– inntatt i «Nordlands Folkeblad», Mosjøen, onsdag 15. april 1931 :
Biskop Heuch’s liv og virke – Minder fra 6 aars samvær.
Den veldige predikant.
Heuch talte altid fritt uten annet manuskript enn noen punkter notert paa et visitkort.
Naar han hadde lest op dagens tekst fra prekestolen, vinket han med høire haand : Sitt ned !
En kort pause og saa fløt ordet sterk og varmt, klart, enkelt og gripende, i den grad fengslende, at en times tid var som et øieblikk for den store tilhørerskare. Hans preken hadde ofte et visst polemisk tilsnitt.
Han laget sig en tenkt motstander som blev en levende illustrasjon for den sandhet som Heuch vilde klargjøre. Dg dette lyktes ham bestandig. Men Heuch kunde ogsaa mesterlig og med bred pensel male Kristus lyslevende, saa tilhørende følte sig hjertegrepet. Omvendelse, lov og evangelium, — det var fuldtonende vidnesbyrd fra den aandsmektige, myndige Kristi tjener. Hans stemme var grov, noget hul og ikke helt behagelig, men dette glemte man over talens rike, friske strøm.
Av de ca. 20 norske biskoper jeg har hørt preke og en 10—20 utenlandske bisper og prester, staar Heuch i første rekke, og herved paa samme trin bisperne Johan Lunde og Berggrav.
Av utseende var Heuch middels av vekst, stort kraftigt ansikt bar briller og hadde langt haar, der rakk ned paa skuldrene, altid glat barberet, en paa samme tid myndig, men ogsaa jevn, hjertens god, morsom, vittig og interessant personlighet. Han kunde være uvorren, noget nær grov i ordvalg sommetider.
Møtte jeg ham paa gaten, hilste han paa lang avstand og paa anmodning maatte jeg ofte slaa følge paa en spadsertur. Naar bispen saa fortalte fra sitt ophold i Rom eller fra andre oplevelser, da blev baade tid og vei forkortet for mig.
Heuch paa fattiggaarden. Søndag var kommet. Jeg ventet biskopen til Stray. Folk var mer enn en time før tiden begyndt at komme for aa sikre sig plass, for der vilde nok spørs om husrum idag.
Kl. 6 skulde bispen tale; nu var den omkring 5. Da ser jeg biskopens skyss nede paa hovedveien, 100 meter fra husene, og gaar nedover for aa ta imot. Heuch spør fra vognen (endel av familien var ogsaa med). Er det kl. 5 eller 6 jeg skal tale ?
Kl. 6, hr. biskop ! Vel; har De en god cigar til mig ?
Vi gikk inn i vor leilighet og benket vore høie gjester rundt kaffebordet. Jeg kjendte jo til bispens «svake side» med hensyn til røik og hadde skaffet tilveie en riktig god, fin cigarsort, og Heuch var i perlehumør, gikk paa visitt hos de 20—30 gamle og lettet sin portemonæ for mange femtiører, for de fikk hver sin.
Da han paa et av værelsene opdaget en uavhentet rest av middagsmaten som bestod av erter og flesk, sa han : Jeg skulde riktig ha likt aa vært her aa spist erter og flesk sammen med dere, for det er noe av den beste mat jeg vet. Gamlingerne var lenge straalende naar de snakket om Heuchs besøk, «den gjilde mannen», sa de med varme i stemmen.
Biskop Heuch var senere flere gange paa Stray og gledet ung og eldre med sine aandsmektige taler og foredrag.
Da jeg i 1895 flyttet fra Kr.sand, bad jeg ham om et vidnesbyrd, og det fikk jeg med biskopens sterke uttrykk, skrevet med gaasefjerpenn, med store bokstaver og en underakrift : J.C. Heuch som faa greier at tyde uten hjelp.
Heuch sa engang, at det værste arbeide han hadde foretatt i det skriftlige var, naar han skulde skaffe manuskript til sin tykke postille : «Vidnesbyrd om Kristus», for typograferne forstod ikke hans meget uleselige skrift, naar han saa fikk tilsendt noen sider til korrektur, var der satt noe helt annet enn han hadde skrevet, saa der maatte skaffes nytt og mere forstaaelig manuskript.
En diskusjon utenfor Samlaget.
En lørdag utpaa høsten traff jeg Heuch paa gaten utenfor Krsands brennevinssamlag og ved synet av en noget beruset mann, der sjanglet forbi kom vor samtale, mens vi stanset paa gatehjørnet utenfor samlagsgaarden, til at dreie inn paa totalavhold og berusende drikke.
Vi kjendte jo hverandres standpunkt i denne sak. Heuch var en bitter motstander av avholdssaken; nogen fraadser eller dranker var han jo paa ingen maate, heller ikke noe begeistret for brennevin, for dette hørte og førte til djevelen; men ett godt glass vin i passende høve, det likte han og forsvarte varmt.
Jeg som i mitt 21de aar blev med i tolalavholdsbevegelsen aktivt, vaaget her at ta til motmæle og skildret bla. en episode, da jeg som 7 aars gutt paa nær var blitt slaatt ihjel i mitt barndomshjem av min egen kjære gamle bestefar, der kom hjem fra byen overstadig beruset.
Biskopen hørte taalmodig og opmerksomt paa mine argumenter, der slett ikke blev uten en smule virkning paa ham, det fikk jeg senere erfaring for.
Det traff sig nemlig en stund efter vaar samtale slik, at biskopen juleaften ved etttiden, da samlaget skulde stenge, kom til at passere gaten der og da blev opmerksom paa den lange kø av brennevinskjøpende folk utenfor samlagsbutikken.
Og dette gjorde, at Heuch i sin neste preken i Domkirken holdt et saa dundrende avholdsforedrag som neppe selv den mest rødglødende avholdspredikant noen gang har kunnet greie. Folk var baade rystet og forarget; men de maatte ærlig medgi, at biskopen hadde rett og godta hans sterke dom over drikk og drankere og om faren ved misbruk.
Under sine visitalsmøter, hvorom mere senere, kunde Heuch rope ut saa det ga gjenklang i veggene til kvinderne : Gift dig aldrig med en mann som drikker !
Marius Hustad.
– les neste artikkel her :