– ikke minst det som fra ledende menn blant de geistlige framkom av advarsler mot og bekymringer knyttet til den haugianske bevegelse, er verd å merke seg; det må naturligvis erkjennes at det også ble bragt til den almene kunnskap historiske erfaringer og negative utslag det kunne læres av, og ikke enkelt kunne bortforklares; noe av dette – framkommet i skrifter som ble spredt ved begynnelsen av det nittende århundret – er framlagt her, utarbeidet av menn som hadde den nødvendige bakgrunn til å tolke og forstå tidligere tiders rørelser og manifestasjoner.
Vel kunne deres advarsler avfeies med at de ikke rett kunne forstå innholdet i den vekkelse som brøt frem på norsk grunn; eksempler på dette var mindre skrifter og bøker myntet både på geistligheten selv, men også på almenheten, slik som skrifter utgitt av den i 1802 residerende kapellan i Trondhjem (senere biskop) Frederik Julius Bech og i 1803 av biskopen i Kristianssands Stift Peder Hansen, begge kjente som opplysningsmenn og advarende sterkt mot et tiltagende «Sværmerie» og en fanatisme innen den omseggripende haugianske vekkelse, men også mot det som ble kalt usunn teologi innenfor den norske gren av Brødresamfunnet;