekere som var på besøk i Stavanger 1846, fikk interesse for ham og hjalp ham våren 1847 over til England, hvor han tilbragte et år på kvekernes landbruksskole i Great Ayton. — Opholdet i England blev av stor betydning for ham. Han fikk utvidet sine kunnskaper, — blev således fullt fortrolig med det engelske sprog. Hans religiøse standpunkt blev festnet og modnet gjennem sterke indre brytninger. Dessuten lærte han den engelske totalavholdsbevegelse å kjenne på nært hold, og har sikkert alt i denne tid undret sig over at intet arbeide for totalavhold blev tatt op hjemme i Norge. Men mer enn et decennium måtte gå hen før det blev helt klart for ham at han selv var mannen til å gjøre det første skritt.
Da Kloster var vendt hjem efter sin læretid i England, påtok han sig ledelsen av kvekernes lille skole i Stavanger. Ennu gis der Stavanger-folk som med glede minnes sin skoletid hos Kloster. Han var en utmerket dyktig lærer, som i sjelden grad forstod å vekke sine elevers interesse og vinne deres sympati.
Fritiden anvendte han nu som før til å utvide sine kunnskaper.
Det var i 1848 at Kloster kom tilbake til Norge. På denne tid, i slutten av fyrtiårene, blev der her i landet drevet et energisk edruelighetsarbeide, som særlig var rettet mot tidens store forbruk av brennevin. Bevegelsens løsen var totalavhold fra brennevin, måteholden bruk av vin og øl.
Mange av landets mest bekjente menn sluttet sig til bevegelsen, således professor A. M. Schweigaard, statsrådene J. H. Vogt og Fr. Stang, og dikteren J. S. Welhaven, ja, endog kong Oscar I. Men i løpet av femtiårene kjølnedes begeistringen. Det viste sig at om enn brennevinsdrikken avtok, kunde bevegelsen ikke hindre at forbruket av vin og øl samtidig tiltok i foruroligende grad. Allikevel våget ingen av den gamle bevegelses menn å dra den nærliggende konsekvens: at løsenet burde forandres til totalavhold fra alle rusdrikker. Det var forbeholdt en ulærd og ukjent kveker borte i Stavanger å innføre dette nye løsen i kampen mot drikkeondet.
Efter alvorlig overveielse sammenkalte Kloster et møte til drøftelse av spørsmålet; det blev holdt den 26. desember 1859. Han hadde lenge, fortalte han, ventet på at en annen og større mann skulde gjøre begynnelsen; men da der ikke var noen utsikt til at så vilde skje, kunde han ikke lenger forsvare å vente. Efter foredraget lovet 9 av de tilstedeværende å hjelpe ham, og tre dager senere, den 29. desember, blev den første forening stiftet med 30 medlemmer. —- Kort tid efter begynte han utgivelsen av et blad for sin bevegelse, — Afholdsbladet. Efter et års forløp utvidet han det og kalte det fra nu av Menneskevennen, det samme blad som ennu utkommer under dette navn.
For å få flere abonnenter, og i det hele for å opnå et større virkefelt, flyttet Kloster 1861 ved juletid til Oslo. Det viste sig dog meget vanskelig der å skape noen interesse for den nye sak; for efterat begeistringen hadde tapt sig for den gamle bevegelse mot brennevinsdrikk, var folk blitt lei av alt som hadde med avholdssak å gjøre, så Kloster fikk til å begynne med næsten ingen til å høre på sig.Det lyktes ham allikevel å stifte en forening, og den vokste raskere enn man hadde kunnet vente, ja, består den dag i dag. Men han fikk ikke så mange abonnenter på Menneskevennen som han hadde håpet, og da han måtte utrede omkostningene av sin egen pung, blev hans stilling, tross de penger han tjente som privatlærer og translatør, til slutt ganske uholdbar. En gang kom det så vidt at han måtte pantsette lommeuret sitt. — Efter et par års forløp flyttet han tilbake til Stavanger. Mens han i 1861, da han kom til Oslo, hadde vært en velholden mann, var han nu — ifølge en av hans gamle venner — rett og slett «fant».
I året 1866 oprettet Kloster en glass- og stentøiforretning i Stavanger og drev den godt op, — handlet til dels en gros. Først lå hans forretning i Østervåg, senere kjøpte han et hus i Bredgaten hvor der tidligere hadde vært dansesal og skjenkestue. I dette hus, som før hadde gått under navnet «Helvede», fikk Kloster ved grundig ombygning innredet gode forretningslokaler. En tid var hans økonomiske stilling meget god, men fremgangen varte ikke lenge. Hans skonnert Neptun forliste med full ladning et stykke fra Stavanger, og assuransesummen blev av en eller annen grunn ikke utbetalt. Flere andre uhell støtte til og bragte ham på konkursens rand. Allikevel kom han sig ganske godt op igjen, så da han døde, var der en del til overs til hans barn og til hans foreldre som overlevde ham.
Kloster hadde vært forberedt på at den nye bevegelse vilde vekke stor motstand, og motstanden uteblev heller ikke. Den kom både i form av hånlatter og alvorlige innvendinger. Da landsforeningen mot brennevinsdrikk holdt årsmøte i Oslo 1862, blev fra denne leir det flotte ord uttalt at totalavholdstanken stred både mot fornuften og kristendommen. Med størst kraft kom motstanden ofte fra religiøst hold. Mange alvorlige menn mente å kunne påvise at det nye prinsipp stod i åpenbar strid med bibelen, og det var egnet til i mange kretser å vekke mistanke mot bevegelsen at dens leder og ophavsmann var dissenter.
Kloster følte sig trykket og såret av all den motstand bevegelsen møtte, men fortsatte allikevel med utrettelig iver, uten å sky hverken anstrengelse eller økonomiske ofre, det arbeide han hadde tatt op. Han holdt foredrag langs kysten fra Halden til Tromsø, og omkostningene gikk av hans egen kasse. Menneskevennen kostet ham meget arbeide, så at nettene måtte tas til hjelp, og utgiftene måtte han selv betale. Men så hadde han også den glede å se at bevegelsen vokste, særlig i Stavanger, hans egen by. Da der sommeren 1875 blev holdt landsmøte i Kristiansand, var medlemstallet hele landet over steget til ca. 6000, fordelt på 30 til 40 foreninger. Disse foreninger sluttet sig fastere sammen under navnet Det Norske Totalavholdsselskap.
«Det er bedre at et verktøi slites op enn ruster op,» — med dette ord skal Kloster ha svart sine venner når de rådde ham til å spare på kreftene. Av naturen hadde han en god helbred, men han stillet for store fordringer til den og pådrog sig en brystlidelse som tidlig knekket ham. Han var til stede på landsmøtet i Kristiansand sommeren 1875, men følte sig så svak at han ikke vilde lede møtet. Utover høsten gikk det stadig nedover med ham. Da han ikke lenger orket å gå til møtene, lot han sig kjøre dithen og stod med anstrengelse op og talte. I denne tid døde hans hustru på barselseng, så han hadde meget å stå i. Snart kunde han ikke lenger holde sig oppe, men måtte redigere Menneskevennen fra sin seng med skrivestellet over knærne, inntil han mot slutningen av desember blev nødt til å opgi arbeidet. Få uker efter døde han, noe over 52 år gammel.
Kloster blev båret til graven av menn som hadde vært drankere, men som var blitt reddet av ham. En stor menneskemengde var møtt frem til begravelsen. En av hans ivrigste motstandere, presten Ernst Welhaven, en bror av dikteren, skrev et dikt til minne om ham.
Nu fulgte noen vanskelige år for avholdsbevegelsen idet ingen av Klosters venner, tross all god vilje og trofasthet, var skikket til å overta stillingen som den øverste leder og holde alle tråder samlet i sin hånd. I 1879 fikk dog totalavholdsselskapet i doktor Oscar Nissen en formann som fullt ut var den vanskelige stilling voksen, og 1880-årene blev en rik veksttid for avholdsbevegelsen.
Grunnvollen i Asbjørn Klosters liv var hans religiøse tro.Det sterkeste inntrykk derav gir kanskje hans brev og dagboksoptegnelser som setter oss i stand til å kaste et blikk dypt inn i hans tankeliv. Inntil sin død blev han stående i kvekernes samfund og nøt stor anseelse blandt dem. Som tolk for engelsktalende kvekere foretok han lange reiser helt til Hammerfest, Færøyene og Island. Hans religiøsitet gir sig undertiden litt underlige utslag som når han i Menneskevennen efter bibelens bruk skriver Iste måned, 2nen måned o. s. v. for å undgå de sedvanlig anvendte «oprindelig hedenske» månedsnavn. Men han la ikke meget stor vekt på den slags ytre regler. Påvirkningen fra engelske kristne kommer frem i hans sterke trang til filantropisk arbeide, hvorved hans kristendom adskiller sig fra den samtidige religiøsitet her i landet som gjennemgående var av en mer stille beskuende karakter. — Kloster har i høi grad bidratt til å gi den norske avholdsbevegelse dens sterkt religiøse preg.
Et av de mest fremtredende trekk i Asbjorn Klosters personlighet var hans sterke følelse av ansvar og plikt.
«Jeg vet ikke hvad jeg kan utrette mot drukkenskapen. men jeg vet hvad det er min plikt å gjøre»,
skal han ha sagt. Det var ham umulig å stå som passiv tilskuer til drukkenskapen og dens følger, for hvis han intet foretok, følte han det som om skylden gikk over på ham selv. Hadde han først funnet hvad der var rett i en sak, satte han det igjennem av all sin evne uten å spørre om han hadde folk med sig eller ikke. Skjønt han elsket fred, stillet livet ham midt op i hård kamp, og han trakk sig ikke tilbake.
Kloster var mild og vennlig i omgang, livlig å tale med og ofte oplagt til spøk. Han hørte til de lykkelig utrustede mennesker som det likesom står lysning av hvor de ferdes.
Asbjørn Klosters minne er bevart i trofast kjærlighet innen den bevegelse han reiste. I mange forsamlingsrum inntas hedersplassen av hans billede med de vakre, klare ansiktstrekk og det alvorlige, milde uttrykk. — I året 1912 så det norske avholdsfolk sig endelig i stand til å reise hans statue i Stavanger.