fra boken “Norge i 1814” ved Andreas Faye, Provst og Sognepræst til Sande. Christiania. Udgivet af Selskabet for Folkeoplysningens fremme, som 1ste Tillæggshefte til “Folkevennen”‘s 12 Aarg. 1863. 1863-1864.
De store omveltninger nesten i alle retninger, hvormed det 18. århundre endte og det 19de begynte, unnlot ikke å virke sterkt på nordmannen, som fra sitt avsides klippehjem var oppmerksomme iakttagere ad den amerikanske frihetskamp, den franske revolusjon og de store forandringer som utviklet seg fra de samme.
Under disse iakttakelser og påvirkninger ble de menn utdannet, som fremtrådte, talte og handlet, da tiden var kommet og anledningen ble gitt for Norge til å innta sin gamle plass blant Europas selvstendige stater. Norges menn ble modnet og folket lærte å handle og å sette sin lit til Gud og seg selv i de skjebnesvangre år 1808 og 1809, da ved englendernes bortførelse av den felles flåte og Fredrik VI’s politikk Norge ble ganske skilt fra Danmark og henvist til sine egne sønners forsørgelse og forsvar under en krig med England og Sverige.
Man manglet både mat og forsvarsmidler; men under den elskede prins Christian August’s banner lyktes det nordmennene å avslå de svenskes innfall. Landets fare, nød og forlatte stilling vekket imidlertid folket opp av dets lange politiske søvn. Frihetens og uavhengighetens venner fant i de dager et tilknytningspunkt i Christian August’s fortrolige venn, den unge og driftige grev Herman Wedel Jarlsberg. Han hadde vesentlig andel i stiftelsen av det bekjendte Selskap for Norges Vel, som bidro så mye til å vekke folkeånden og forene Norges sønner til å virke til samme mål. Folkeånden ble vakt og skaldens spådomskvad “så våkner vi vel opp en gang” begynte å bli folkebevissthet.
Nå inntraff på verdens store skueplass omveltninger som plutselig rev i stykker de bånd som gjennom århundrer hadde knyttet Norge til Danmark. Under Europa’s engstelige forventning angrep Frankrike’s keiser , den veldige Napoleon, i året 1812 Russland. Herrens hånd rammet den overmodige ! På Russland’s snøsletter under en skrekkelig kulde fant hans kjempehær en ynkelig undergang. Sverige forente seg med den russiske keiser Alexander I, som troløs mot sin gamle forbundsfelle Danmark, hadde lovet å betale Sverige for hjelpen ved å garantere Sverige’s kronprins Carl Johan Norges forening med Sverige.
Sverige’s kronprins, som i den franske revolusjons og Napoleon’s kriger var formet til en av sin tids største feltherrer, gikk i mai 1813 i spissen for en svensk hær over til Tyskland og bidro vesentlig til å beseire Napoleon. Etter de franskes nederlag i folkeslaget på Leipzig’s marker 18-20 oktober 1813, rykket Carl Johan med en hær inn i Holstein og tvang Fredrik VI i Kielerfreden 14. januar 1814 til å avstå Norge til Sverige.