– i boken : “Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen”. Kristen tro og økonomisk aktivitet”. Bergen 1955.
– fra s. 120 –
Nye industrianlegg.
Det var ikke bare religiøst og politisk at der på overgangen fra det 18. til det 19. århundre gikk for seg en brytning i folkenes liv.
Innen de fleste europeiske folkesamfunn skjedde der en strukturendring. Rekken av viktige og epokegjørende tekniske oppfinnelser var sterkt medvirkende til den indre revolusjon. Hele produksjonssystemet ble lagt om, maskinene intensiverte driften, frigjorde arbeidskraft og førte til billigere varer.
Utviklingen gikk i tiltagende tempo fra håndverk mot industri. Visstnok skapte denne omveltning i den økonomiske samfunnshusholdning etter hvert sosialpolitiske problemer, som ikke alltid var lette å løse. Men for dem som bar ansvaret for den økonomiske politikk, var det på den annen side innlysende at den nye produksjonsteknikk åpnet vide perspektiver. Store muligheter lå åpne for den enkeltes initiativ og skapertrang.
På norsk jord synes imidlertid vilkårene for industrireisning ikke å ha vært særlig gunstige. Det var bedrøvelig få fabrikker som ved utgangen av det 18. århundre viste seg levedvktige. En rekke foretagender hadde fristet døgnfluetilværelsen og gått til grunne. Fra regjeringens side hadde det riktignok ikke manglet på oppmuntrende uttalelser. Den initiativrike var blitt lovet støtte både gjennom bevilling og privilegier.
Stiftamtmann Hagerup i Kristiansand sendte i 1776 Commersekollegiet en utredning, som var et talende bilde av situasjonen slik ledende embetsmenn bedømte den.
“Af uld, hør og hamp, som de fornemste Kilder og Fundamenter til Fabriquer”, sier Hagerup, «haves lidet eller intet her til Iands, uld har man ikke saa meget at almuen kan klædes med, og af hamp og hør slet intet, hvilket alt maa kjøbes fra Øster Søen. Norges Land i almindelighed og Christiansands stift i særdeleshed er ikke af naturen og tilfældige omstændigheder synderlig skikket til fabriquers anlæggelse».
Det billede som Hagerup således tegnet av situasjonen, var dypt nedslående. Lenger ute i beretningen gjorde han det ennå dystrere da han framholdt : «Her har ikke i Norge manglet entrepreneurs fornemmelig i forrige tiider da her endnu var penge i landet og velstand blandt folk, som har anvendt deres formue til fabriquer og andre nyttige indretninger i landet saasom sæbe syderier, salpeter og paataske kogning, sucker rafinaderier, staal og spiger fabriquer, berg værker at optage og meere andet, ey heller har der manglet dem ald den hielp, som Regjeringen har kundet gjordt dem, med privilegier, monopolier, forskudder etc: men faae af dem ere bleven bestandige : mestendeels formedelst oven anførte aarsage hvortil andre tilfældige og vel kand være komne. De fleeste af dem ere gangen op i røg, tilligemed entrepreneurernes formue, hvilket har skræcket andre» (Sitert etter Jacob Friis : Kristiansand. Kr.sand 1941 s. 115).
I tiden mellom Hagerups pessimistiske uttalelse og Hauges virksomhet var der ikke gjort mange nye forsøk på norsk industrireisning. For så vidt var bedømmelsesgrunnlaget noenlunde det samme. Så nyttig det enn måtte være for landets økonomiske utvikling at nye bedrifter ble anlagt, var det få som følte seg lysten på å skape noe, all den stund utsikten til profitt ikke var til stede. Hauge synte imidlertid en levende interesse for all industriell virksomhet; og han oppmuntret sine venner til å gå i gang med nyanlegg. Gjennom dem var det hans tanke at landet eller staten kunne forfremmes — som han uttrykte det — og «vi være ingen til byrde men flere til lættelse» (Hauges brev ti stiftamtm. Moltke 29/5 1802. Kjeldeskriftfondet).
Ved nyttige fabrikkanlegg ville Hauge dessuten ta brodden av den anklage at han var en arbeidssky svermer, og at vennene var ørkesløse dagdrivere. Også i fabrikkene var det de troendes oppgave å lyse for verden.
Hauges interesse for papirindustrien ble vakt i 1800 under et besøk i en fabrikk ved Roskilde. Han mente det var særs viktig at Norge kunne bli selvhjulpet med papir. Personlig hadde han også i forbindelse med trykningen av skriftene sine et sterkt behov for godt og billig papir. Et papirmølle-anlegg var dessuten ingen utstyrsmessig innviklet affære.
I det kgl.