– og viktige saker som ble behandlet og henhørte under de ulike storthings-samlinger; se oversikten her :
Ordningen etter 1814 var storting hvert 3. år, såkalte «ordentlige storthing», med møtetid for 3 måneder. Grundlovens § 80 uttrykte at storthinget «forbliver samlet saalænge, det finder det fornødent; dog ikke over 3 Maaneder uden Kongens Tilladelse». Ofte måtte samlingstiden utvides, grunnet mange og «dryge» saker. Ved avslutning ble Storthinget forment oppløst.
Med det skarpe skillet som eksisterte mellom kongen og hans regjeringsråd og Storthinget, viste det seg stadig sterkere at den utøvende makt styrte med større egenrådighet i ulike spørsmål – større enn den en stadig mer bevisst «opposisjon» mente var i tråd med Grundlovens intensjon; Storthinget var tross alt gitt den bevilgende og lovgivende myndighet, men også den kontrollerende myndighet.
Et første forslag om årlige storthing ble fremmet for i 1857 (15. storthing), etter at det var blitt diskutert ved den foregående samling i 1854.
Den videre behandling av saken fra 1860, først med henleggelse, siden med 2 påfølgende kongelig nektelse av sanksjon, hang også sammen med en annen viktig sak, «statsrådsaken», statsrådenes rett til å møte i storthinget og overvære debatt – en skjellsettende sak/et spørsmål som ledet fram til parlamentarismens innførelse som styringssystem ved samlingen i 1884.
En av de ledende ved fremmelsen av saken om årlige storting, Johan Sverdrup, uttalte f. eks. at «Thi uden dette Middel (årlige ting/red.) vil ingen parlamentarisk Reform i Styrelsen komme ind hos os, og det sidste Maal maa vøre fuldkommen parlamentarisk Styrelse, saavidt den kan blive fuldkommen under de menneskelige Vilkaar».
Det isolerte spørsmålet om årlige storthing ble endelig avgjort ved det 19. ordentlige storthing, samlingen høsten 1868/våren 1869, vedtaket ble sanksjonert av kong Carl IV (i Sverige under navnet Carl VX) og trådte i kraft fra 1871. Han hadde bare få år tidligere – i 1859 – overtatt som Norges konge, etter sin far Oscar I, og stilte seg snart positiv til årlige ting; han kjente Norges stilling og stemningen i landet godt, etter å ha fungert som såkalt visekonge i Norge fra 1856, en stilling som avløste stattholder-posten, innehatt av Severin Løvenskiold, som gikk bort 79 år gammel det samme året.
Det eksisterte flere vektige argumenter for årlige storthing, ikke minst det stadig økte samfunnsmessige engasjement blant alle grupper av befolkningen og i alle deler av landet, i tillegg til at opplysning om statsrettslige forhold hadde økt betraktelig; «Statsværkets forsvarlige Gang» var derfor noe enhver stemmeberettiget borger hadde plikt til å forsvare og bedre. Også ut fra de stadig raskere skiftende samfunnsmessige vinder. Regjeringens argument for sin egenrådighet ut fra «mere eller mindre tvingende Omstændigheder eller i plausible Hensigtsmæssighedshensyn» mistet dermed i stadig større grad sin legitimitet.