– Det kongelige selskap for Norges vel, stiftet i 1809, hadde etablering av et norsk universitet som en av sine hovedsaker, og satte i gang en landsomfattende innsamlingsaksjon. En rekke av landets ledende borgere samlet inn økonomisk støtte til opprettelsen. Innsamlingen ble en suksess, og selskapet fikk inn nesten en million riksdaler, noe som tilsvarer 1,5 milliarder kroner i dagens verdi. I 1811 ble det avgjort at Norge i union med Danmark skulle få sitt første universitet, etter at kong Fredrik den 6. ga opp motstanden mot det han trodde ville bli en politisk separatistinstitusjon. I 1813 åpnet Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania, som den gang var den nest største byen i det norske lydriket. Bare et år senere erklærte Norge seg selvstendig og vedtok egen Grunnlov.[6]
Da Norge som følge av krigen i 1814 måtte inngå i personalunion med Sverige og mistet sin kongemakt og viktige statsinstitusjoner, ble det nye universitetet en nøkkelinstitusjon som bidro til akademisk og kulturell uavhengighet innenfor unionen med Sverige. Mens Norge i de første tiårene manglet både en egen regjering og parlament, og opplevde tunge pengepolitiske problemer, framstod universitetet som et kraftsentrum i utviklingen av en norsk egendefinisjon, historieskrivning og utviklingsstrategier. Fra første stund ble de sentrale fagdisiplinene de «universelle» fag som historie, naturforskning, medisin, filosofi og teologi, som ikke er særlig særegne for hvert enkelt land. Men nordmennene fikk også politisk gjennomslag for professorater i mer nasjonalt og selvstendig orienterte fag som språkstudier,oeconomie og jus.