– i boken : «Skien før branden 1886». Fabritius & Sønners Forlag. Oslo 1934.
– fra s. 47 – 50 :
KIRKEN
(matr. nr. 15)
Den gamle Skien kirke står for mig som et av de ærverdigste og hyggeligste gudshus jeg har sett, og jeg har sett mange, både i inn- og utland. Den lå der nede på Torvet, med sitt trygge kompakte tårn, voktet over byen og lot sine sølvklare klokker lyde ut over menigheten.
Hovedinngangen var fra nord, fra Torvet. Til venstre hadde man alteret, med de to trefigurer på sidene. Disse er nu opstillet i kirkeavdelingen på museet, mens den gamle altertavle henger på veggen ved kordøren i den nye kirke.
Over alteret «hang» prekestolen (som i Eidanger kirke og flere andre steder), og bak denne, altså i østfløien, var orgelet. På høire side av prekestolen var der kirkestol for prestefamilien, på venstre side for rektor ved Latinskolen. I denne satt også ofte gamle organist Rojahn under prekenen. Arrangementet eller innretningen i kirken minnet i det hele meget om Kongsberg kirke, men utsmykningen var ikke så rik.
I gamle dager var det slik når barn skulde døpes, at en engel med et døpefat blev heist ned fra taket, i nærheten av alteret. Om dette forteller også H. Ibsen.
Senere fikk man fast døpefont av marmor, som var forært kirken av en av byens første mæcener, konsul Christopher Hansen Blom. Den stod i vestenden rett overfor alteret, og er den samme som nu står i Skiens kirke.
Kirken hadde to gallerier ovenpå hinannen, så den kunde romme temmelig mange tihørere. Men der var allikevel som oftest trangt om plass, for vi har hatt en lang rekke førsterangs prester, og det hørte til almindelig skikk og bruk å gå i kirken hver søndag, selv blandt oss unge. Da G. A. Lammers holdt sin avskjedspreken i 1856, stod folk langt ute på Torvet for å høre den myndige manns siste ord til menigheten. Efter Lammers kom Andreas Hauge, som jo også var en forgrunnsskikkelse i den norske kirke. Han var sogneprest i Skien like til sin død i 1892.
Og mange fremragende geistlige har vært residerende kapellaner, såsom Mads Wefring, J. N. Skaar, Fredrik Petersen og Johan Willoch Erichsen.
Byens embedsmenn og borgere hadde faste stoler i kirken. For disse betaltes en innfestningsavgift av 35 ned til 15 spd., samt dessuten en årlig avgift fra 3 til 1 spd., og leieren hadde nøkkel til stolen, så ingen uvedkommende hadde adgang. Jeg skal i det følgende forsøke å regne op kirkestolene såvidt det er mulig efter hukommelsen og efter de oplysninger jeg har kunnet få. Det var ialt ca. 50.
Nede på gulvet var det lange benkerader, som for del meste var fri for enhver. Dog var det også der enkelte faste stoler, således i vestfløien, på høire side sett fra alteret, bakerst kjøpmann Jacob Ludvigsen, foran ham skolelærer Christen Erichsen og bokhandler Melgaard, til venstre hadde Nils Johnsen og Rasmus Larsen sine stoler.
De fleste faste stoler var på første galleri, som, såvidt jeg erindrer, var helt optatt av faste stoler. Når vi begynner ved hovedinngangen i nordfløien, finner vi følgende kirkestoler i rekkefølge : rett over inngangen dr. J. L. Schaannings. På rekkverket foran denne hang et gammelt maleri av Kristus-hodet med tornekransen, visstnok kopi av den italienske mester Guido Reni. Videre har vi forvalter Bøysen, apoteker Wellerop, sakfører Benedictus Plesner, kjøpmann Hans Houen og kjøpmann I. H. Halvorsen. Denne siste var rett overfor prekestolen, til denne stol hadde min familie adgang i min barndom, og herfra har jeg mine eldste minner om den skjønne kirke og de stemningsfulle gudstjenester. Videre i vestskibet kom den stol som innehaddes av forvalter Blom i Gråten. Rett imot alteret og prekestolen i øvre ende av galleriet var konsul Chr. Hansen Bloms stol. Så kom kjøpmann Scheels, Paus’s, Christen Bachas og adjunkt H. S. Arentz’ stoler. Og derefter, ute på hjørnet, altså rett overfor Halvorsens, kom endelig eieren av Gjemsø Kloster, Hans Cappelens stol.
Bortenfor denne var kjøpmann Anthon Bruuns kirkestol, men i denne ende av galleriet må det visst forøvrig ha vært frie plasser. Går vi så tilbake til Schaannings stol rett over hovedinngangen, finner vi på den andre siden av denne, altså på altersiden, konsul Vauverts, kjøpmann Johan Ericksens og Constantius Riis’ stoler.
Så kom, som ovenfor nevnt, rektors stol, prekestolen og prestefolkets stol, og på den andre siden har vi sakfører Thorbjørnsens, kjøpmann Ludvig Ludvigsens og Otto Bärnholdts stoler, disse siste altså rett overfor Anthon Bruun og Cappelen. Det har nok ofte funnet sted ombytte av stoler, og det er ikke så lett å gå i detaljer her; av andre som hadde faste stoler, kan nevnes fru Borthig, Thommesen, tollkasserer Theiste, Christopher Myhre, Hans Bye, Jac. Müller, Hoell, Eberhardt, And. Houen, Bøttger og overlærer Stoltenberg.
Panteboken inneholder for 2. mai 1835 regulativ for kirkelige handlinger etc. samt for skolestaderne i kirken. I kommunens arkiv finnes en protokoll hvor det var innført navnene på de personer som innehadde disse stolestader.
Det var naturligvis bare de «kondisjonerte» som hadde stoler i kirken. Det var et underlig utslag av tidens tankeløse og middelalderlige gradering av menneskene i «de fine» og «simple folk» som bevirket at man således gjorde forskjell på folk i selve Herrens hus, og jeg hørte da ogsa ofte i min barndom uttalt misnøie med dette gammeldagse forhold.
Med det friske pust som kom over byen med «Varden» og venstrebevegelsens vekst, blev også dette feiet bort, og i 1880-årene tror jeg ikke stole-innehavernes rett blev helt respektert. Stortingsmann J. Castberg hadde såvisst ingen egen priviligert stol. Han satt demonstrativt nede blandt mengden, og det hendte også at han likeså demonstrativt gikk sin vei, når det var noe i prekenen han ikke likte.
Ved alterringen såes ofte den gamle ærverdige fru Gustava Kielland, lyttende andektig til sin svigersønn A. Hauges prekener.
Klokker i Skiens kirke var i eldre tid cand. theol. Theodor Ording (prost Hauges svigersønn og senere sogneprest i Solum), senere skoleinspektøren ved folkeskolen Andr. Larsen og Tobias Storaker.
Byen var efter branden uten kirkeklokker 3/4 år. 23. april 1887 lød for første gang klokkeklangen fra det nybygde klokketårn.
Kvartalet mellem Henrik Ibsens gate, Torvgaten, Dronningens gate (fortsettelsen mot øst av Telemarksgaten) og Torvet bestod av tre eiendommer : Melgaard-gaarden, som optok hele den sydlige og største del av kvartalet, samt E. M. OIsens og Rasmus Larvens gårder. Vi skal i det følgende skildre disse (se bok/red.).