– fra boken “Norge i 1814” ved Andreas Faye, Provst og Sognepræst til Sande. Christiania. Udgivet af Selskabet for Folkeoplysningens fremme, som 1ste Tillæggshefte til “Folkevennen”‘s 12 Aarg. 1863. 1863-1864.
Da Russland allerede 25 mars 1812 hadde garantert Sverige Norge, og Sverige 12. desember samme år tilbød Danmark forbund med seg, når det ville avstå Norge, og den danske gesandt i Stockholm i anledning av Fredrik VIs avslag den 18. april fikk sitt reisepass, kunne den danske regjering forutse at en stor overhengende fare truet foreningen mellom Danmark og Norge.
For å avvende faren faren sendtes de danske statsmenn Joachim Bernstorff til London (da England også 13. mars 1813 lovet Sverige å hjelpe til med Norges forening med Sverige, “dog med Iagttagelse af alle mulige Hensyn til det norske Folks Lykke og Frihed” (saml. til det norske Folks Sprog og Historie. II. 151) og Carl Moltke til Alexander, men svaret lød: “Norges Forening med Sverige eller Krig” (Danmark sluttet seg nå nærmere til Frankrike og erklærte Sverige krig den 3. september. Den danske deklarasjon av 3 sept. ble meddelt nordmennene i Budstikken V. Nr. 57. Deres svar var “for Freden at vinde i Kampen vi gaa, For Konge, for Arne vi stride og slaa”. Sammesteds s.486. Om de dansk-svenske underhandlinger finnes utførlige etterretninger i det av B. Prahl og Niels Wulfsberg redigerte blad “Tiden” 2, 173. Wergeland 1.Bilag V. Bergman Schinkels Minnen og hos Wegener Actmæssige Bidrag til Danmarks Historie, hvor s. 413 finnes et brev av 26. des. 1812 fra Fredrik VI om at Russland har lovet Sverige Norge. Traktaten i Petersburg 21. mars 1812 finnes etter “Tiden” hos Wergeland1. Bilag 1.)
Da den danske regjering også hadde god kjennskap til folkestemningen i Norge i Christian August’s tid, besluttet Fredrik VI (kongen) å sende til Norge sin fetter prins Christian Frederik, arvingen til de forente rikers krone, for å ha en mann der hvis egeninteresse måtte oppfordre til å gjøre alt det han formådde for å bevare Norge for Danmark, en mann som etter sine egne ytringer “intet ønskede saa varmt som at foretage en Reise til Norge, hvor han ikke tvivlede om at vinde Almuens og Armeens Kjærlighed, der er Kongehuset tro og veed intet af de Fornemmeres og Kjøbmændenes Rænker”.
Den 11. mai 181 utnevntes prins Christian Frederik til stattholder i Norge i stedet for prins Frederik av Hessen, Fredrik VI’s svoger, som den 18. samme måned ble beordret til å forlate Norge og overta befalingen over de danske tropper i Holstein. Fulgt av sin adjutant, nordmannen major Brock, besteg prinsen hemmelig i Fladstrand et lite fartøy, som ble ført av en annen nordmann Conrad Falsen (senere kommandør i den danske marine og sønn av justitiarius Enevold Falsen) for å slippe ubemerket over Kattegat, som ble gjennomkrysset av fientlige krigsskip. Forkledd som matros nådde han Hvaløerne ikke uten fare, hvor han 21. mai kl. 5 om morgenen steg i land og “strax benyttede Leiligheden til at tage den ved Hvaløerne stationerede Del af Ro-flotillen i Øiesyn og oppflammede ved en kort Tale disse Søkrigeres medfødte Mod til den Anstrengelse og Opofrelse, som Landets Stilling maatte fordre af dem” (Budstikken V.S.248).
Den følgende dag den 22.mai holdt han sitt inntog i Christiania, der han ble mottatt med begeistring. Samme dag utstedte han en kunngjørelse til det norske folk, i hvilken han omtalte at han antok at hårde prøvelser ville forestå, men at han stolte på nordmennenes troskap og fedrelandssinn og lovet med freidig mot å gå faren i møte (Hans første Kundgjørelse til det norske Folk og Efterretning om hans Modtagelse findes i Landets mest anseede Blad Budstiken V, 247).
Han tilføyde i en tale han holdt søndagen 23. mai, da han overtok stattholderskapet : “Kongen ønsker at knytte det Broderbaand, som omslynger Tvillingrigerne endnu fastere. Han har vist ikke sendt mig til Eder, for at jeg skulde fraskrive han eller hans Slægt deres gamle Rettigheder til Norges Krone, som er gaaet i Arv til dem med Folkets Kjærlighed. Før skulde denne min Haand afvisne !” ( Talen tilligemed hans samtidige Cirkulairer til de civile Øvrigheder og Biskoper findes i Budstikken V, 248, og efter den hos Aall S. 305 og Blom S. 178).
Kort etter (den 27. mai) valgtes han i det møte av Selskabet for Norges Vel, som var samlet for å si selskapets forrige preses prins Fredrik Farvel, til sammes etterfølger (Vicepræsident Bechs og Prindsernes Taler findes i Budstikken V, S 272).
Han tiltrådte derpå en reise til Frederikshald (Halden) og fortsatte samme langs grensen for å inspisere grensefestningene og bese de steder hvor de viktigste kamper under den siste krig hadde foregått (Han fulgte Fredrik af Hessen til Frederiksstad, hvor denne 30 Mai steg ombord, og reiste derfra til Frederikshald. Budst. V, Nr. 36-37, hvor Reisen did og siden langs Rigsgrændsen beskrives).
På denne reise kom han 9de juni til konferensråd Carsten Anker på Eidsvold, hvor han 10de juni utstedte en oppfordring til de formuende av det norske folk om å vise sparsomhet og tarvelighet. “Den Tarveligste blandt Eder er i dene henseende den bedste Borger” (Den findes i Budstikken V. Nr. 40).
Dette trengtes også, for nøden var stor på grunn av misvekst-året 1812, næringsveienes stopp, forstyrret pengevesen og mangel på korntilførsel, som ble hindret ved engelske og svenske krigsskip. Mange sultet og måtte ty til barkebrød; men folket bar sin nød med beundringsverdig tålmodighet. De formuende delte med de trengende, dersom de selv hadde litt. Ikke desto mindre ble prinsen overalt mottatt med jubel. Han var da 26 år gammel (Han var født på Christansborg Slot 18 Septbr. 1780 af Prindsesse Sophie Frederikke, gift med Arveprinds Frederik (vel å merke ikke kronprinsen og Christian Fredrik var dermed den senere kong Frederik VI’s fetter), Christian VII’s Halvbroder, og havde faaet en omhyggelig videnskabelig Opdragelse. Om hans Fødselsdags Høitideligholdelse 18.Septbr. 1813 af Selskabet for Norges Vel, se Budstikken V. Nr. 59 og i Bergen Nr. 62).og alment kjent for sin lyse ånd, sine mange kunnskaper, liberale anskuelser, samt interesse for kunst og vitenskap.
Da han på denne måten forente et pent ytre, inntagende manerer, stor vennlighet og en sjelden evne til å uttrykke seg flytende og godt både muntlig og skriftlig, og i tillegg var munter og livsglad, så var det naturlig at nordmennene i alminnelighet og ungdom og kvinner i særdeleshet ble henrevet av den inntagende tronarvingen.