petter dass

– les også annet om den markante presten Peter (Petter) Dass her;

«Dikteren fra Alstahaug», (1647—SEPTEMBER 1707), var på farsiden av skotsk byrd. Under de urolige tilstande på Stuartenes tid hadde hans far tatt sin tilflukt til Norge og bosatte sig først i Bergen, siden på Helgeland. I 1646 ektet han der den syttenårige fogeddatter Maren Falch, men døde efter få års ekteskap og efterlot en hjelpeløs enke med 5 små barn. Den eldste av dem var Petter. Han blev for det første anbragt i huset hos sin moster som var gift med sogneprest Nils Arctander i Nærøy. Efter noen års ophold i Nærøy blev han satt i Bergens katedralskole hvor han gikk i 5 år. Han blev student 1666 og opholdt sig derefter i et eller to år ved Kjøbenhavns universitet, men i meget trengende kår.

Derpå kom han hjem til Norge og blev huslærer hos presten i Vefsen. Her ser det ut til at han trivdes godt, og opholdet kom til å vare 5—6 år. Med prestens stedatter, Margrete Andersdatter, datter av den forrige prest i Vefsen, blev han forlovet og senere gift. I Vefsen begynte han sin dikteriske virksomhet.

I 1673 inntrådte Petter Dass i geistlig stand, idet han blev personell kapellan hos presten i Nesna, der likesom Vefsen var residerende kapellani under det store Alstahaug prestegjeld. Pet­ter Dass’s lønn som kapellan var elendig, og da han straks giftet sig, måtte han kjempe med fattigdom så lenge han var i denne stilling.

Meget bedre kår fikk han da han i 1681 selv blev residerende kapellan i Nesna. Ennu større lykke gjorde Petter Dass da han i 1689 blev utnevnt til sogneprest i Alstahaug, Dette kall omfattet ikke mindre enn 8 nuværende prestegjeld og var sikkert det største og mest innbringende kall nordenfor Dovrefjell. Inntek­tene bestod for en stor del i tiende av fisk som blev solgt til Nordlands-handlerne i Bergen.

Petter Dass fulgte stundom selv med på jekten som bragte fisken derned, og disse Bergens-reiser dannet en kjærkommen avveksling under det ensformige og fra utenverdenen avstengte liv som han førte. Han blev efterhånden en meget formuende mann, men roses av samtiden for sin store godgjørenhet og gjestfrihet. Hans prestegård lå ved den almindelige seilled, like ved foten av «de syv søstre», og ikke mange som drog den vei, undlot å avlegge et besøk.

Som eksem­pel på hvor godgjørende han var, fortelles at i de tre strenge år 1696—98, da årsveksten slo feil overalt nordenfjells, skjenket han mange hundre tønner korn til de fattige over hele Helge­land; og at det ved hans død viste sig, at han hadde lånt ut over 2000 riksdaler, i de tider en betydelig sum som for det meste måtte regnes som bortgitt.

Petter Dass var en sund og djerv personlighet. Likesom han av sinn var glad og tilfreds, således kunde han også lenge glede sig ved en utmerket helbred. Han var liten av vekst og kalte sig selv «en Zachæus», men var sterk av legemsbygning, hvilket kom vel med på de lange kirkereiser over åpne havstykker. Når det gjaldt å trosse vind og vær var han så modig som noen sjø­mann, og det nevnes uttrykkelig at neppe noen gudstjeneste blev forsømt av ham hvordan været enn var. Som prest hadde han den glede å bli påskjønnet av sine sognebarn. Hans myndige og veltalende ord på prekestolen var vel egnet til å gjøre inntrykk på hans helgelendinger. De var stolte av ham som den gjeve prest, men især naturligvis fordi der i Norges land ikke levde noen mann der kunde dikte sådanne sanger som han.

I sine 10 siste leveår led han av forskjellige legemlige svak­heter, og han begynte tidlig å føle sig gammel. Tross sykdom og lidelser skjøt hans diktning just i disse år den frodigste vekst, og han vedblev å dikte like til det siste.

Det er den merkelighet ved Petter Dass’s produksjon at intet derav utkom i trykken mens han levde. Tross dette hadde han allerede i levende live et stort navn som dikter, ikke alene i Nord­land, men på de forskjelligste kanter av landet. Hans arbeider utbredtes gjennem avskrifter hvorav ennu en hel del er i behold.

Herr Petter begynte sin poetiske virksomhet med leilighetssanger og fortsatte dermed hele sitt liv igjennem. Kort efter hans død gav en mann sig til å samle avskrifter av dem, og det lyktes ham å overkomme 127; av disse er der nu omtrent 30 tilbake; av de øvrige har vi titlene. Mange av visene er diktet ved begivenheter i de helgelandske familier som utgjorde dikte­rens omgangskrets, altså især bryllups- og gravsanger, andre handler om alskens ulykkelige eller illevarslende tildragelser. Fortreffelige enkeltheter finnes i hans 3 lange dikt om Bergens store brand i 1702; rørende og trohjertige er de viser hvori han forteller sitt eget levnetsløp, og som, trykte som gateviser, har hatt sine lesere i by og bygd like til vår tid. Men i det store og hele tatt må man innrømme at denne leilighetsdiktning lider av en altfor stor bredde og uttverethet (langtrukket) og ofte støter leseren ved å anslå en mislykket spøkende tone.

En særskilt plass i Dass’s diktning inntar den merkelige «Dale-vise» («Fjellbyggen akter på tiden»), som nærmest er å betrakte som en satirisk skildring av nordlendingene og deres mest fremstikkende feil : lyst til prosesser, urenslighet og usedelighet. To­nen er ikke moraliserende, men munter og freidig, så at den fornøielige vise overalt gjorde stor lykke.

Efter sitt innhold er Dale-visen beslektet med det arbeide som fremfor noe annet har grunnlagt Petter Dass’s berømmelse, hans poetiske beskrivelse av Nordland, «Nordlands Trompet», et arbeide om han med forkjærlighet syslet med like fra sin kapellantid i Nesna. Det blev først avsluttet i hans senere år; det var ikke så lett for ham å få vite alt hvad han behøvde om de nordligste provstier, ti nordenfor Helgeland kom han selv aldri. Trykt blev «Trompeten» ikke før 1739, altså en men­neskealder efter forfatterens død; i mellemtiden var den blitt bekjent gjennem avskrifter.

Det er dikterens hensikt med dette skrift å more og belære, han er topograf og poet på én gang, en vanskelig opgave som flere dengang forsøkte sig på (f. eks. Kingo), men som i vår litteratur neppe er lykkes for andre enn Petter Dass. Hoved­saken for ham var å gi en sannferdig skildring av all ting deroppe, hvori intet blev forbigått som kunde tjene til å kaste lys over folkets liv og naturens eiendommelighet.

Der er kapitler om «allehånde fugler og flyvende dyr», om «svømmende dyr i det nordlandske hav», om «land og lands bruk», et fortrinlig avsnitt om finnene o. s. v., dessuten særskilte beskrivelser av hvert enkelt provsti. Emnet, som jo undertiden kan falle litt tørt, belives ved den kjekke, glade tone hvori det besynges, ved dikterens synlige interesse for alle disse ting og hans kjærlighet til det fattige og nøisomme folk hvis daglige liv han legger frem for oss. Der er en ganske merkelig fart og friskhet i hans skild­ringer, og der er en avveksling som gjør at leseren ikke går trett : snart tar forfatteren oss med på markedene hvor de trondhjemske kremmere har satt op sine boder og snyter sine enfoldige kunder «med megen samvittighets glede», snart er vi med i et lystig bryllup hos Kolbjørn på Kratt, prøver traktementet og hører på brudgommens tale, snart fører han oss til lensmannens gård hvor to granner, som er blitt uens om et øk, fører sin sak for skriveren.

Men alt imellem er det presten som tar ordet fra dikteren og griper anledningen til å anbringe en kort gudelig betraktning som emnet synes ham å kreve. Hvad der ikke minst bidrog til å gjøre «Nordlands Trompet» til et så lettlest og yndet skrift som det blev, var det heldig valgte versemål og den store ferdighet hvormed dikteren tilfredsstiller metrets og rimets krav. Ved å forene alle disse fortrin blev «Trompeten» et folkeskrift som måskje intet annet i vår litteratur.

Derimot kan man ikke si at forfatteren bevisst har lagt ann på å uttrykke sig populært. Rett som det er griper de romerske guder inn i nordlendingens bedrift; der tales om hvad skade Æolus og Neptunus forvolder under fisket, og om Bacchus’s altfor store makt når der holdes gilder. Sådant hørte med i den tids poesi, og menigmann lot sig ikke forstyrre av disse enkeltheter som han ikke forstod. Der er også flere tyske, franske og andre fremmede ord enn en dikter nu til dags vilde tillate sig.

Dette er for øvrig et punkt som forfatteren selv var opmerksom på; dersom man sammenholder de senere avskrifter av diktet med de eldste, vil man finne at han efterhånden har ombyttet en stor mengde fremmedord med norske.

Ennu større utbredelse enn «Nordlands Trompet» fikk Dass’s Katekismus-Sange, den i enhver henseende betydeligste av hans religiøse diktninger. Boken fikk straks en meget stor lesekrets over hele Norge og ikke liten utbredelse i Danmark. Der vites beskjed om omtrent 30 utgaver, men der har vært ennu flere som nu er ganske forsvunnet. Dessuten brukte danske boktryk­kere å optrykke enkelte sanger og selge dem som gateviser.

Ennu i vår tid er der av den temmelig svære bok utkommet nye utga­ver, beregnet på det almene folk; det er ikke mange skrifter i vår litteratur som har kunnet holde sig i folkeyndest i 200 år. I det hele må man vel si at det er i Katekismus-Sangene at Petter Dass når høiest som dikter; de overgår langt mesteparten av hvad der i samtiden ydedes av gudelig diktning og tåler sam­menligning med det ypperste som i senere tider er kommet frem av den art.

Vi gjenfinner her den samme kjekke og freidige tone som i «Nordlands Trompet» og den samme dyktighet i å behandle de ofte nokså vanskelige versformer. Dertil kommer en varme og hjertelighet i uttrykksmåten som ellers var hin tid fremmed, og en rikdom på nye og slående tanker. Dikteren uttaler som sitt øiemed med boken at «de unge skulde lære sin katekismus syngende»; den er derfor forsynet med anvisning til melodier, hvorav mange er lånt fra verdslige viser. Det er sik­kert nok at Dass nådde sin hensikt : både unge og gamle lærte hans sanger utenat og sang dem både ved andakt og i gilde. I våre dager har de fått adgang til kirken, idet Landstad har optatt et utvalg av dem i sin salmebok.

Petter Dass’s øvrige religiøse diktning behandler utvalgte par­tier av det gamle og det nye testamente. Av dette forfatterskap stiller vi i spissen «Aandelig Tidsfordriv», også kallet «Bibelsk Visebog». Det er de merkeligste personer i det gamle testamente, hvis historie her er emnet for den poetiske bearbeidelse. Også denne bok blev lest og yndet overalt; især var det sangen om Jephta («Det hændte sig Jephta, den Gileads mand»), som gjorde lykke og blev særskilt trykt i utallige oplag både her og i Danmark; Henrik Jæger forteller at ennu i hans barndom blev den sunget av gamle bergensere som kunde hvert eneste vers utenat og sang den med likeså stor begeistring som de foredrog «Bor jeg på det høie fjell» og lignende nyere yndlingssanger.

«Trende (tre) bibelske Bøger, nemlig Ruth, Esther og Judith» utkom 1723, og det blev med denne ene utgave. Dette er underlig nok og må skyldes tilfeldige omstendigheter som nu ikke kjen­nes. Dette skrift står ikke tilbake for noen av forfatterens beste frembringelser. Han viser sig i besiddelse av betydelige gaver som episk dikter, og der finnes i disse poetiske fortellinger, for å benytte Welhavens uttrykk, «mangehaande træk der minner om den gyldne homeriske enfold og anskuelige utførlighet».

Nytestamentlige emner har Petter Dass valgt til behandling i «Evangelier sangvis forfattet». Av Dass’s åndelige sanger er dette arbeide utvilsomt det svakeste. Han har følt sig for meget bundet av de bibelske tekster så at den dikteriske behandling ikke har kunnet utfolde sig fritt. Ikke desto mindre eier også disse «Evangeliesange» så mange fortreffelige egenskaper, at de gjennem en mangfoldighet av utgaver har vunnet yndest og ut­bredelse; de kjøpes, leses og synges fremdeles.

En rik skatt hadde Petter Dass skjenket sine landsmenn. Hans skrifter har tjent tusener og atter tusener til opbyggelse, belærelse og underholdning, og han har gjennem dem hatt en inn­flytelse på det menige folks åndsliv og utvikling som ikke kan vurderes høit nok. Især gjelder dette naturligvis Nordlandenes fiskere og bønder. Med rørende trofasthet har derfor disse be­vart minnet om og kjærligheten til den gamle dikter inntil denne dag. For noen år siden blev der reist ham en minnestøtte på Alstahaug prestegård.

A. E. Erichsen.