jørgen bjelke

fra boken : “Våre høvdinger – 70 livsskildringer med portretter”, under redaksjon av Halvdan Koht. Trondhjem 1929

Forfattet av Johannes Schiøtz.

Jørgen Bjelke til Hovinsholm blev født 2. juni 1621 på Elingård i Øst­fold. Hans far var Norges kansler Jens Bjelke, landets største private jordegodseier.

Ætten var kommet til Norge 1537 med Jens Bjelkes farfar, Jens Thillufsen Bjelke, som ek­tet fru Inger og Niels Henriksøns datter Lucie med hvem Østråtgodset kom i Bjelkefamiliens eie og gjennem hvem ætten blev knyttet til den gamle norske adel.

Jørgen Bjelkes mor var Sophie Brockenhuus, datter av Henrik Brockenhuus til Elin­gård m. v. Både hans fars og mors ætter var i flere generasjoner knyttet til Norge og hørte til landets førende slekter. Alt hos faren merkes en egen norsk patriotisme, som blev sterkere ut­preget hos sønnen.

Jørgen Bjelke var av sinn og lynne utpreget norsk; herkomst, opdragelse og ungdomsmiljø trakk alt i norsk lei.

Vi kjenner ikke meget til Jørgen Bjelkes barndom og første ungdom. Men vi vet at i hans barndomshjem rådde arbeidsom­het, plikttroskap og fedrelandssinn, egenskaper som i høi grad utmerket Jørgen Bjelke og hans brødre. Han blev i 1641 imma­trikulert ved universitetet i Leyden. Men hugen stod mer til krigeryrket enn til universitetssysler, og han må i disse årene ha drevet militære studier. I sin selvbiografi nevner han således fra 1645 uttrykkelig at han forstod sig på å lede kanonild.

Da Lennart Torstenson falt inn i Jylland i desember 1643, rådde det heller ikke tvil hos Jørgen Bjelke om at hans plass var i den nyskapte norske hærs rekker, og i juni 1644 kom han hjem igjen til Norge.

Jørgen Bjelke gjorde under Hannibalsfeiden tjeneste som kaptein ved statholderens livregiment, og den 23—24-årige kom­panisjef blev brukt i stor utstrekning, delvis til hvad vi nu vilde kalle generalstabstjeneste og ved fortropps- og annen tjeneste som stillet større krav enn de vanlige. Krigen gav Bjelke leilighet til å vise personlig tapperhet, rådsnarhet og initiativ, og det er ikke tvil om at den unge norske adelsmann henledet opmerksomheten på sig på en fordelaktig måte.

Hans ferd og virksomhet de næste år viser en bevisst streben efter å forberede sig for stillinger som de han kom til å innta under Krabbekrigen og Bjelkefeiden. I 1646 reiste han uten­lands for å gå i keiserlig tjeneste mot Sverige. Denne tjeneste­gjøring fikk sikkerlig stor betydning for ham, ikke minst da han fikk rik leilighet til å studere festningskrig.

Jørgen Bjelke vendte hjem i 1648. Inntil ny krig brøt ut i 1657, var han medlem av flere kommisjoner og var efterhvert lensherre over Idde og Marker, Agdesiden og Bratsberg len. Som lensherre viste han foretaksomhet og betydelig administra­tiv evne, men det er dog ikke som lensherre, men som feltherre Jørgen Bjelke har plass blandt Norges fremste høvdinger.

Disse årene blev en god forskole for Bjelkes virke under de to næste kriger. Som medlem av kommisjonen av 1651 til gransk­ning av Hannibal Sehesteds forhold og av «kommisjonen» av 1653 om administrative og militære forhold fikk han et fortrinlig kjennskap til Norges militære og civile forhold og resurser.

I årene til 1652 reiste han også adskillig i Sverige for å bli kjent med de topografiske og økonomiske forhold (underholds- og innkvarteringsevne) i grenselandskapene helt op til Jemtland.

Da krigen brøt ut i 1657, var Jørgen Bjelke således usedvanlig vel rustet for de stillinger han kom til å innta. Bjelke hadde også en rekke personlige egenskaper som til alle tider er blitt satt høit hos norske førere. Han var en hardhaus og en dyktig idrettsmann. Det dristige og farlige lokket ham — men også det effektfulle. Han hadde et livlig og gladlynt sinn med en na­turlig evne til å vinne sine soldater, hvad han vel forstod værdien av.

Hans intime, nærsagt medfødte kjennskap til det nor­ske soldatlynne kom godt med et par ganger det så ut til at disiplinen skulde svikte innen den nye hærs avdelinger.

Da krig med Sverige var besluttet, blev Jørgen Bjelke våren 1657 utnevnt til øverstkommanderende i Trøndelag med opdrag å gjenerobre Jemtland og Herjedalen med trønderske og vest­landske avdelinger, og omkring 1. juli kom han til Trondhjem.

Våren 1657 var det i Trøndelag et regiment på 8 kompanier med fåtallig befal, på Vestlandet ingen avdelinger. Dette var ikke meget å fare med. Det var derfor et kjempearbeide som forestod Jørgen Bjelke, og all hans administrative og organisa­toriske dyktighet og hans utpregede evne til å sette fart i andre kom til sin fulle rett. Statholderen Niels Trolles frue skal ha sagt at det var vel kjent at Jørgen Bjelke alltid var lystig «naar det gick ilde til».

Det er et utslag av hans ansvars- og arbeidsglede og lyst til å overvinne vanskeligheter. I Trondhjem hadde han i juli og august 1657 sikkert en lystig tid !

Han vilde slå hurtig til. Det lå for hans naturell. Det var også militært sett helt korrekt for å komme motstanderen i forkjøpet og frata ham initiativet. Og det stemte vel forøvrig også med hans personlige ærgjerrighet og ønske om å utmerke sig.

Omkring 1. september var forberedelsene ferdige. Bjelke rådde da over omtrent 2000 mann trøndere som han tok med på Jemtlandstoktet, og 3 Bergenhuskompanier (omtrent 350 nann) som blev igjen til sikring av Trøndelag. Men hans korps var kvalitativt svakt tross alt forutgående arbeide.

En meget stor del av officerene var nyhvervede utlendinger, som ikke forstod norsk og som ikke hadde noen følelse for den sak de skulde kjempe for. Og av soldatene var kanskje storparten nyutskrevne, og selv de eldre soldater hadde liten øvelse. Disiplinen var det derfor delvis smått med. Klær, våpen og utrustningvar mangelfull.

Det var Jørgen Bjelkes personlighet som måtte holde det hele sammen — og som holdt det sammen under marsjen over delvis uveisomme fjelltrakter og operasjonene i Jemtland. Hans evner som fører feiret her sine første triumfer.

Størsteparten av infanteriet rykte frem gjennem Værdalen, mens resten og rart nok også kavaleriet og kanonene over Meråkerfjellene. Her var vanskelighetene størst, og her finner vi derfor også Bjelke selv.

Omkring 10. september forentes styrkene ved Dufved. Fra Dufved fulgte Bjelke med hovedstyrken nordsiden av Storsjøen, mens oberstløitnant O. F. Budde fulgte den søndre bredd og med et raskt angrep inntok Refsund skanse.

Så blev hele styrken samlet omkring Frøsøen skanse, Jemtlands militære midtpunkt. Jørgen Bjelke skred her til en regel­messig beleiring hvor hans erfaringer fra Tyskland kom til sin rett. Han gikk forsiktig frem, for et nederlag her østenfor fjell­overgangen vilde ha blitt skjebnesvangert for et korps som ennu var så løst sammensveiset.

Vanskelighetene var også delvis store. Proviantmangel holdt på å fremkalle mytteri, det var smått med penger, artilleriet måtte improviseres, skansen var på 3 kanter omgitt med myr, den var vel befestet, hadde ti kanoner og en ganske sterk garnison (200 mann).

Ved Jørgen Bjelkes metodiske angrep blev Frøsøen skanse tvunget til å gi sig efter 6 ukers beleiring 19. november. Selve beleiringen blev utført med 7 kompanier, mens de øvrige be­satte Jemtland og dekket beleiringsstyrken. Svenske forsterk­ninger blev slått tilbake og Herjedalen med Rismyrskansen erobret.

Efter freden til Roskilde, da de gamle norske landskaper atter måtte rømmes og endog Trøndelag blev avstått, reiste Bjelke til Kjøbenhavn. Han fikk høre at Karl X Gustaf hadde uttalt sig sterkt anerkjennende om hans dåd, han blev tilbudt å tre i svensk tjeneste, og den seierrike hærfører følte sig kallet til å spille en stor rolle i de kommende begivenheter.

Han blev også utnevnt til øverstkommanderende over den norske hær, sideordnet statholderen, og da han var blitt sikker på at ny krig stod for døren, gikk han op på slottet og talte manende og rammende ord til kongen og dronningen.

«Så kyste han begge Deres Majestæters hænder og bad, at de ikke vilde bekymre dennem for Norges riges defension, mens for at faa Kiøbenhavn bragt i god defension». Vi har ham le­vende for oss i disse stolte ord, den unge 37-årige nordmann. Selvbevissthet ? Skryt ? Javel. Men Jørgen Bjelkes gjerninger viser også at han hadde rett til å tale som han gjorde.

2. august 1658 var han igjen på Akershus slott. Og så fikk han på ny en «lystig» tid. Han kom i rette stund. Motløshet og panikk begynte alt å bre sig. Men Jørgen Bjelke greide å vende stemningen til begeistring og arbeide. Hans ferd virket elektriserende. Han fikk satt mot i den forsakte statholder, og han fikk folket til å arbeide med for den felles sak som kanskje aldri før. De gamle regimenter blev satt på feltfot og nye satt op.

Hans første mål var naturlig nok gjenerobringen av Trønde­lag og Trondhjem. Og omtrent på dagen 2 måneder efter Bjelkes komme til Akershus stod 1800 soldater og bønder fra Øst­landet, 1600 soldater (vestlendinger og trøndere) fra Vestlandet og 300 soldater fra Nord-Norge foran Trondhjem. Med en dags mellemrum kom de frem — i og for sig godt gjort, i betraktning av den tids kommunikasjoner et fremragende resultat av Bjelkes ledelse. Innen året var omme, var Trøndelag igjen norsk.

Også søndenfjells var Bjelke virksom. Ikke alene blev det første angrepet på Halden i september slått tilbake, men i slut­ningen av oktober 1658 kunde han rykke inn i Båhuslen i spis­en for 1600 mann, mens 800 mann på skjærgårdsflåten fulgte kysten sydover. 400 mann nyopsatte avdelinger kom senere efter.

Det lyktes ham i kamper ved Vettelanda og sønnenfor Svinesund å kaste svenskene tilbake, men styrken hans var for liten til å opnå varige fordeler. Hensikten var da også bare å trekke svenske stridskrefter på sig for å lette trykket i Danmark, om enn noe egentlig samarbeide med danske stridskrefter eller den norsk-danske flåte var utelukket. Efter å ha trengt frem mot Kvistrum trakk Bjelke sig derfor i desember efterhvert tilbake under delvis vanskelige situasjoner likeoverfor den voksende svenske styrke. Hans ledelse av retretten var klok, omtenksom og dyktig.

Nu var det svenskenes tur å gå til angrep. 2. februar 1659 rykte de over grensen med henved 3000 soldater og 1000 bønder, og 4. februar gikk de til angrep på Halden som ennu var meget svakt befestet. Jørgen Bjelke var selv til stede og ledet forsvaret med høist 1500 friske soldater. Det kom til hård kamp den dagen. Ved de forsvarsforanstaltninger som var truffet på forhånd blev svenskene tvunget inn i en bestemt angrepsretning.

Og ved en foreløbig, rettidig retrett av de avdelinger som var fremskutt her, blev svenskene lokket til å følge de vikende hakk i hel ut på broen over Tistedalselven, før deres artilleriild hadde hatt noen virkning, men efterat husene på nordsiden var satt i brand så svenskene ikke kunde bre sig ut langs elvebred­den og støtte angrepet herfra. Tett sammenpakket ute på broen blev svenskene overhøljet med ild på korteste hold fra stadig flere norske avdelinger på søndre bredd -—- og så gikk nordmen­nene til motangrep og kastet svenskene tilbake. Et par dager senere trakk de sig ut av Norge.

De forsvarsforanstaltninger som var truffet på forhånd skyl­des vel for størstedelen Tønne Huitfeldt. Men æren for ledelsen av kampen er Jørgen Bjelkes. Og vi merker en fortrinlig, kraft­full ledelse av de norske tropper.

Høsten 1659 fikk Bjelke ordre til på ny å rykke inn i Båhus­len, og 14. oktober overskred han grensen med henimot 4000 mann. Denne annen innrykning i Båhuslen må sees i forbin­delse med den danske landgang på Fyen kort tid bakefter. Bjelke besatte næsten hele Båhuslen uten å møte større mot­stand. Da svenskene i desember fikk forsterkninger, gikk de i grålysningen 14. desember i tåke til et overraskende angrep på de norske kvarterer i Nordre Ryr sogn.

De norske avdelinger på høire fløi blev rennt fullstendig overende. Men da svenske avdelinger så vendte sig mot nordmennenes venstre fløi, hadde avdelingene her fått såpass tid på sig at det lyktes Jørgen Bjelke, som var her, ikke bare å stanse angrepet, men det blev tatt så mange svenske fanger som gikk i norsk tjeneste at det norske folketap blev erstattet.

I midten av januar 1660 rykte svenskene for tredje gang inn i Norge, og Halden, hvor det nu var utstrakte, omenn pro­visoriske befestninger, blev utsatt for en langvarig, hård belei­ring. Bjelke var nettop på den tid ved Halden, og dagen før han forlot byen, foretok han personlig en dristig rekognosering av den fiendtlige styrke. Resultatet var at han forsterket garni­sonen fra 900 til 2100 mann. Dette var utvilsomt en resigna­sjon og tilsidesetning av personlig ærgjerrighet, da det i’vesentlig grad minsket mulighetene for at han selv med felthæren — efter den oprinnelige plan — skulde kunne kaste noe avgjørende lodd i vektskålen. Men det reddet Halden, og Bjelkes disposisjon må betegnes som helt korrekt.

Det lyktes Jørgen Bjelke å samle ialt 1600 soldater (og 1800 bønder) med 3 kanoner, og 6. februar kom det ved Borge kirke til kamp med en svensk styrke på 3300 mann med 2 kanoner. Det hadde oprinnelig vært hans mening å gå frem til angrep mot svenskene foran Halden. Men da han fikk meldinger som tydet på at Karl X Gustaf selv var kommet til svenskehæren, fant han det av hensyn til bøndene riktigst å ta mot svenskene i forberedte stillinger — utvilsomt helt riktig.

Svenskene gikk først til angrep på den norske høire fløi som holdt stand. Det norske kavaleri i centrum hugg så inn i svenskenes høire flanke, og kanonene åpnet ild uten at kampen blev avgjort. Da rykket Bjelke frem i spissen for hovedreserven, og seiren blev vunnet tross svenskenes betydelige overmakt.

Kampen ved Borge kirke viser Bjelkes beste egenskaper som slagfører og var en vakker avslutning på hans militære virke. Hans utnytting av terrenget var utmerket, og hans disponering av troppene viste sig helt korrekt og hensiktsmessig likeoverfor det svenske angrep.

Han var tilstede overalt og grep inn hvor det trengtes. Reservene blev satt inn i rett tid på høire fløi og sentrum. Bøndene, som stod på venstre fløi og ikke kom med i kampen, blev opmuntret hvad de hårdt trengte, og da tiden var inne, blev hovedreserven satt inn til det avgjørende motangrep.

Det må heller ikke oversees at Bjelke trodde han stod i kamp med selveste Karl X Gustaf. Kampen er et utmerket eksempel på en forsvars-angrepskamp.

Men Bjelke følte sig ikke sterk nok til å følge efter svenskene, som ennu fortsatte beleiringen av Halden i 14 dager, da de trakk sig ut av Norge omtrent samtidig med at Karl Gustaf døde. Krigen var dermed forbi.

Jørgen Bjelke hadde ved sin føring av hæren under Bjelke-feiden reddet Norge. Han viste under krigen rik mangesidighet  — både strategisk og taktisk — i sine militære disposisjoner, klokt måtehold hvor dette trengtes, men fryktløs pågåenhet når chansene var der. Energi, rastløs virksomhet og personlig mot utmerket ham under selve kampen. Hans selvtillit og ansvarsglede var stor, men i denne periode aldri overdreven. Han hadde en sterk tro på egen sak og tapte aldri motet selv i de alvorligste situasjoner og til tross for at han var overlatt helt til sig selv og måtte bygge på bare de norske resurser, som på mange områder var små. Han hadde også en sjelden evne til å sette mot i andre og få de undergivne til å yde sitt beste. Hans norske byrd og hans intime kjennskap til de norske forhold hjalp godt til, og den tillit og beundring nordmennene næret for sin landsmann var også av stor betydning.

Jørgen Bjelke rager høit op som hærfører og kan med trygghet settes på høide med vår hærs fremste førere, en Gyldenløve og Christian August. I sinn minner han i denne sin gode tid mest om den første — også i skjebne —, i karakter og militær opfatning mest om den siste.

Jørgen Bjelkes senere liv er knyttet til Danmark. Tross ytre høi rang artet det sig som en tragedie, i omgivelser som var ham fremmede og delvis fiendtligsinnede, og hvor han med sin fryktløse og noe påtrengende fritalenhet ikke passet. Han følte sig ikke tilstrekkelig påskjønnet og blev efterhvert skubbet til side. De virkelige og innbilte krenkelser som blev tilføiet ham utviklet hans mindre heldige sider, og da han efter hvert mistet sin rikdom, trakk dette i samme retning. Dypt skuffet og bitter os i vanskelige kår døde han 17. februar 1696, nær 75 år gammel.