– fra boken av Sigrid Svendsen : “Kristenliv i Romsdalen 1809 – 1864. Lutherstiftelens Forlag. Oslo 1931.
Her står å lese fra s. 141 følgende :
Midt under vekkelsen (annen halvdel av 1850-tallet) inntraff der en rystende ulykke, som kostet flere mennesker livet, og gav ny anledning til alvorstanker. Det var sneskredet ved Flatmark, som tok gården Flatmark og plassen Rygg 12. april 1858.
Det hadde vært et stort snefall utpå vinteren 1858. Også i begynnelsen av april var det snevær. Den gamle og den nye sne var nu tilsammen 2 1/2 meter.
På Jetmundslykken, som er plass under Flatmark, bodde den gang husmann Ole Jetmundslykken. Han hadde en liten pike, Marit, som da var 6—7 år gammel (efter Ole Jetmundslykkens egen beretning i Knut Foss’ optegnelser, “Romsdals Sogelags Årsskrift” 1926 og muntlig meddelelse fra hans datter Marit, nu fru Dypdahl, Veblungsnes).
Hun var en dag nede hos sine slektninger på Rygg (plass under gården Skiri) for å få sydd sig en kjole. Om kvelden — det kan ha vært 10. eller 11. april — kom hennes far for å hente henne hjem igjen. Men da han tok og skulde bære henne, begynte en av hennes små kusiner å gråte. Og så fikk hun lov til å være nogen dager til. Således blev hun der da ulykken hendte.
Henimot aftenen den 12. april gikk Ole Jetmundslykken et ærend bort til sin husbonde, Nils Flatmark. Da han så skulde gå hjem igjen, bad de ham om å vente til han hadde fått en kopp kaffe. Men den måtte de først koke, da de ikke hadde nogen ferdig.
Skjønt han var noget utilfreds med dette, og litt engstelig, satte han sig dog igjen for å vente på kaffen, og mannen i huset gikk ned til brønnen for å hente vann. Da han kom dit, var brønnen mot sedvane tom, enda det hadde vært vann i den før på dagen (næste morgen var det vann i den igjen). Så måtte han gå like ned til elven, og da det var et langt stykke, da gårdens hus dengang lå øverst på den dyrkede mark, der hvor den gamle hovedveien gikk.
Imidlertid satt Ole og kjente på en engstelse som blev sterkere og sterkere, så han til slutt ikke kunde være der lenger, men stod op, sa farvel og gikk, til tross for at de ennu bad ham vente.
Og det var på høi tid. Litt efter at han var gått og mens Nils ennu var nede ved elven, mens familiens øvrige medlemmer inne i kjøkkenet fortsatte hver med sitt, kom skredet. En av småguttene, Olaus Endresen, satt nettop og spikket på en treskje. Han hadde den akkurat så vidt ferdig, at han skulde sette den op i gruen til tørk — da ser han den øvre stueveggen komme innover gulvet. Men så visste han ikke noget mere av sig før snemassene stanset. Da var han aldeles begravet, følte varmen trykkende og kjente at vannet fløt nedover hals og skuldrer.
Da Nils Flatmark kom op fra elven med vassbøtten så han intet annet enn snefonn. Alle husene på gården var begravet med mennesker og dyr. Der hadde vært fjorten mennesker til stede da han gikk hjemmefra (“dersom han hadde gitt sig tid til å sele på hesten og kjøre efter vann, var han selv blitt med», sier meddeleren).
En hånd stakk op av sneen. Det var hans kones. Han forsøkte å grave henne frem. Men det lyktes ikke helt. Hun blev sittende fast til midt på livet. Av de andre var der intet å se.
Da gjorde han ikke veien lang bort til Ole Jetmundslykken. Denne var bare så vidt kommet hjem, så fort hadde det gått.
Da han nu hadde fått tilkalt hjelp, var det om i gjøre å få gravet i en fart efter dem som var under sneen. Men alle gårdens redskaper var strøket med. Han sprang opover til kirken hvor han visste at graveren hadde en spade stående i kirkegangen (den gamle Kors kirke lå like ved Flatmark). Sneen var i veien for ham, og en bjerkestamme hadde lagt sig tvers over kirkegårdsporten. Men han hoppet over den. Hvordan han skulde få op kirkedøren visste han ikke. For den var jo låst, og nøkkelen hadde de hatt til opbevaring på Flatmark. Men døren blev da brukket op og han fant spaden.
Først fikk han gravet ut sin kone. Hun var blitt en del forvridd i hofter og rygg, så at hun efter den tid hadde en besværlig og hinkende gang.
Så var det å søke efter de andre.
Alle mannfolk i nærheten kom nu for å hjelpe til. Man hadde ikke tid til å tenke på at der kanskje kunde ha gått flere skred.
Nede på Rygg, hvor Marit Jetmundslykken ennu var, visste de intet om dette.
Disse nettene, mens hun var på besøk, brukte vekselvis nogen av de voksne eller av barna å ligge på flatseng på gulvet.
Om kvelden den 12. april sa en av småpikene: «Inatt vil i liggje på golva og ha kattå mæ me».
Ja, så reiet de op seng til de tre småpikene borte ved gruen. De bad aftenbønnen sin og sovnet.
Utpå natten våknet de ved at stuen styrtet sammen. De skjønte straks at det var fonnen. Gruen ramlet ned. Det var en stor gråstensgrue. Den ene av dem lå like ved den. Men ikke en sten kom på henne. Marit fikk en bjelke i hodet, men den blev liggende slik at den beskyttet dem. Hun kjente det litt sårt i hodeskallen efterpå. Ellers fikk ingen av dem den minste skade. Det verste var å høre på mannen, som lå i sengebenken, hvordan han arbeidet for å få den av sig. Men veggen lå over ham, og han kom ikke løs.
Dette raset som tok Rygg, gikk henimot midnatt. Småpikene lå og krafset med hendene i sneen over sig, så de fikk mere og mere plass. Men grave sig helt ut torde de ikke, og de torde heller ikke snakke. De hysset på hverandre for ikke å røbe hvor de var. De var nemlig redd for at der skulde komme «slarka», forbifarende fanter, som kunde ta dem ! Da de hadde gravet sig så langt op at de så det lysnet i sneen over dem, torde de ikke grave vekk mere. Og så blev de liggende der stille til klokken 1 1/2 om middagen. «Vi frøs ikke, for vi lå i sengeklærne».
Så hørte Marit målet på en mann, og det var en hun kjente. «Er det folk som lever under her ?» sa han. «Å, det er’n Amund Remem !» ropte hun.
Han begynte å grave der han hørte dem — forsiktig. Og så blev de dradd frem alle tre. Nu var der kommet flere folk til. Karene tullet frakkene sine om dem. Marit fikk en grå vadmelsfrakk omkring sig.
Først bar de dem bort til Monge, forat de skulde få mat. Men de orket ikke å spise noget videre. Så blev de båret til Remem.
Alt dette gikk for sig uten at Marits foreldre visste om det. De var nemlig, likesom alle i nabolaget, beskjeftiget på Flatmark, og derfra kunde man ikke se til Rygg. Ingen av dem visste at der var gått noget skred her. Men Marits mor hadde en merkelig engstelse på sig. «Jeg ser det er gått», sa hun. Og hun gikk fra den ene til den annen av karene og bad dem gå ned til Rygg. Men ingen vilde slutte arbeidet på Flatmark, hvor så mange mennesker ennu lå under sneen. Hennes far kom også op for å hjelpe til der. Da sa hun: «Kommer du også hit ? Gå ned til Rygg !» Og han gikk. Men der var allerede folk i arbeide, og lille Marit var reddet.
Av dem som fonnen hadde begravet på Flatmark, blev foruten konen bare to funnet i live, nemlig et legdslem som hette Ole, og den gutten som satt og spikket på skjeen, sønn av Endre Flatmark.
Nils Flatmark mistet alle sine barn. Det var fem smågutter i alderen fra 10 år til 10 uker, Johannes, Jørgen, Ole, Andreas og den minste udøpt.
På Flatmark bodde som innerst enke Ingeborg Kylling, 51 år gammel, med sin datter Ingeborg, 8 år. De omkom begge.
En annen innerstfamilie der, var Endre og Anne Flatmark med sine fire barn, Olaus, Nils, Lars og Brit. Endre var fraværende da skredet gikk. Da han kom tilbake, fant han bare Olaus i live.
På Rygg omkom enkemann Jørgen Jakobsen, 49 år, og pike Brit Sivertsdatter, 31 år.
De blev alle begravet samtidig på den gamle Kors kirkegård under stor deltagelse.
Samme dag, den 12. april, gikk et skred borte i Heen og rev med sig en plass under gården Grøvdal. Der var tre mennesker til stede, nemlig kone Anne Rasmusdatter, 61 år gammel, kone Anne Ingebrigtsdatter, 27 år, og hennes datter Marit, 3 år gammel, som alle omkom. Mennene var for tiden fraværende fra hjemmet.