ole vig : presentert av olaus arvesen

 

– i boken “MINDER” – fra samvær med landskjendte mænd” av O. Arvesen (særtrykk av Norsk Skoletidende), Hamar 1912.

– fra s. 131 – 152 :

«Ole Vigs det kjære navn over fjeld og dale

gjemmes skal i folkefavn, saga om ham tale».

Saaledes skrev gamle Wexels i et litet digt ved Ole Vigs død, og at disse ord var sande, føltes rundt om i hele det norske folk, saa langt som kjendskapet til denne mands gjerning var naadd, og det var ganske langt, trods den korte arbeidsdag han fik at virke i.

Sandheten av ordene i dette vesle vers føltes dog aller sterkest av alle lærere landet rundt, og av alle os som mere end én gang hadde fulgt den lille firskaarne trønder rundt om paa lærermøterne eller set ham i hans daglige virke i «Selskapet for Folkeoplysningens Fremme».

I skrift som i tale, i omgangsliv som i offentlig virke, var han fra sin første stund til den sidste en mand som der stod respekt av, og ved sin aapne færd og usedvanlige dygtighet hadde han vundet sig den største agtelse og, hvad der ikke hører til det almindelige, kjærlighet i forbindelse med agtelsen. At han ogsaa blev hadet inden enkelte partiklikker, hører formodentlig til den art skjæbner som er uundgaaelige i denne verden, skjønt fænomenet for denne mands vedkommende næsten synes ubegripelig.

Av Ole Vig hadde jeg læst omtrent alt hvad han hadde skrevet, før jeg i 1853 kom ind til Kristiania for at begynde artiumslæsningen. Jeg hadde som alle andre der hadde læst hans mange artikler og fremstillinger, baade de i «Folkevennen» og de i avisene, forundret mig over den klarhet og kraft i sproget og den styrke i fremstillingen som var ham egen.

Og sammen med gleden en behersket ro og en djerv argumentation, som aldrig undlot at gjøre virkning. Han var utvilsomt den ypperste folkeskribent som Norge indtil da hadde hat og kanske endnu har. Hans stil var sagaens i korthet og kraft.

Den første jeg opsøkte i hovedstaden, var da ogsaa Ole Vig; det varte ikke længe før jeg forstod at i denne vesle, beskedne mand hadde jeg møtt en eiendommelig og i sandhet merkelig fremtoning, — en mundtlig og skriftlig fremstillingsevne, som jeg ikke før hadde truffet maken til. Jeg, som var en stivkjørt seminarist og en ganske selvbehagelig skolemester, endog med «laudabilis præceteris» til «embedseksamen», røk naturligvis meget snart op i allehaande debatter med den vesle graakuftede trønder. Debattene dreiet sig om religiøse og folkelige emner, om lærervirksomhet og lignende.

Jeg merket imidlertid snart at i denne beskedne mand hadde jeg min overmand paa alle omraader. Han var Grundtvigianer, men helt selvstændig og meget kundskapsrik. Underlig nok var den aller første mand jeg hadde truffet i Kristiania en teologisk kandidat fra Sogn, som jeg kjendte fra mit ophold derborte; hvad denne brave mand særlig advarte mig imot, da jeg fortalte ham at jeg skulde studere teologi, var Grundtvig og Grundtvigianerne; av disse sidste fandtes der jo en del i byen, og han nævnte enkelte. Og saa skulde det allikevel træffe til at jeg netop skulde komme midt op i samlivet med disse. Hvorfor kan jeg ikke si; saadant hører vel til de tilfælder som blir til skjæbner. Her regner jeg det ialfald for et særdeles lykkelig tilfælde.

Om denne sak, nemlig om Grundtvigianismen, og hvad den vilde i skole og kirke, hadde jeg saa i længere tid mangt et varmt ordskifte med Vig, men fik da ogsaa til gjengjæld mangen tankevækkende oplysning som før var mig helt ukjendt.

Jeg har mangen gang senere maattet forbauses saavel over den almene uvidenhet overfor Grundtvigs kirkelige anskuelser som over Vigs taalmodighet likeoverfor min uvidenhet. Kort at si, Vig gjorde mig, og mange med mig, til de helstøpte Grundtvigianere vi senere blev.

Denne merkelige mands historie burde jo egentlig fortælles som en nutidssaga, der f. eks. i vore ungdomsforeninger vilde kunne gjøre utrolig gavn, stille et godt ideal for ungdommens sind sammen med de mange andre foretagsomheters, arbeidets, kjærlighetens og sanddruhetens idealer, som burde males for de unge der skal ta landet i arv.

Desværre magter dog ikke jeg at male saa godt som Vig og flere andre personligheter burde skildres; jeg kan bare paata mig at gjøre det saa godt jeg kan. Jeg fandt engang straks efter Vigs død to smaavers av ham, begyndelsen av en fædrelandssang. Det var ikke blit til mere end dette. Disse to vers gjemte jeg, først i min skuf, siden i min erindring, og jeg sætter dem for moro skyld her i spidsen for Vigs livshistorie, da jeg synes de gir et stykke av den hjemmets og fædrelandssindets aand som til sidste stund var hans.

#

«Det som ligger længst mot nord, landet med de djupe dale,

det er landet, hvor min mor Iærte mig at tale.

#

Det er landet, hvor min far braut op stein med sterke arme,

mangt og mykje røynt han har, vinterkuld og varme».

#

Ole Vig er født den 6te februar 1824 paa pladsen Vigmarken under gaarden Vikan i Værnes sogn i Stjørdalen.

Hans far, som ogsaa het Ole, var en fattig husmandssøn der fra bygden og gik, like til han var 7 aar gammel, om paa bygden sammen med sine søskende og bad, indtil endelig hans bedstemor tok ham til sig.

Senere tjente han som gjætergut. Vigs mor, Marit, var derimot gaardmandsdatter fra gaarden Stor-Valstad. Hendes bedstemor igjen var kommet fra Helgeland, og siges at ha været av finneæt; hun skal som tjenestepike ha flyttet med presten Racklev til Stjørdalen.

Hvad nu denne kvinde har bragt med av aandsinteresser fra prestehuset, vet jeg ikke. Men Vig omtalte hende som en sjelden oplyst og ferm kone, og presten hun hadde tjent hos, som en dygtig og livfuld, men samtidig en eiendommelig mand, omtrent a la gamle presten Krag i Vaage, som jeg tidligere skrev litt om i «N. Skolet.», da jeg fortalte brødrene Haugens historie.

Den oplysning og merkelige aandsdannelse som Ole Vigs mor, ifølge hans beskrivelse, maa ha været i besiddelse av, maa hun utvilsomt ha faat fra bedstemoren og prestehuset. Det lot ialfald til at Vig saa det paa denne maate. Hun hadde adskillig læsning, var meget religiøs, og maa ha hat en merkelig opdragerevne overfor sine barn.

Særlig blir denne merkelig naar man tænker paa de yderst tarvelige kaar hvorunder familien levde. Manden var stadig ute og arbeidet, hun var den eneste i hjemmet og maatte stelle huset og alt som hørte huset til : spinde, væve, sy, stelle fjøset, sørge for maten og samtidig opdra barnene, sørge for de smaa sjæle, at de gik paa en god vei, at de smaa kropper lærte at læse, de smaa hoder at tænke og de smaa hjerter at faa noget godt at glæde sig i.

Som jeg nævner i mine livserindringer, saa gjentar jeg det her : Mødrene i de tusen hjem har i sin tid hat mere at bety i folkeopdragelsens store gjerning end de fleste kanske nu vil indrømme — nu da staten overtar mere og mere av hele opdragelsen.

Ole Vigs forældre omtales som fattige, men saare retsindige og i en sjelden grad kristeligsindede folk, som under trange kaar opdrog sine barn til gudsfrygt og arbeidsomhet. De hadde ialt 4 barn : 3 sønner og 1 datter; av disse døde to sønner allerede tidlig, saa det nu kun var Ole og datteren som var gjenstand for forældrenes omhu.

Som sagt skal især moren ha udmerket sig ved sit fromme sind, sin klare forstand og sin kjærlige agtpaagivenhet paa sine to barns utvikling, ikke blot hvad legemet, men meget mere hvad deres hjerte og forstand angik.

Som Vig altid omtalte begge sine forældre med den største høiagtelse, saa var det tydeligvis moren som særlig hadde grepet hans hjerte. Hendes fremgangsmaate overfor barnene stod for ham som et ideal. Allerede i 4—5 aars alderen lærte hun ham at læse, og fordi han visste det vilde glæde hende, kunde han ligge i sin seng aftenen lang og gjenta alle bokstavene for sig selv, drive staveøvelserne med sig selv o. s. v.

Om vi var noksaa ustyrlige, sa han, bare mor kom og sa : «Nu skal jeg fortælle dere en historie», da ilte vi straks til og stod lyttende, mens mor sat i «grua» og spandt paa sin rok og fortalte av «Horsters bibelhistorie», som hun selv kunde utenad, eller en og anden historie ellers som hun hadde lært. Hun fortalte saa lys levende at vi likesom saa det alt sammen. Eller hun sat i væven og sang for os av «Tusenboken». Hun kunde det alt sammen utenad, og saa opmerksomme tilhørere har nok ikke mange skolemestre som hun hadde i os.

Denne «Tusenbok» var en historisk salmebok med 1010 salmer og sange i.

Sang og fortælling i skolen blev derfor av de mønsterbilleder av barneoplysning, som Vig suget i sig allerede fra hjemmet av, og som han senere saa mangen gang tænkte paa, naar han baade paa lærermøter og i sine skoleskrifter klaget over at den mundtlige undervisning og sang saa almindelig har været savnet paa vore skoler, og at «i hjemmene mødrenes læber, der dog fornemmelig skulde være skikket til at meddele de smaa lys over livet og aapne deres øine og hjerter for himlen og fædrelandet, nu næsten er forstummet».

«Skal det kunne ventes», skriver han, «at en kjærlig, av kristenlivet mildnet folkeaand atter skal gjenfødes i Norge, da ser jeg intet bedre middel dertil end at kvinderne og først og sidst mødrene og hjemmene kommer til at delta i gjerningen». Dette var nu Vigs mening om «skolens forbindelse med hjemmet».

Derfor uttaler han ensteds, med blikket særlig rettet paa dette :

«Og I, Norges elskelige døtre, I har et herlig kald ! Er det ikke i Eder kjærligheten og mildheten har sit livsuttryk ! Er ikke I det egentlige hjertefolk paa jorden, og er ikke hjertet aandslivets kilde ! Er det ikke fra Eders tunger morsmaalet har sit levende utspring; og hvilke toner klinger vel saa søtt som de der utstrømmer fra kvindens barm og vugger sig paa hendes læber ! Sandelig, vaakner først kvinden ret heroppe, da har livet vundet seier, da vil Norges sønner med morsmelken og morssmilet indsuge inderlig kjærlighet til morsmaal og fædreland, til gamle Norge og broderfreden».

Derfor kunde Vig, saa sjelden han end talte om sit barndomsliv, dog aldrig noksom prise sin mor og det meget han hadde hende at takke for. Det brev han skrev til hende paa hendes dødsleie, — to aar før hans egen død — strømmer over av en barnlig kjærlighet, som endnu hadde bevaret sig like varm, og der søker han ogsaa at dæmpe vemoden over det forestaaende tap, ved det opstandelsens haab som altid var hans trøst naar døden og mørket syntes ham at ville kue lyset og sandheten. Likesaa vakker som den er i sig selv, likesaa skjøn en aabenbarelse av barneaanden under kjæmpeskjoldet er følgende lille ytring i det nævnte brev : «Gaa nu hen først, du mor, saa vil jeg se at bli mere himmelsindet, og saa kommer jeg efter».

Ogsaa om sin far hadde Vig mange kjærlige minder at fortælle, om end disse fortonet sig paa en anden maate end erindringene om moren. Faren var en arbeidskjæmpe, men samtidig en gløgg og livlig kar. «Du kan tro det var en mand til at arbeide», sa Vig, «fra 5 om morgenen til 8 a 9 om kvelden !»

Det var sagtens paa ham og alle de tusener i samme kaar landet rundt at Vig tænkte, naar han i sin vakre fædrelandssang skriver :

«Jeg elsker bonden i kofte graa, og fattigmanden, hvis seng er straa, og alle magter, som ei foragter de simple smaa».

Likesom faren og især moren var kjendte i bygden som meget begavede folk, er det ogsaa av interesse at lægge merke til at bedstefaren, Vigs farfar, omtaltes av alle for sit «udmerkede nemme» og sin store læsning. Denne bedstefar skulde i alle dele ha hat meget tilfælles med Vig. Han bekræftet kanske den gamle sandhet, at bedsteforældre lever op igjen i sine barnebarn.

Saaledes fortaltes der at naar han var i kirken, kunde han gjenta store dele av prækenen, og at han hadde særlige gaver til at «lægge ut».

Som hans sønnesøn var meget ærekjær og følte sig inderlig saaret, naar han syntes der overgik ham en uret, overhodet hvor han saa uret at øves, saaledes berettedes træk om bedstefaren av samme sort. Jeg nævner dette her, fordi alle vi som til daglig omgikkes Vig, gjenkjendte baade hans harme over vrang færd og overhodet hans karakter i dette ene.

Da bedstefaren, som under sin forberedelse til konfirmation hos presten Lund til Bolkan («Bælkom») stedse hadde været den dygtigste, allikevel paa grund av prestens hastige gemyt blev «vist» tillike med 7 andre, da krænket det ham i den grad at han i sit stille sind tænkte at gaa til bispen, hvis intet andet hjalp; dog vilde han først forsøke med det gode. Han blev derfor tilbake, gik ind til Lund, bad ham spørre sig i nok et stykke, og da han bad «allervakrest», saa begyndte eksaminationen paany, men dennegang efter «store Pontoppidan».

Han klarte sig nu saa godt at han ikke alene slap frem, men «blev endog den første.» Denne mand var saa yderst fattig at hans barn, som før nævnt, gik om paa bygden.

Sin første undervisning fik altsaa Vig av moren. Hendes fortællinger og sange bar frugt. Selv det at hun nu og da maatte slaa efter i bøkerne (Horster, Tusenboken og salmeboken) for at finde et eller andet som hun hadde glemt, blev et stykke udmerket skolegang for gutten. Han fik saadan lyst til ved egen hjælp at faa vite mere, at han ikke alene som 6-aaring «paa egen haand gjennemgik boken fra perm til perm», fortalte senere hans søster, men samtidig fandt sin store glæde i at kunne gjenfinde og vise sin mor de salmer i Guldbergs salmebok hvorfra de enkelte vers under bibelhistoriens fortællinger var tat. Morens fortællinger hadde sat liv og interesse ind i guttens sind, og derpaa beror det.

I 7-aars alderen begyndte han at besøke stedets omgangsskole, hvor der formodentlig just ikke var meget som kunde nære og tilfredsstille hans livlige sjæl. Han nævnte den forresten aldrig. Forøvrig var hans tid i det stille hjem optat med at hjælpe sin far med de mange og tunge arbeider som falder i pladsmandens lod. Han var jo eneste gjenlevende søn og maatte derfor ofte ta ganske alvorlig i, noget der vistnok bidrog væsentlig til at gi ham det sterkt utviklede og hærdede legeme, som senere, selv efter at han alt i mange aar hadde ført et stillesittende liv, gjorde ham i en sjelden grad utholdende baade mot varme og kulde og under milelange strabadser, og som vel skulde holdt længer ut, om ikke forandringen fra haardt arbeide til et rolig bokliv i længden hadde knækket hans sterke helse.

I de lange vinteraftener og ellers naar leilighet gaves, læste han alle de bøker han kunde overkomme, og av disse pleide han især at omtale en gammel, temmelig tyk astronomi og en omtrent Iikesaa gammel jordbeskrivelse, som begge længe la beslag paa hans vitebegjærlighet. En del bøker fik han laant hos en eller anden av naboene, men da disses tarvelige boksamlinger rimeligvis snart var gjennemgransket, og der just paa denne tid blev tale om — efter Wergelands opfordring og monster — at oprette en fælles boksamling i bygden, da blev Ole ivrig, og hans far fik ikke ro førend han, tiltrods for sine smaa kaar, maatte lægge sin skjerv med i dette foretagende : «Du maa læg te lite du aa far, saa fær æg aa sjaa i dem».

Ved træffende svar og en mængde detaljkundskaper skal han ha udmerket sig saavel ved prøvene paa omgangsskolen og ved kirkekatekisationene som ved Hirsch’s søndagsskole, som han flittig besøkte, og hvor han, skjønt den eneste ukonfirmerte, dog «blev opflyttet blandt de øverste».

— 15 aar gammel blev han konfirmert av provst Widerø i Værnes kirke, hvor han, som det heter i attesten, «forklarte fortræffelig og svarte paa alt». Provsten blev ved denne anledning især opmerksom paa ham som fortrinlig skikket for seminariet, hvorfor han paa det indstændigste opfordret faren til at la ham reise til Klæbu.

Faren vilde nødig indlate sig paa denne plan; han vilde jo nu faa særlig bruk for gutten, og saa stillet ogsaa omkostningene sig iveien. Sønnen længtet imidlertid med liv og sjæl efter at komme ut og faa se sig om, og saalænge arbeidet han med sin far, til denne optok et laan. Han maatte opta et offentlig laan, da bygden kun vilde yde et paa den betingelse at Vig siden optjente det som lærer i bygden. Dette haarde vilkaar vilde bygden vistnok ikke sat om den hadde anet hvad fædrelandsbetydning denne Stjørdalsgut senere skulde faa.

Saaledes var da Vigs barndoms- og første ungdomsaar gaat hen. Vel var de ingenlunde rike paa begivenheter; tomt paa ydre omvekslinger og tilsyneladende blottet for alt det som kunde tjene til i nogen synderlig grad at utvikle hans medfødte evner og hæve hans aand op over mængdens, som dette barndomsliv var, hadde det vel kunnet siges at være naturlig om ogsaa her et av de mange tilfælder var indtruffet, hvori man ser deilige glimt av lys og liv at straale over barneaanden — glimt hvori der med rette synes at ligge en skjøn spaadom som siger : Her har du en kjæmpe for sandheten og livet, — men som siden, enten utskjæmt av skolens og livets unatur, eller undertrykt i omgivelsernes dorskhet og likegyldighet litt efter litt blir borte og nedtrædes som sankthansormer i vrimlen.

Tiltrods for alle ydre mangler og savn av ansporende kræfter, aabenbarte der sig dog klart nok i Vigs barneliv en gnist, som maatte ut i det fri for at kunne opaandes til en velsignet flamme for fødelandet.

17 aar gammel begav da Vig sig endelig ut paa den første alvorlige reise; den var vel ikke lang, kun nogen faa mil, men ikke desto mindre hadde hans hjerte mere end en gang brændt for at foreta den.

Der aapnet sig nu en anledning for ham til at se og høre saa meget som ikke det tarvelige hjem hadde formaadd at bringe : Duelige lærere med levende røster, Darre og Ulstad f. eks., kamerater fra landets forskjellige kanter, og nye utsigter baade i naturens og aandens verden. Alt dette og meget, meget andet som ved en saadan utflugt i livet rinder lyst og lokkende op for en livlig ynglings sjæl, tilsmilte ogsaa Vig med venlig aasyn.

Derfor kunde han ofte med den barnligste glæde omtale denne «livets første gang».

I sin graa vadmelskofte, med knortekjep i haanden og skreppen paa sin ryg, stod han da endelig ved maalet for et av sine første ønsker. Om selve hans ophold ved seminariet er der ikke meget at si; han omtaltes av flere samtidige ved læreanstalten som den der blandt dem alle mest udmerket sig ved kvikhet i tanken og evnen til at forklare hvad han tænkte, mens derimot hans skriftlige utarbeidelser, der som sedvanlig sees at ha været ræsonnerende avhandlinger uten historisk indhold, paa ingen maate kunde la ane den ualmindelige skriveførhet han siden skulde lægge for dagen.

Likesom han allerede som barn omtales som meget stilfærdig og som den der sjelden deltok i de øvrige barns leker, men derimot inderlig gjerne «stod og saa paa og smilte», saa skal han ogsaa ved seminariet ha været meget tilbakeholden.

Man levde jo endnu i gjæringens tid, uten klarhet over livet i og utenom sig, og han tænkte for dypt og sundt til at snakke løs.

Ellers var vel ogsaa tilbakeholdenheten begrundet i hans karakter; ti enhver som kjendte ham nøiere, vil vite med hvor megen frygtsomhet han selv i de senere aar, efter at lyset var gaat klart op for ham, traadte offentlig frem for at uttale sig, naar det ikke netop gjaldt en sak hvor hans sandhetskjærlige hjerte ikke tillot ham at tie.

Fra hans seminartid berettet i sin tid en av hans kamerater, at «han var en saare opmerksom og lærvillig elev, han lot sig aldrig nøie med en overfladisk opfattelse av de bestemte læregjenstande; naar noget var foredrat som ikke straks blev ham klart, saa hadde han ikke ro paa sig førend han rigtig hadde forstaat det».

— «I omgang var han venlig og tjenstagtig, men blev først egentlig fortrolig efter længere bekjendtskap».

— Likesom han som barn skal ha været overmaate ømhjertet og ikke taalt haard tiltale uten graaten straks tok ham, saaledes gik det ham ogsaa ved seminariet overmaate nær til hjertet, naar haard behandling eller skarp irettesættelse blev ham eller hans kamerater tildel.

Han selv fortjente den vist ogsaa yderst sjelden. Saaledes hadde engang seminariets daværende lærer i norsk talt litt alvorlig og haardt til den avdeling hvortil Vig hørte, og foreholdt den at det gik den daarlig i norsk stil. Uagtet revselsen gjaldt alle i almindelighet og ingen enkelt, tok dog Vig sig dette saa nær, at da han kom hjem «graat han saa taarene randt», fortæller ovennævnte meddeler.

En av hans lærere berettet mig i sin tid følgende : «Det billede av ham som fra de dage lever i hans læreres erindring, omfatter alene de almindelige træk av en lærelysten, flittig, særdeles begavet, derhos beskeden og saare elskelig ungdom, der likesom flere andre som var hans medelever, gav grundet haab om at ville virke til velsignelse i almuskolens tjeneste. Føies hertil, at han henregnedes til de bedste elever som seminariet til den tid hadde hat, saa er billedet temmelig fuldstændig. Han stod saaledes ikke engang som den første blandt sine kamerater».

Saavidt meddeleren. Aarsaken til at intet eiendommelig endnu i nogen henseende sporedes hos denne unge mand, som senere skulde bli en av den norske folkeskoles mest fremtrædende, virksomme og berømmelige mænd, var vel nærmest den, at han endda var i en alder da aanden sjelden pleier at anta noget bestemt præg, eller nogen avgjort retning, eller kanske endnu rettere den, at intet rigtig lyst og levende endnu hadde traadt ham saa alvorlig og glædelig imøte, at de dypere liggende kræfter i sjælen var blit vakt. Dette skulde forbeholdes en senere tid.

I slutten av Vigs ophold ved seminariet kom den berømte skolemand, længst avdøde rektor Bugge, derop for blandt seminaristene at utsøke en huslærer til sin svoger, provst Magelssen i Aafjorden, og det heter da «at han valgte Vig uten at raadføre sig med nogen av seminariets lærere, fordi dennes utseende især tiltalte ham».

Med karakteren «meget gode kundskaper», og med tilføielsen «ualmindelige evner» utgik han fra læreanstalten i 1843. Han begav sig straks til sin nye post, hvor han i Magelssens store bibliotek fandt en hel del for ham ukjendte bøker. Her syntes han ogsaa at han endelig fandt hvad der kunde tilfredsstille hans higen efter lys over menneskelivets gaater. Han hadde vel fundet disse løst paa mange vis, men det var som om hans aand ikke endnu hadde fundet det hvori den rigtig kunde uthvile.

Han kjendte vel sin Gud og sin bibel, de var jo begge fra barndomshjemmet blit ham saa inderlig kjære, om dem hadde hans fromme mor talt med sin mund og vidnet ved sin vandel, og det finder en deilig jordbund det frø som paa den maate nedlægges i barnehjertet; men han tænkte paa det hele folk, det norske folk — og for dette hadde sagaerne tidlig aapnet hans øine,

— og naar han saa derfra tænkte end videre utover den store menneskeslegt i fortid og nutid, og saa alle syndens ødelæggelser forunderlig sammenblandet med en dunkel higen efter lys, liv og frihet, da syntes han det mangen gang brast for ham det lys som her skulde til. Og fordi han var en i høi grad «historisk aand», som gamle Wexels uttalte ved hans grav, og fordi han eide et dypt kristelig sind, derfor maatte der vel i hans sjæl bo en sterk trang efter at faa syn paa folkefærdene i hele deres historiske levnetsløp, faa se dem saaledes nemlig at Kristus blev midtpunktet, den historiens sol som kunde kaste lys over det hele.

Og denne hans trang blev her i prestehuset begyndelsesvis tilfredsstillet. Det var Grundtvigs aandrike skrifter som faldt ham ihænde.

Vel var han allerede tidligere blit trukket hen til denne gammelkristelige historiske kjæmpeaand ved at omgaaes med venner av ham; men det synes dog som om det først var nu han lærte ham ret at kjende og egentlig begyndte at studere sig ind i hans betragtning.

— En av hans tidligere lærere fortæller at da han en gang ved de tider kom i samtale med Vig, merket han at «der var vakt evner hos ham som ikke før var kommet tilsyne, likesom han nu uttalte sig med et liv og en begeistring, som ikke mindre forundret ham end den lethet hvormed han uttrykte sig».

Hvad der saaledes kan siges at ha hat en avgjørende betydning for Vig under hans ophold i Aafjorden, og at ha gjort disse hans læreaar saa velsignelsesrike for den virksomhet hvortil hans senere liv viste at han var kaldet, var ganske utvilsomt det aandelige bekjendtskap med Grundtvig.

Ved ham blev hans øine aapnet for nye landemerker, for et nyt syn baade paa det kirkelige og borgerlige liv, og ved ham blev hans sjæl opildnet til at virke med i kampen for alt hvad der hører til lysets og sandhetens rike.

Kort at si : ved Grundtvig blev Vig den han blev, og uten ham vilde han saavist ikke blit det.

— Det blev nu efterhaanden Vigs høieste ønske engang at kunne faa være med at sprede det dødsmørke der saa længe hadde ruget over de skjulte livsspirer i folket. Og Gud hørte hans tause ønsker og gjorde ham til en større folkevækker end han selv hadde anet.

Paa denne tid var det han sang :

#

Taarefyldt mit øie stirrer over tidens vilde bølger; strid og tummel blikket møter, fredens ø sig hartad dølger, — du som alting har at raade, send din straale fra det høie ! Styrk min tro paa sandhets seier, trøst mit hjerte, salv mit øie !

#

Hør min bøn for fædrelandet ! Brændende den læben slipper : Gjør det lyst i vore dale, smelt de haarde hjerteklipper ! Faderøie, guddomsfinger, dæmp du løgnens hule torden ! La dog folkelivet blomstre deilig i vort kjære Norden !

#

Hvad der i denne tid var vakt hos ham, skulde senere modnes til en stadig klarere bevissthet, og ikke mindst bidrog hertil de mange kampe som siden faldt saa rikelig i hans lod.

I aaret 1845 fik han ansættelse som lærer i Kristiansund, først ved Kirkelandets almueskole og senere ved byens borgerskole. Her var det at han, omgit av støien fra alle et praktisk livs rørelser og interesser og paa samme tid inderlig fordypet i studiet av alt hvad der var ham tilgjængelig paa morsmaalet, utvikledes og vokste i klarhet og styrke.

Det kunde synes underlig at dette skulde foregaa netop her, hvor livet, overfladisk set, vel kunde synes at være mindre oppe end f. eks. i hoved- og universitetsstaden, hvor de egentlige aandssysler mere har hjemme; men i det naturfriske sjømands- og handelsliv finder den aapne sans saa mangt et sundt træk som den forgjæves søker hos den stuelærde bokmand.

Saa meget er ialfald visst at den indre aandsvekst aldrig blir naturligere end netop da naar den gaar haand i haand med det virkelige liv. Derfor var det visst ikke uten betydning at Vig netop her skulde ha sin egentlige læretid; den store folkegjerning han senere skulde øve, trængte en saadan rik forberedelse.

Han kjendt bondens kaar, det stod tilbake at lære sjømandens, haandverkerens og handelsstandens at kjende, for siden at kunne tale med mere erfaring. Heller ikke varte det længe førend han i sit nye hjem fandt venner og aandsbeslegtede som med levende interesse delte hans varmhjertede bestræbelser.

Han fandt her anledning til at omgaaes folk av alle stænder, og vennesæl som han var, vandt han ved sine rike gaver, sin livlige natur og sin aapne, ærlige karakter, agtelse og kjærlighet inden alle klasser. Især var det lærerne i by og bygd, tildels ogsaa prestene av den gamle skole fra Herslebs og Stenersens dage, som sluttet sig til ham.

Lærerne fandt i ham hvad der maatte ligge dem nær at ønske : en oplyst og kjærlig ven og en trofast opmuntrer til skolegjerningen. Eftersom hans virksomhet, foredrag og smaaskrifter blev kjendt, søkte ogsaa oplysningsvenner blandt bønderne og de menige borgere hans raad og veiledning. Hans beskedne fremtræden gav mod og tillid.

Man tar imidlertid meget feil om man tror at Vig enten i denne eller nogen anden henseende følte sig kaldet til at spille nogensomhelst rolle. Saadant laa mindst av alt til hans natur. Tvertom.

Saa meget end hans hjerte allerede nu glødet for at ogsaa skolen engang maatte komme op og befrugtes av de livstanker som hadde begyndt at røre sig saa sterkt hos ham selv, og at lærerstanden maatte hæves til et høiere standpunkt baade i aandelig og materiel henseende, saa visste han dog meget vel at likesaalitt oprør som unyttig klynk var veien hvorpaa dette maal skulde naaes.

Standen maatte hæve sig selv, om den skulde bli agtet av andre. Skolen maatte vinde fuld tillid. Og dertil var dygtighet i gjerningen, et varmt fædrelandssind og god broderaand de fortrinligste midler.

Men for at opnaa dette var det nødvendig, hvad der længe var blit overset, at lærerstanden fik aapent øie for at dens virksomhet ikke er en standsvirksomhet, men staar og maa staa levende sammenhæng med det hele folk, i hvis tjeneste den staar, hvis barn og ungdom den jo skal opdra, og hvis gode venner og hjælpere lærerne derfor skal være.

Alt hvad der paa nogen maate truer med at skille skole og hjem, stod for Vig som en forkastelig ting. Lærerne maatte overalt ha folket med sig, altsaa forældrene og hjemmene. Disse sidste maa bli interessert i hvad lærerne og skolen vil, og det er lærerne som skal gjøre dem interessert i dette. Derfor var det en av Vigs hovedbeskjæftigelser i hans fritid at bringe lærerforeninger tillive landet rundt, men han gjorde stadig de krav at folk av alle stænder og lærere fra alle slags skoler skulde komme sammen ved møterne, saa der kunde bli den fornødne fællesvirksomhet i oplysningsgjerningen som maa være alles, om den skal lykkes.

Hver gang saadannne møter skulde holdes, skrev han altid opmuntrende breve rundt om til lærerne i vedkommende egn om at be folk komme til møtet, og likedan til prester og lærere ved høiere skoler i nærheten, som han venlig bad om at ta en haand med i dette fælles foretagende.

Selv deltok han, saa ofte det var ham mulig, og mere end en gang foretok han lange og besværlige reiser tilfots for at kunne være tilstede ved disse hans kjæreste sammenkomster. Trods sine smaa kaar foretok han reiser paa over 50 mil — som regel tilfots, forstaar sig, der var jo ikke jernbaner og ikke meget av dampskibsforbindelser dengang.

Der var altid stor glæde naar Vig kom til møtet. Man visste der da blev noget at høre paa og liv i forsamlingen. Med sin ganske betydelige veltalenhet, varme interesse og beriket med kundskaper fremfor nogen av sine likemænd og fremfor mangen prest, utbredte han et lys og et liv over forsamlingen der ikke blev uten frugt.

Jeg var ofte tilstede ved disse møter, og saa hvilken glæde hans taler vakte, og hvilken tillid denne vesle trønderhøvding nød.

Baade mængden av «almu»-skolelærerne, som de den gang kaldtes, og de høiere lærere, som ogsaa i de dage fandt det av interesse at møte frem og høre paa, og de ikke faa prester som var begyndt at delta i disse lærernes oplysningsmøter, glædet sig tydeligvis over den klarhet og varme hvormed de store oplysningsspørsmaal her blev lagt frem.

Naar man senere talte med en og anden av dem, kunde man høre ytringer som disse : «Ogsaa vi vet jo meget og paa vore omraader sagtens meget mere end Ole Vig, men vi vet det ikke paa samme maate som han, vi kan ikke klargjøre det som denne mand kan det, og aller mindst magter vi at gjøre det saa interessant at det griper en hel forsamling, som vi ser det nu her, og som vi ogsaa hører fra andre kanter hvor denne mand kommer».

Der var som sagt paa disse møter ikke blot lærere og enkelte prester som møtte frem, ogsaa bønder og bondekoner, kort, folk rundt om fra som vilde høre og nyde.

Det var nemlig ikke bare smaa, indre skolespørsmaal som behandledes, men helst store oplysningsspørsmaal, der i like grad gjaldt alle : Om folkeoplysningen og dens værd, om den historiske oplysning og dens betydning for nationen, og om kristendomskundskapen, hvordan den burde meddeles, saa den kunde bli til glæde og oplivelse og efterhaanden skape et lyst og lykkelig folk, om poesien, om sangens indflydelse, om morsmaalets værd osv.

Hvad selve skolen som saadan angaar, da var det som Vig i disse møter særlig kjæmpet for at bringe til moden erkjendelse hos lærerstanden bruken av det levende ord i skolen. Bøkerne skulde være tjenere og ikke herrer. Det mundtlige ord paa morsmaalet var og er, mente han, den eneste vei hvorpaa alt aandelig liv naturlig vækkes og forplantes, og da særlig hos barnene; bøkerne er som regel kun midler til at oplyse og nære det engang vakte liv.

Er læreren ikke selv interessert i de ting han skal meddele kundskaper om, da blir det smaat bevendt med den oplysning hans skole skal utbrede, hvor ypperlige og korrekte end bøkerne er; men er han et levende menneske, der kan og vil noget, da taler han med barnene, saa der blir baade lyst og varmt om deres hjerter, og da gjør skolen gavn, selvom bøkerne ikke er av ypperste sort. Her kunde Vig male en Iærervirksomhet, saa tilhørerne følte hvilken magt det levende ord eier i sig.

Jeg kan mindes at jeg engang i begyndelsen av 60-aarene traf paa en ellers ganske stiv lærdskolemand som sa : «Jeg er jo ikke grundtvigianer og har aldrig indlatt mig i debatter om det levende ord, men nu har I grundtvigianere vundet seier i skolen ialfald, for nu spørges der stadig efter hvad lærerne duger til i den ting at kunne tale med barnene og fortælle godt for dem; særlig gjælder dette i historie og kristendomsundervisning. Jeg vet ikke der har været spurt stort om dette før».

Manden var, saavidt jeg mindes, ekspeditionschef i skolesaker i den tid. En lignende ytring kom frem flere aar bakefter, da debatten om amtsskolernes oprettelse stod paa i Stortinget. Mindes jeg ikke feil, kom ytringen fra professor Aschehoug, som pekte paa det levende ords magt, som folkehøiskolerne hadde lagt for dagen.

Som sagt, Ole Vigs skolevirksomhet, ikke mindst som omreisende forkynder for lærerne og for almenheten i det hele, blev av saa stor betydning for det norske skole- og oplysningsverk, at det neppe er for meget at sige at den fremkaldte et helt tidsskifte.

Paa samme tid gik jo ogsaa hans skriftlige virksomhet for en stor del ut paa det samme, likesom hans interesse i det hele var koncentrert om dette punkt : Folkets oplysning og først og sidst ungdommens vækkelse til levende interesse for alt hvad godt og stort og skjønt vi ønsker den paa jorden og — i himlen.

Jeg fik straks efter Ole Vigs død sendt en mængde breve fra Ole Vig; de var skrevet til hans venner under hans lærerdage i Kristiansund, og deres indhold gik næsten altid ut paa at fremholde, beskrive og opmuntre til de ting jeg her har nævnt. De erfaringer han gjorde ved de lærermøter han hadde faat istand, hadde tydeligvis glædet ham.

I et brev skriver han : «Det er dog glædelig midt i tidens mørke at enkelte saadanne livstegn begynder at vise sig; maatte vi ogsaa samles likesaa talrike og glade næste aar og skilles ad med endnu større lys og erfaring end denne gang !»

Saa tilføier han en beklagelse over at han maaske hadde været altfor heftig; «jeg vil baade ønske og haabe», siger han, «ialfald er det mit inderlige ønske at Gud vil styrke mig til at delta deri med større broderkjærlighet, end iaar; ti jeg maa beklage at jeg vistnok tildels lot mig av mit hidsige temperament forlede til større varme end ønskelig kunde være. Had til nogen av motstanderne kan jeg aldeles ikke bebreide mig for, men min samvittighet har bebreidet mig at sandheten maaske har tapt for min skyld».

Han beklager meget i breve fra hin tid at Norge manglet et skoleblad : «ved at betragte skolevæsenets nuværende tilstand i Norge er det for længe siden blit mig klart, at skal det gjøre den ønskelige fremgang, maa der nødvendig tilveiebringes mere forbindelse mellem de enkelte lærere, en nøiere sammenhæng av de forskjellige kræfter, og som et middel dertil har jeg derfor ogsaa længe anset et hensigtsmæssig blad, hvis savn her oppe i Norge jeg oftere baade skriftlig og mundtlig har beklaget».

Vig hadde i den anledning skrevet til flere prester og teologiske kandidater og paa det instændigste bedt dem om at iverksætte utgivelsen av et slikt blad. Da imidlertid opropet ikke frugtet, satte han sig selv — fattig som han var paa pekuniære midler — i virksomhet for at ruste sig til dette verk.

Imidlertid fik han i en bekjendtgjørelse 1849 se at pastor Jervell i Molde bebudet utgivelsen av en «Skoletidende». Dette gav ham haab om at der nu vilde bli raadet bod paa det længe følte savn. I denne tidende skal Vig ha levert en række opsatser, bokanmeldelser og lignende, først anonymt, siden under navn. Saavidt jeg vet var dette noget av hans første offentlige virksomhet, ialfald første skriftlige.

Paa samme tid som saaledes skolen og ungdomsoplysningen laa ham varmt paa hjerte og optok gjennem brevveksling og svar paa spørsmaal meget av hans tid, var han tillike en virksom medarbeider i «Romsdals Amtstidende», hvor han især skal ha tat levende del i flere av dagens aktuelle spørsmaal. Under alt dette arbeidet han fremdeles som lærer paa sin skole 5 a 6 timer om dagen, og var endvidere formand og medarbeider i den lærerforening som han hadde faat istand der paa stedet.

Som man ser var Ole Vig en arbeidsmand av uopslitelig iver og med stadig brændende ild. Foruten hvad jeg ovenfor har nævnt, arbeidet han ogsaa samtidig paa utgivelsen av enkelte, ikke ganske ubetydelige folkeskrifter — skrifter som senere vakte den opmerksomhet for hans evner som folkeskribent der bragte fremstaaende mænd i hovedstaden til at faa ham til redaktør for det «Selskap for Folkeoplysningens Fremme», som paa den tid var under dannelse, dog derom senere.

Ved siden av disse sine arbeider og skolegjerningen holdt han en, undertiden to gange om uken fædrelandshistoriske foredrag i byens haandverkerforening, sendtes nu og da som deputert fra missionsforeningen. Endvidere studerte han med megen flid forskjellige verker, først og sidst de nyeste bøker som var av værd.

At skaffe sig selv lys og at meddele lys til andre var tydeligvis hans livs opgave.

— Det var i breve fra en av Vigs medlærere i Kristiansund at disse oplysninger meddeltes mig efter hans død.

I et av brevene klager han litt over at der nu og da viste sig for liten interesse for fædrelandshistorisk oplysning inden haandverkerstanden : «jeg holder nu paa at foredrage fædrelandets historie for den herværende haandverksforening. Vel er det ikke altid opmuntrende, eftersom undertiden kun en ubetydelig del av medlemmerne er tilstede; men derfor hverken vil eller bør jeg trættes, da der tvertimot bør arbeides vedholdende og med kraft, dersom den alt for store aandsdøsighet skal motarbeides, overvindes, og saavidt mulig forsvinde blandt Norges indvaanere og avløses av en i sandhet oplyst og værdig aand, en historisk kjærlig folkeaand».

Foruten et og andet som han dels uten navn, dels under det laante navn «Rasmus Berg» fortælles at ha utgit under sit ophold i Kristiansund, utsendte han i 1851 en liten vakker digtsamling under navnet «Norske Bondeblomster.» indeholdende religiøse, fædrelandske, naturpoetiske og blandede digte. Selv kalder han samlingen «poetiske forsøk», og om den end ikke kan siges at røbe den egentlige digter, saa vidner den dog, som alt han leverte, sterkt og varmt om kjærlighet til kristenlivet, fædrelandet og morsmaalet, og til aandsfrihet, «frihet for alt hvad der stammer fra aand».

Der gaar en stille, men sterk vaarluft gjennem disse «Norske Bondeblomster,» et levende haab om folkeaandens vækkelse til nyt og klarnet syn paa de forglemte fædreminder, morsmaalets gjcnfødelse og et sundere og sterkere kristenliv.

Av langt mere vækkende værd er hans «Liv i Norge», som samme aar utkom i Kristiansund. Denne lille bok danner helt igjennem en klar og aandfuld fremstilling av fædrenes tro i hedningtiden og av deres opfatning av det guddommelige i det hele, idet der stadig paavises hvorledes mange av deres hedenske religionsbegreper var av den beskaffenhet at de nødvendig maa betragtes som efterglimt av de oprindelige sandheder, saaledes som disse stod for de første mennesker, og som disse hadde fulgt menneskene slegt efter slegt under deres lange vandringer, forandrede og ofte ogsaa forvanskede i ytre form, men dog saaledes at kjernen tydelig nok var at kjende igjen.

Disse oprindelige sandheter tok selvfølgelig former efter de folkefærd som bar dem ned igjennem tiderne, og efter de livsvilkaar hvorunder disse levde, ganske visst ogsaa efter de længsler, drømme og karakteregenskaper som de forskjellige folkegrener besat; altsaa hos vore nordiske fædre og overhodet den saakaldte germanske stamme forskjellige fra f. eks. grækernes o. s. v.

I Nordens myter har vi vore fædres opbevaring av menneskeslegtens ældgamle minder, og det er da disse Vig fremholder hovedtrækkene av i denne sin bok. Men vi har i dem ikke bare lysstrimer fra livets guldalder, men samtidig aabenbarer de klarere end noget andet hvad det var nordboerne gik og gjemte paa og drømte om som det dypeste og høieste de visste, og som det skjønneste maal de ønsket at naa. Paa samme tid varslet de om den lysere fremtid som alle jordens folkefærd hadde ivente.

Forfatteren ser i de store træk av hedningtroen og gudelivet hos nordboerne tro avbildninger av alt hvad der i sandhet har noget at bety i aands- og menneskelivet, likesom han, og vistnok med rette, mener, at en «saa sand, storartet dyp og omfattende tankegang som vore nordiske fædres, finder man ikke hos noget andet hedningefolk, hvor skjønne mange av deres gudesagn end enkeltvis kan være».

Som Nordens storslagne myter i sig selv er et digterverk av høi rang, fordi de avmaler det største som mennesket — uten Guds særskilte aabenbaring — magter at se, saa tar forfatteren — efter at ha meddelt hovedtrækkene i denne Nordens vældige oldtidsdigtning — for sig skaldskapet og viser dettes betydning for et folk, idet han nærer det inderlige ønske at «skaldene ret maa bli agtet som folkets merkesmænd og aandens ypperste vaabendragere paa jorden», at poesien maa holdes i ære og gjenlyde som levende folkesang fra fjeld til kyst, samt fremforalt at sangen maa fremkalde et ædelt og lykkelig folkeliv i fædrelandet. Boken gir sluttelig en fortrinlig, klar og velskreven utsigt over det norske folk, dets historie og indre liv.

Det skal især være denne lille bok som ved sit ypperlige indhold og forfatterens klare fyndige fremstillingsmaate vakte opmerksomheten for ham hos de mænd inde i Kristiania som netop paa den tid hadde stiftet Selskapet for Folkeoplysningens Fremme, og som hadde besluttet at utgi skrifter der skulde tjene den store sak selskapet hadde sat sig til maal at virke for.

Skriv inn søkeord..