– i boken : “Jubileumsskriftet for Bamble Kommune 1837 – 1937”; utgitt av Bamble Kommune;
– fra s. 5 – 7 :
Det kommunale selvstyre.
I. Samfundsordning i eldre tid.
Det eldste navn på bygdenes samfundsorden er herred. Herred kommer av navnet herse. Med kristendommen kom navnet sogn. Bamble blev gjennom hele middelalderen kallet for «Skeidis sogn». Ikke noget sted finner vi uttrykket «Bamble sogn» i middelalderen. Navnet Bamble herred kom først i almindelig bruk etter år 1500.
Fra år 1684 hørte Bamble med til Nedenes amt. Bamble kom igjen under Bratsberg amt under amtmann Henrik Adeler omkring 1710.
Inntil 1738 var Bamble prestegjeld vidtrekkende, Skåtøy, Sannidal og Kragerø hørte til. Dette år blev disse annekser fraskilt. Langesund blev fraskilt som eget sogn i 1915, men blev egen kommune da formannskapsloven kom. Stathelle blev egen kommune i 1851, men geistlig hører det fremdeles med til Bamble.
II. Innføringen av det kommunale selvstyre.
Benevnelsen kommune skriver sig fra Frankrike og betyr felles. Dette navn kom særlig i bruk på de norske herred og byer efter at formannskapslovene trådte i kraft.
I dansketiden lå bestyrelsen av kommunene i hendene på embedsmennene, d. v. s. fogden med amtmannen som overordnet. Her i landet var fra gammelt av tinglaget en kommunal organisasjon med utstrakt selvstyre. Den siste rest av dette selvstyre gikk i grav med Christian 5’s norske lov av 1687.
Vistnok skulde det, som det heter, i visse nærmere opgitte saker ta «almuen» med pa råd. F. eks. oprettelse av kirker. Men i det store og hele overførtes herredømmet over bygder og byer helt til kongen og hans lydige embedsmenn.
Den første spire til det nye kommunale selvstyre ser vi i oprettelse av skolekommisjonene i 1741. En klar anerkjennelse av det kommunale selvstyre står i denne forordning : «Menigheten selv som best kjenner de distrikters situasjon hvor de bor, at bringe de til ungdommens oplærelse bekvemmeste midler i forslag, samt selv imellem sig at reportere og ligne, innsamle og til vedkommende igjen at distribuere de nødvendige skoleutgifter».
Den samme spire finner vi i den kgl. forordning om fattigvesenet i 1741.
Så kom 1814 med den store politiske vekkelse over vårt land. Det gikk snart op for Stortinget at det var uverdig at samme folk som i 1814 hadde fått nasjonal frihet ikke også skulde ha selvstyre i det kommunale.
Alt på Stortinget i 1814 blev det nedsatt en komite som skulde komme med forslag om kommunalt sevstyre. Komiteen kom med forslaget i 1821, men saken blev ikke behandlet av Stortinget, slik gikk det i alle Storting helt til 1833.
Da blev loven vedtatt, men nektet sanksjon. Forslaget blev pånytt gjennemgått av en kgl. kommisjon som sluttet sig i det vesentlige til Stortingets vedtak i 1833. På ny blev loven vedtatt av Stortinget i 1836 og sanksjonert 14/1 — 1837.
Endelig oprant selvstyrets morgengry over våre bygder og byer. Atter skulde de norske bønder samles som i sagatidens frie dager for selv å avgjøre bygdens styr og stell.
— For første gang stevnet bøndene til høsttinget i 1837 for å velge representanter og formenn blandt bygdens egne innvånere som herefter fikk den besluttende, bevilgende og kontrollerende myndighet i kommunen.
Klart og greit står det i lovens pgf. 27 om kommunens fullstendige uavhengighet : «Forsåvidt det ikke er hjemlet ved lov, — eller ved gyldige private disposisjoner kan ikke nogen utgift påbyrdes kommunen eller nogen av de samme tilhørende kasser, og ei heller noget foretas til forandring med stedets offentlige innretninger medmindre samtykke dertil vorder gitt av eller gjennem formannskapet således som ved denne lov er foreskrevet».
Vel har regjeringen approbasjonsmyndighet likeoverfor herredstyrets vedtak; men det skal merkes at myndigheten gjelder bare til å foreta noget nytt eller forandre på det bestående.