– har en særegen historie; den benevnes allerede i middelalderkilder som «Skeidis Olafskirkja a Bømblum». Som i biskop Eysteins jordebok (også kalt «Raudeboka» etter den opprinnelige røde permen, nedskrevet 1388-1401), der kirken benevnes som «Krossen a Bømlum», siden i perioden før steinkirkene i Norge ble reist, tjente steinkorsene (gjerne i kleberstein) ofte som samlingsmerke og gudstjeneste-sted. Steinkirkereisnings-perioden i Norge regnes gjerne i perioden 1150 – 1250.
Olavskirken i Bamle ble revet (for det aller meste) på 1840-tallet, etter initiativ fra noen få ledende i det kommunale liv, ved det lokale selvstyret som gjenoppsto ved innføring av Formannskapslovene i 1837, gyldig fra 1838.
Etter at kong Fredrik IV (1699-1730) i 1720-årene hadde solgt unna over 600 norske kirker, inntil da i regentens eie, var eierskapet til kirken gått gjennom 4 private hender – den siste av disse var eieren av Bolvig Jernverk, hofjunker Niels Løwenskiold.
Rivingen av store deler av Olavskirken falt svært mange – både nasjonalt og lokalt – svært tungt for brystet i de følgende år. I stedet ble den nye kirken oppført, og det i tre.