– i historieskriftet «Varden» – Årsskrift utgitt av Onsøy Historielag, 2013; Nils Einarsson Øy er en kjent skikkelse innen norsk presse; han har bakgrunn som redaktør, journalist, forfatter, dosent i journalistikk ved Høgskolen i Volda, generalsekretær i Norsk Redaktørforening, leder av norsk journalistutdanning, leder av Norsk Pressehistorisk Forening, samt mange andre engasjementer; les den interessante artikkelen nedenfor – omhandlende den svært særegne og i mange forbindelser avholdte lekpredikant/omreisende forkynner og håndverker Mathias Nielsen Omdal – også omtalt i kilder «borgerskolen» selv har fremlagt og som du finner markerte linker til i Nils E. Øys artikkel;
– fra årsskriftets sider 4 – 14 :
Mathias, profeten fra Hov i Onsøy
Han het Nielsen, han var fra Østfold og han reiste rundt og holdt gudelige møter, stikk i strid med forbudene i Konventikkelplakaten fra 1741 – akkurat som navnebroren Hans fra Rolvsøy (Hans Nielsen Hauge, født 1771, dømt flere ganger for ulovlig virksomhet, døde som 53-åring i 1824).
Men ”vår” Nielsen var fra Onsøy, han var født på husmannsplassen Hov under Elingaard, og i Onsøy-kirken den 28. mars 1802 fikk han døpenavnet Mathias (navnet er skrevet på flere forskjellige måter i ulike kilder. Både Mathis, Matias og Mattis er brukt, men oftest er brukt Mathias. Tilsvarende er også skrivemåten av familienavnet varierende, med Nielsen, Nielssen, Nilsen og Nilssen. I norsk kirkehistorisk litteratur er han dessuten ofte nevnt som Mathias Nielsen Omdal eller Åmdal, som var alternative skriveformer for gården han var bosatt på, i daværende Vanse sogn ved Farsund). Navnet skriver seg fra hebraisk og betyr ”Guds gave” (fra Wikipedia).
Ingen ante da, at han skulle få tilhengere som virkelig oppfattet ham som Guds nye gave til menneskeheten (Mathias ble dyrket som en profet av mange av sine tilhengere, se Thrap 1908:49, Skullerud 1971:58 og Pryser 1982:168), og at han i noen hektiske uker skulle lede en religiøs vekkelse på Sørlandet som Mathias Leser («leser» var en vanlig betegnelse på lekpredikantene, de holdt husandakter og leste fra Bibelen. I bygdebøkene for Vanse er Mathias Nielsen kalt Mathias Lesar (nynorsk form)) .
Snart måtte han i stedet vandre inn på tukthuset i Kristiansand for å sone en straff på seks måneders tvangsarbeid, fastsatt av Høyesterett. Søknad om benådning ble avslått av kong Karl Johan 23. mars 1830.
Å vokse opp i Norge på begynnelsen av 1800-tallet må ha fortont seg samtidig både ensformig og omskiftelig, og særlig for et husmannsbarn. For husmannssønnen Mathias fra Hov skulle det etter hvert bli svært så omskiftelig.
Barndommen i Onsøy var ganske sikkert preget av hardt hverdagslig slit for det daglige brød i en eller annen husbonds tjeneste (denne husmannsfamilien skiftet husmannsplass og dermed husbond svært ofte), kun avbrutt av kirkegang og muligens noen få og korte skoledager med en omvandrende lærer i bygda (på begynnelsen av 1800-tallet hadde Onsøy omgangsskole rundt på gårdene i de ulike fjerdingene, med hjelp av fire informanter, som lærerne ble kalt den gangen). Det var arbeid og gudsfrykt som skulle prege livet for de fleste fattige.
Under de eneveldige dansk-norske konger var ikke minst det siste viktig. Frykten for Guds straffedom ble brukt til å holde folket i ånde, både med hensyn til religiøse og verdslige interesser.
Hardhendte futer og prester
Det var jo slik, på den tiden, at undersåttene fra tid til annen forsøkte å protestere mot hardhendte futer og prester, og mot tyngende skatter. Ofte måtte den eneveldige konge – ”av Guds nåde” – sette soldater inn mot urostiftere. Det var etter slike tumulter at den kongelige forordning av 13. januar 1741 kom til, og som skulle bli kjent som Konventikkelplakaten. Sammen med andre kongebud satte den forbud mot at folk forsamlet seg uten prestens eller futens godkjennelse, bortsett fra samlinger til bygdeting, kirkegang og soldatøvelser (eksempelvis kom det i 1765 forbud mot å samle allmuen uten tillatelse, for eksempel ved bruk av budstikke. Dette var det motsatte av forsamlingsfrihet, og kom etter den såkalte Strilekrigen i Hordaland våren 1765, som var et lokalt skatteopprør mot fut og konge).
Hverdagen ble noe mer omskiftelig i Onsøy i årene fra 1807 og fram mot krigsutbruddet mellom Sverige og det nye, frie Norge i 1814. Det er kanskje tvilsomt at den vanlige allmue var så veldig godt orientert om det som skjedde på Eidsvoll i april-mai, men selv husmannsfolk kunne neppe unngå å merke troppesamlingene i Onsøy i forbindelse med ”småkrigene” med Sverige fra 1807 til 1814. I disse årene kom også byggingen av Slevik batteri i Slevikkilen, bygging av Batteriveien fra Mønsterplads ved Kjølberg bro til Slevikkilen, og endelig den svenske okkupasjonen av halve bygda etter 14 dagers krigshandlinger i juli-august 1814.
– 5 –
Foreldrene ble viet i Råde
Mathias foreldre var Niels Jonson og Anne Cathrine Madsdatter. De to var blitt viet i Råde kirke 15. mars 1793. Hvor de kom fra er ukjent, men i sitt ekteskap vandret de åpenbart ustanselig som husmannsfolk fra plass til plass i Råde og Onsøy.
Da parets første barn (Peder) ble døpt i Råde kirke i august 1793 ble Hissingbye i Råde oppgitt som hjemsted. Andremann (Christoffer) ble døpt 1796 med Grimstadplass som bosted. Han må være død som liten, for tredjemann (også Christoffer) ble også døpt i Råde kirke, men da med Ørmennesset som adresse. Ved folketellingen i 1801 var familien bosatt på en av plassene under Bossum (husfaren ble oppført som ”husmann med jord og dragon”), men da Mathias ble døpt året etter var familien kommet til How under Elingaard (skriveformen How ble brukt i kirkeboken i 1802). Da parets femte barn (Anne Maria) ble døpt i 1805 var de husmannsfolk under Valle ved prestegården i Onsøy. Da hun døde bare to år gammel i 1807, var familien bosatt på Ørmen. Så var de flyttet til Mollestadhuset i 1810 da de døpte enda en datter for Anne Maria (skikken var gjerne slik, når et barn døde, at neste av samme kjønn fikk samme navn).
Lokket med av fantejente
Storebror Peder ble konfirmert samme år som Anne Maria ble døpt, men med adresse Prestegården. Det må bety at han enten var dreng der, eller at familien da brukte en av husmannsplassene under Onsøy prestegård. Noe mer informasjon om hvor Mathias oppholdt seg eller hva han gjorde i Onsøy før han forlot bygda vet vi ikke, men etter det som skal ha blitt fortalt i samtiden skal han ha kommet i kontakt med et fantefølge som reiste gjennom bygdene her – og falt fullstendig for en jente som var fem år eldre enn han selv; Ane Kirstine Damsdatter. Etter sigende skal hun ha vært litt av en skjønnhet, og dette skulle bli starten på en bokstavelig talt lang reise for Mathias.
Ane Kirstine reiste i et fantefølge («fant» var den sørlandske betegnelse på omreisende (reisende) som ikke var tatere. På Vestlandet ble fanten kalt splint, og også uttrykket skøyer ble brukt, på grunn av de mange skøyerstreker og spillopper de gjorde på sin ferd. Dette ordet kommer av det nederlandske «schooien» (omstreifer)) sammen med sin mor Magnus-Kristina fra Farsund og hennes nyeste følgesvenn, Kristoffer Olsen, som var skeibinder (skeibindere var på den tiden gjerne omreisende svensker som laget vevskjeer til vevstolene rundt på gårdene) og gikk under navnet Skeifant. Han var imidlertid ikke far til Ane Kristine. Faren skal ha vært en fransk matros av hollandsk avstamning med navn Jonas von Damer, og dermed ble hun hetende Damsdatter.
Fante-Mathias til alters
Vi vet ikke nøyaktig når Mathias ble med i fantefølget, men vi må anta at det skjedde omkring 1818-1819. Ulike kilder forteller at reisingen pågikk i flere år og over store deler av landet. Mathias skal ha opptrådt som kobberslager og gikk under oppnavnet Fante-Mathias (det var lovstridig å vandre rundt i landet og tigge, så derfor var det viktig for de reisende å ha noe å selge eller et håndverksarbeid de kunne tilby bønder og andre. Allerede i 1643 kom forordningen om at folk måtte ha et reisepass, slik at bare ”lovlige” reiser kunne gjøres. I 1794 kom imidlertid en oppmykning der kravet ikke gjaldt for en del yrkesutøvelser, men det skulle bare gjelde innenfor det amt man hørte hjemme. Kravet om innenlandsk reisepass ble først opphevet i 1861).
Underveis skal de to unge ha forlatt reisefølget og vandret videre på egne vegne. I 1821 var paret innom hjemsognet til Kristoffer Skeifant, Vanse sogn i nåværende Farsund kommune.
– 6 –
Formålet var nok giftermål, for her gikk Mathias først og leste for presten til konfirmasjon. Underveis på vandringene skal Ane Kirstine – som selv kunne lese – også ha lært lesekunsten til Mathias (avisen «Lister» 22.9.1888).
19 år gammel fikk han så prestehanda på seg, den 29. april 1821 i Vanse kirke, av res. kap. Peter Dürborg, med karakteren ”utmerket godt”. Fire måneder senere sto Mathias for presten igjen, sammen med sin Ane Kirstine, og de ble viet som ektefolk i Vanse kirke den 28. august 1821.
Bofaste ved Farsund
Etter det vi forstår fortsatte Fante-Mathias og Fante-Kirstine på fantestien. En som husker dem fra denne tiden, Johannes M. Osmundsen (Johannes M. Osmundsen (1817-1904), senere folkeskolelærer i Farsund), skildret Mathias som en mann med entusiasme og fantasi, som dyktig kobbersmed, samt at han var en ”meget stout og velvoksen mand, som i ydre godt udseende søgte sin mage” (at han var velvoksen står i strid med en historie som forteller at han var liten av vekst og en gang sto på en tønne og talte. Han var ivrig til å gestikulere og brukte både armen og bein når han talte, for å understreke det han sa. ”Jeg skal gå bort fra Eder”, sa han og gynget knærne, ”men så skal jeg komme igjen og I skal fa se meg som jeg er”. Så røk tønnelokket og Mathias Leser forsvant i tønna. (Listaboka, bind 1, side 532)).
Han ble omtalt som ”saa snildt et menneske at han var afholdt hvor han kom”, het det.
Kildene gir ulike opplysninger om parets barn. Mens det ett sted heter at de hadde en datter og sønn, er det flere som oppgir at de hadde to sønner. Det som kan dokumenteres er at en sønn ble døpt Peder den 28. august 1829 i Vanse kirke (på dette tidspunktet var familien husmannsfolk på Østhassel i Vanse. Sønnen Peder ble i voksen alder politimann i Lillesand og fikk flere etterkommere der).
Fanteparet ble bofaste først omkring 1824- 25, da de slo de seg ned på Homeland i Laudal-grenda i Herad sogn, som også er del av Farsund kommune i dag. Her ble de værende i omkring halvannet år, før de flyttet til gården Åmdal (Omdal) i Vanse sogn. Det var her Mathias fikk navnet ”Mathias Nielsen Omdal”, som oftest er brukt både i lokal og i kirkehistorisk litteratur.
Inspirert av herrnhutere ?
Hva som førte Mathias inn i svermernes rekker vet vi ikke sikkert (betegnelsen ”svermer” ble brukt om religiøse grublere eller drømmere, fantaster; tilhengere av overspent, ekstatisk preget religiøs dyrking), men i Vest-Agder og det sørlige Rogaland var det allerede i noen år forekommet flere sekteriske bevegelser. For det første skal nettopp Vanse sogn i mange år ha hatt Norges største menighet av såkalte herrnhutere, eller brødremenighet. Herrhuter-bevegelsen var den eneste religiøse virksomhet som var tillatt ved siden av statskirken i Danmark- Norge, gjennom forordning under Christian VI. Han regjerte årene 1730-1746 og var personlig kristen. Enkelte statskirkeprester var derfor selv engasjert i denne bevegelsen. Sogneprest Søren Bugge – som virket i Vanse i årene 1767-1791 – var særlig ivrig og gjorde store deler av Listerlandet til herrnhutere.
Siden 1802 hadde brødremenigheten i Vanse hatt egen forstander i dansken Hans Peder Bau. Han holdt ofte oppbyggelsesmøter, men da med prestenes velsignelse – i motsetning til andre sekteriske retninger. Disse andre kan også ha blitt inspirert gjennom sjøfolk som hadde sittet i fangenskap i England under Napoleonskrigene. Virksomheten til de første kvekerne i Norge tilskrives gjerne dette.
Dansk misjonær fra England
En danskfødt misjonær, Carl Gustav Christopher von Bülow, ble sendt fra England for å drive misjonsarbeid i Norge i 1826. Året før hadde han fortalt sine oppdragsgivere i London at også i Europa var det nødvendig med misjonsarbeid : ”Prestene i Norge lever i mørke og kan ikke hjelpe almuen til sann tro”, hadde han uttalt.
Von Bülow fikk virke noenlunde uten sterke protester eller inngrep fra myndighetene det første året,
– 7 –
men da han våren 1828 var på reise i Vest-Agder var han blitt mer fritt-talende. Om barnedåpen sa han at den ikke bare var unyttig, men ”fordærvelig”, at arvesynden var Djevelens lære og at presteskapet var ”Baals Prester”. Hans landsmann, herrnhuter-forstander Bau likte ikke slik vranglære og de kom nærmest i krangel, selv om de skiltes i tårer. Det gikk ikke lang tid før Bülow fikk reisepass fra landet. I ekstraordinært statsråd 20. april 1828 ble han erklært uønsket og utvist fra Norge (Øverland 1981:12). Det var på dette tidspunktet, kort tid etter møtet mellom Bülow og Bau, at Mathias Nielsen Omdal dukker opp i kildene som lekpredikant.
”Hele landet i Oprør”
I litteraturen er Mathias framstilt på forskjellig vis, både legemlig og åndelig, og det er ikke lett – nesten 200 år senere – å si hva som er rett eller galt. Det er likevel uomtvistelig at han vakte oppsikt i sin samtid og hos dem som har fortalt om ham og tolket ham i ettertid.
Religionshistorikeren Daniel Thrap (1832- 1913) kalte ham ”en af de betydeligste haugianske Størrelser”, i sin bok om Brødremenighetens historie i Norge. Mathias skal ha møtt fram til et møte som forstander Bau holdt i Eikvåg i 1828, der han kom ”strax frem med sin uforgribelige Mening om nogle Skriftsteder paa en Maade (måte/red.), som viste, at det var Strid, han vilde have, men Bau vilde ikke”.
– 8 –
Så heter det videre hos Thrap :
”Omdal begynte at holde Forsamlinger, og Tilløbet blev stort. Mange, der havde holdt sig til Brødrene, blev forvirrede, da Omdal ikke gav dem Ro Nat og Dag. Det var i Maj 1828. Han sendte også Bau et Brev fuldt af Bitterhed – især mod hans Forsamlinger. Bau troede, at Bülow stod bag, men imidlertid ble Omdals Anseelse kun større – ja, mange troede, at han var mere end et almindeligt Menneske. Under alt dette fik Baus Forsamlinger Tilløb netop paa Grund av Omdals heftige Angreb. Her maa have været et rent overvældende Forsamlingsliv, naar Bau kan skrive : «det var, som hele Landet var i Oprør, Dag og Nat vandrer Folk skarevis til Forsamlingerne, Husmødre maatte savne sine Tjenestepiger hele og halve døgn, og Markerne blev forsømte» (Thrap 1908:49).
Ikke haugianer
Haugianere ville nok ha protestert om de hadde visst at noen ville regne Mathias til deres rekker, og sikkert også Mathias selv. Han sa om seg selv at han var i opposisjon til de fleste, selv om flere i hans samtid mente at hans ”lære” lå nærmest til brødrenes (herrnhuterne).
Abraham Berge (1851-1936), senere statsminister i Norge, var bosatt på Lista og skrev blant annet bygdebok for Vanse. Her kaller han Mathias for en ”betydeligere størrelse”, som ”blev en sagnhelt i bygden og til syvende og sidst fældtes av straffeloven og konventikkelplakaten” (Berge 1926:307). Berge skriver også at rettsprotokollene viser at Mathias var ”en stor laban”, samtidig som han mener at lensmannens og dommerens anførsler mot ham var ”lovlig tyndt”.
Oscar Handeland (1890-1967), som var redaktør og historiker i Misjonssambandet, skrev om den ”fæle Omdal-røra på Lista”. Han nevnte at Mathias hadde fartet rundt i landet, og ble vekt (vakt/red.) i Vest-Agder, men han ”syntes ikke å ha vunne fram til indre fred og ei fullt kristelig livsføring”. Han startet likevel med å preke, og ”da han eide store talegaver, samlet folk seg om han i økende antall, i helg og virke, natt og dag, ute og inne”.
Skolelærer Johannes Mathias Osmundsen (1817-1904) møtte Mathias i Farsund omkring 1848-49 og kalte ham «et særdeles forstandigt og kristeligt oplyst Menneske». Tegningen (til venstre/red.) fra Verdens Gang, 20. september 1884.
De sterktroende
I distriktet fantes det flere legpredikanter, ikke minst i Bjerkreim like på andre siden av fylkesgrensen til Rogaland. Her opererte Knut Kittelsen Spødervold (1791-1848), som senere skulle bli kjent som forfatter av Knudabogjæ’ (utgitt etter hans død), og leder for de såkalte sterktroende i Rogaland (Spødervolds tilhengere etablerte seg i Stavanger og flere bygder, og i 1890 gikk sekten med omkring 250 personer samlet ut av statskirken og etablerte «Sarnfundet” med egne menigheter i Egersund og Kristiansand. Flere menigheter er fortsatt aktive på Sørlandet).
– 9 –
Det er uklart om Mathias og Knud noensinne møttes, men etiketten sterktroende er også satt på Mathias. Det het seg at Mathias var sektleder for gruppen av sterktroende på Listerlandet.
Mathias kan selvsagt også ha fått inspirasjoner under fantereisene andre steder i landet. For eksempel drev bonden Lars Vold i Vang i Hedmark en virksomhet som var svært lik den som de sterktroende sto for på Vestlandet. Vold fikk visstnok ikke mange tilhengere, men presten i Odalen meldte at hans framferd der skal ha gjort ”adskillig skade” (Bang (1874) side 518).
Det å være sterktroende, det var å tro enda mer på Gud, å være enda sterkere i selve troen, enn andre. Det var troen som var det viktigste for Gud selv, ikke de gode gjerninger, som var mer fremherskende hos haugianerne. Hos de sterktroende trodde man på tilgivelser for det meste av det gale de gjorde, og det var vel det som opprørte deres motstandere mest. Ryktene gikk om medlemmene av denne sekten og deres utsvevende liv.
Mathias hadde følgesvenner fra bygda som også talte på møtene, men ingen kunne overgå Mathias, skrev professor Andreas Seierstad (1890-1975) i sin bok ”Kyrkjelegt reformarbeid i Norig” (Seierstad 1923:211). Mathias kunne tale to timer i ett strekk, og brukte sterke, gripende ord og kraftfulle fakter – ”so at forsamlinga vart rivi med og hylte og skreik”.
Fylte et kirkelig tomrom
Lærer Osmundsen drøftet i en artikkelserie i avisen Lister høsten 1888 hvordan det var mulig for den temmelig ulærde Mathias å sette i gang en slik vekkelse i Vanse. Også han peker på at alternative religiøse tanker allerede var i virksomhet i distriktet, men også på at det oppsto et tomrom i den statskirkelige virksomheten akkurat på denne tiden. Sognepresten i Vanse, Poul Severin Abel, var død våren 1827 og etterfølgeren, Ulrik Fredrik Christian Arneberg, kom først ut på høsten 1828.
Res. kap. Georg D. B. Abel (1789-1859) ble dermed den eneste prest i denne perioden og skulle dekke hele fire kirkesogn. De få kirkelige samlinger som ble resultatet av dette, må være en av faktorene som gjorde det mulig å få ”den religiøse Røre i gang”, skrev Osmundsen (avisen Lister, 22. 9. 1888, side 1).
At Mathias leste og selv grublet seg fram til sin overbevisning ble bekreftet av hans kone under de senere rettslige avhørene. Da dommeren spurte henne hvordan hans omvendelse skjedde, svarte hun : ”Ved at læse hjemme og frygte Gud”.
Også Osmundsen er inne på de store talegavene hos Mathias, som gjerne ble supplert med fakter. Osmundsen mener at mye kan tilskrives det sterke engasjement Mathias fikk gjennom lesing av bibelske tekster og annen religiøs litteratur, sammen med liten eller ingen veiledning fra presteskapet. ”Kommer saa dertil hans Enthusiasme og levende Fantasi, – saa er det vel ikke saa meget at undres over, at hans Foredrag, i hans oprindelige Vækkelse, blev saa voldsomme, fantatiske, ja vildledende, som de var”, skrev Osmundsen videre.
Rykter om usedelig oppførsel
Det var ryktene omkring usedelig oppførsel som vakte sterkest harme hos dem som klaget på forsamlingene til Mathias og hans venner. Møtene ble holdt på søndager og hverdager, natt som dag, i hus og på veier. Ryktene gikk også om at noen tilhengere drakk alkohol, men like ille var nok at
– 10 –
menigheten holdt nattlige møter, med tilhørende kaffekoking opp til tre ganger om natten. Slik oppførsel oppholdt folk fra arbeid både i hjem og på åker, noe som var sterkt kritikkverdig – og dessuten i strid med både skikk og lov.
Møtevirksomheten kulminerte med en større samling på plassen Klokhammer i Vanse den 15. juni 1828, og fortsatte samme dag med en tale som skal ha vært holdt fra en omvendt torvkasse (torvkasse tilsvarte vedkasse, den ble brukt til å oppbevare brenntorv ) på gården Østhassel i Vanse. At en person hadde spilt to musikkstykker på klarinett utenfor stuen på Klokhammer, mens det ble talt om Gud innenfor, ble fremstilt som gudsbespottelse.
”Torvkassemøtet» samme dag endte opp i et nattmøte, der klokken passerte ett før det var slutt (etter Konventikkelplakaten skulle lovlige husmøter være slutt før klokken 20.00). Da kom kvinnene og noen menn og kysset Mathias til avskjed.
Forhør hos sorenskriveren
Det var res. kap. Georg Abel som nå meldte den ulovlige møtevirksomheten til fut og biskop, og Mathias ble arrestert få dager etterpå, den 20. juni 1828. Avhørene av Mathias og 90 andre personer startet samme dag og fortsatte fire dager i begynnelsen av juli, på sorenskriverkontoret og i Farsund tingstue. Allerede første dag møtte forstander Bau fra Brødremenigheten, som fortalte at Mathias de siste ukene hadde møtt på flere av hans egne oppbyggelsesmøter i distriktet, og de siste ganger forsøkt å få i gang en strid om religionen. Bau hadde advart Mathias og ellers avslått noe samarbeid med ham.
Den andre dagen ble Mathias selv avhørt og benektet blant annet at han var en profet utsendt av Gud selv, men kun en ”arme Synder”. Han bekreftet imidlertid at han hadde lest høyt fra visse bibelsteder som blant annet kunne oppfattes som prestekritikk, og at han hadde holdt forsamling både natt og dag, innen- og utendørs, for det var ”godt at Glæde sig i Gud til alle Tider”, sa han. Han innrømmet også at han hadde tigget (som var lovstridig) og at han hadde prylt sin kone, men det siste var før han ble omvendt. Han sluttet å slå sin kone etter at han hadde lest Paulus brev til romerne 12,19 om at ”Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren”.
Et forvirrende bilde
Vitneavhørene ga ellers et forvirrende bilde både av hva Mathias lærte og hva tilhørerne hans skal ha gjort, men at ryktene gikk langt lenger enn virkeligheten må være åpenbart. Likevel insisterte sorenskriveren stadig på å få nærmere rede på historier som gikk om hvordan både menn og kvinner kysset sine ledere (noen av vitnene forklarte at det var en form for takk for talene og andre sammenliknet det med brødrekyss som ble praktisert i Brødremenigheten) og om et tilfelle da Mathias og en tjenenestepike skal ha ligget i en seng på Østhassel, men fullt påkledt, og uten at noen med visshet kunne påvise noe usedelig.
Etter rettsprotokollene å dømme, må sorenskriveren hatt en stor dose motvilje mot Mathias, og den ble antakelig ikke mindre etter at protokollføreren skrev at Mathias hadde satt fast sorenskriveren når det gjaldt bibelsitater. Merkverdig er det også når retten uttaler at ett vitne var komplett forvirrende og uforståelig, og at dette tas som en bekreftelse på virkningen av den vranglære som Mathias sto for (forhørsprotokoller Farsund tingstue juni-juli 1828).
Det er ikke til å undres over at sorenskriveren, etter å ha hørt 90 uklare vitnemål om forvirrende tale og forvirrende forståelse av bibeltekster og rykter, var i stand til å konkludere med at ”Almuen ere saa vildledede med [Mathias] Forhold og Taler at allerede de frygteligste Følger ligge for Dagen”.
– 11 –
Sorenskriveren ville derfor ikke løslate ham, av frykt for at han ville fortsette sin virksomhet, også fordi Mathias var mer å oppfatte som ”omflakkende enn som bosadt”.
Biskopen kritisk mot dommer
Kirkehistorikeren, professor Anders Seierstad, forteller i sin bok om lekmannsbevegelser, at selv samtidens biskop, Johan Storm Munch (1778-1832), var misfornøyd med den måte sorenskriveren hadde gått fram på i saken mot Mathias : «Examinator synes at have lagt an paa at gjøre den hele Sag til Gjenstand for Ironie og Latter, glemmende at religieuse Vildfarelser, der som oftest udspringe af et saare bekymret Sind, aldrig af den bedre oplyste kunne betragtes uden skaansom Medlidenhed”, skrev biskopen til departementet i august 1828 (biskopen i brev til Kirkedepartementet 11.8.1828).
Stiftsamtmann O. B. Schouboe bestemte da også 30. juli 1829 at Mathias kunne løslates mot kausjon, dersom han avholdt seg fra prekevirksomhet. Kausjonen ble betalt av to av tilhengerne i Vanse. Saken ble så oversendt til Kirkedepartementet, som 11. desember 1828 besluttet å reise tiltale mot Mathias.
Rettssak med 173 vitner
Rettssaken ble ført for sorenskriveren i Lyngdal fra januar til slutten av juni 1829 og her fremkom det at Mathias hadde fortsatt sin møtevirksomhet utover høsten. Det skulle ha skjedd på 16 forskjellige steder og noen steder flere ganger, men bare for mindre forsamlinger og uten å sende ut innbydelser til andre enn gårdens folk. Likevel kom det mange, ettersom alle forsto hva som var på gang når Mathias og disiplene hans kom gående gjennom bygda. Da sluttet mange seg til og ble med til møtestedet.
Den nye sognepresten konkluderte i november 1828 med at Mathias var en ”farlig person, som lett kunne bringe mange mennesker til fullkommen fortvilelse”.
I tillegg til de 90 vitnene som var hørt under førstegangsforhørene, kom det ytterligere vel 80 vitner som nå vitnet i det som i dag tilsvarer tingretten. Totalt ble i alt 173 vitner ført i selve rettssaken. Til sammenligning var det 114 vitner i 22. juli-rettsaken i Oslo Tingrett i 2012.
Til Høyesterett og Kongen
Dommen ble avsagt på sorenskriver Søren Gottfried Bøckmanns landsted på Øyna i Farsund den 25. juni 1829 og straffen lød på seks måneders tvangsarbeid i tukthus, samt 80 speciedaler til protokollføreren og dessuten dekning av utgifter til arrest og sakførsel. Mathias anket dommen til Kristiansand stiftsoverrett. Der ble straffen kraftig redusert, til kun en bot på 20 speciedaler. Deretter var det kirkemyndighetenes tur til å anke. Høyesteretts dom falt 29. oktober 1829, og nå ble den snudd tilbake, tilsvarende underrettsdommen. Mathias Nielsen skulle sone seks måneder tvangsarbeid i tukthus, og fikk ellers bare en ubetydelig reduksjon i kostnadene han var pålagt i den første dommen.
Mathias sendte søknad til Kongen om benådning, men denne ble avslått 23. mars 1830, etter negative innstillinger fra departementet og regjeringen. I avslaget ble det pekt på at domfelte hadde holdt forsamlingsmøter tross flere advarsler. Det ble særlig påpekt at han ikke hadde fulgt påbudene i Konventikkelplakaten om å påse at ”hustruer måtte ha deres menns, barn deres foreldres og tjenestefolket deres husbonds tillatelse til å besøke slike forsamlinger” (Departements-Tidende No. 17, 26. april 1830).
– 12 –
Justis- og politidepartementet sendte melding til amtmannen i Lister og Mandal amt om avslaget på søknaden om benådning 5. april, og den 30. april 1830 skal soningen av tukthus-straffen ha startet (Seierstad 1923:213).
Mathias ble den siste ?
Det skal ikke være mange som ble idømt tvangsarbeid på grunnlag av Konventikkelplakaten.
På den tiden, ikke minst etter dommen mot Hans Nielsen Hauge, var det mange som hevdet at Konventikkelplakatens innhold måtte være opphørt, i og med Eidsvollsvedtaket om Grunnloven i 1814. I alle tilfeller mente man at det ikke kunne idømmes straff for brudd på plakaten, ettersom den i seg selv ikke hadde noen straffebestemmelser. For Hauge fikk dette den virkning at en dom på to års festningsarbeid avsagt i 1813, før Eidsvoll-vedtaket, ble endret til en bot på 1000 riksdaler til fattigkassen i 1814. Hauge var på dette tids punkt helsemessig sterkt nedbrutt og valgte å vedta den sterkt reduserte dommen for å få saken ut av verden (Sjursen 1997:62 ff.).
Mathias Nielsen Hov kan være den aller siste i norgeshistorien som er dømt og har sonet tvangsarbeid i tukthus for å forsøke å spre det han mente var Guds lære. Flere av kirkehistorikerne er inne på dette (Molland 1954:37, Berge 1926:309).
Flere rettssaker
Det kom likevel flere rettssaker mot sterktroende og svermere i årene som fulgte. Utgangen på disse sakene ble imidlertid en annen, for både rettssaken i 1830 mot Ole Halvorsen Lindeland fra Bakke sogn i Sirdal (Seierstad 1923:213 ff og Sirdal kultursoge del 2), rettssaken i 1832 mot 20 menn i Vestre Råbyggelaget (indre Agder) (Seierstad 1923:216 ff.,) og rettssaken i 1846 mot Berthel Rasmussen Røisland i Vestre Råbyggelaget (Pryser 1982:168 og Rt-1946-135) endte med vanlig fengsel i noen få dager, på vann og brød.
I tillegg var det flere rettsavgjørelser i samme periode med lignende straffer for mer typiske blasfemiske uttalelser : Abraham Clausen Obsteland fikk betinget fengsel i 28 dager for gudsbespotterlige og forargerlige ytringer i 1834, Iver Dørum fik nedsatt en dom på halvannet år festningsarbeid til 28 dager på vann og brød for gudsbespottelig tale i 1837, mens tukthusfangen Rasmus Pedersen Berg derimot fikk forlenget festningsarbeidsstraffen med tre måneder i 1836, men han hadde snakket stygt både om Gud, kirken og domstolene (Johanson (1989) side 213-214).
Dette var langt lempeligere straffer enn det Mathias fikk, noe som også må ha sammenheng med at tiden nærmet seg for endelig opphevelse av Konventikkelplakaten. Opphevelse ble foreslått i Stortinget første gang i 1836, men ble stoppet av kongeveto. Det gjentok seg i 1839, men endelig i 1842 kunne kongen ikke lenger bruke vetoretten, og dermed var plakaten opphevet. Det var imidlertid først fra 1845, med vedtak om dissenterloven, at folket kunne organisere sine egne menigheter utenfor statskirken.
Forstandig og kristelig i 1848
Det er ukjent hva Mathias gjorde etter at han var ferdig med å sone sin straff i 1831. Den eneste kilde vi har om de første årene etterpå, er lærer Osmundsens artikler i avis en Lister i 1888. Her fortalte Osmundsen at Mathias hadde reist «nordover mot Stavanger-kanten”. Det hadde han fatt vite av Mathias selv, som oppsøkte ham i Farsund omkring 1847-48, der de hadde hatt en flere timer lang samtale : – Jeg fik Indtrykk af, at han da var et særdeles
– 13 –
forstandigt og kristeligt oplyst Menneske, skjønt jeg endnu sad inde med den feilaktige Formening om, at de grovkornede Udskeielser mod 6te Bud, der
fortaltes om ham i hans Opvækkelsestid, var Sandhed. Han trak sig derefter enda mer nord i Landet, og det sidste jeg hørte om ham var, at han i Begynnelsen av Sekstiaarene boede i Tromsø, og det sagdes at han der var Forstander for en frimenighed.
Osmundsen fortalte i samme artikkel indirekte at Mathias og Ane Kirstine må ha skilt lag. Osmundsen skrev at den siste gang han så henne, var på gaten i Farsund høsten 1872, i ivrig ”Sladderforretning” med en del andre kvinner. Hun døde 3. april 1874, 77 år gammel, og ble begravet på Vanse kirkegård.
Sterktroende til Fredrikstad
Det er mulig at Mathias kan ha kommet med i den aktive krets av sterktroende i Stavanger-distriktet, som oppsto etter at lekpredikant Spødervold fra Bjerkreim dannet en menighet der. Menigheten ble splittet i flere retninger omkring 1850. En av utbryterne ved splittelsen var en Erik Tønnesen fra Helleland ved Egersund, som havnet i dissentermiljø i Fredrikstad i 1851. Han tok etter hvert avstand fra de sterktroende og ble en av indremisjonens pionerer i Østfold (du kan lese mer om dette i Fredrikstads byhistorie, bind II, side 455-471, i Arne Bugge Amundsens ”Naar Stormen kommer, tager Fuglen afsted”, i Mindre-Alv 1992-93, og i Kari Ane Unnisdotter Kvendseth ”Vesterøy Indremisjonsforening”, Universitetet i Tromsø, 2006).
Jeg har ikke klart å finne konkrete spor etter Mathias i Stavanger-området. Det innebærer at vi er uten kunnskap om vel 20 år av hans liv.
Høsten 1854 var han imidlertid havnet i Nord-Norge. Der kjøpte han et småbruk i Reisen sogn, som i dag er Sørreisa kommune, i Midt-Troms. Om han også har oppholdt seg i Tromsø, slik Osmundsen hadde hørt, er uklart. I Reisen kjøpte Mathias en gårdsparsell i Tømmervik, der han oppholdt seg helt til 1878. I følge folketellingene i 1865 og 1875 hadde han noen få dyr, dyrket poteter og livnærte seg ellers som murer. Det lille våningshuset lå helt i strandkanten, men er nå revet. Ved begge de nevnte folketellingene hadde han leieboere hos seg.
Baptistleder i Midt-Troms
I bygdeboken for Sørreisa heter det dessuten følgende om ham : ”Han hadde meldt seg ut av statskirken og ledet en baptistmenighet, som hadde flere tilhengere i Sørreisa” (41). Det er godt mulig at det var denne frimenigheten Osmundsen hadde hørt om, men det er også tenkelig at Mathias har vært i Tromsø først, og så kommet sørover til Sørreisa i 1854.
– 14 –
Kristian Sørensen, som overtok eiendommen da Mathias solgte i 1878, var antakelig med i menigheten. Han var omreisende skomaker og predikant. På reisene sine hadde han to kasser med seg, én til Bibelen og andre bøker og postiller, og én kasse til skomakerverktøyet (42).
Det er i alle tilfeller interessant å notere seg at det var frimenigheter i virksomhet i Tromsø fra 1850-tallet, og sentrale personer i disse menighetene var medlemmer av den store handelsfamilien Ebeltoft (43).
Særlig interessant er det at det var tinglyst en pantobligasjon på Mathias sin eiendom i Tømmervik, for et lån som han hadde fått nettopp av kjøpmann A. Ebeltoft i Tromsø. Det har altså på en eller annen måte vært kontakt mellom dem, og enda mer interessant er å notere at flere av Ebeltoftene etter hvert gikk inn i den sterkt voksende baptistmenigheten i Tromsø (44). Det kan altså godt være at Mathias sin baptistvirksomhet i Sørreisa var et knoppskudd fra Tromsø.
Mathias døde i Bodø 1892 Kanskje var Mathias’ aller siste vandring, fra Sørreisa til Bodø, også en slags misjonsreise. Han solgte gårdsparten i Sørreisa i 1878, og flyttet inn i en bygård i Hovedgaten i Bodø (45).
I folketellingen for Bodø fra 1885 oppgis det at han ”har været murer”. Mathias døde i Bodø 12. august 1892. Dødsannonsen som sto innrykket i avisen Bodø Tidende 16. august hadde denne teksten : ”Forhenv. Lægpredikant Mathias Nilsen fra Reisen, døde stille og rolig i gaar aftes Kl.11”. Annonsen var datert Bodø 13. august 1892 og undertegnet av Ludv. Pettersen. Dette må ha vært (Gerhard) Ludvig Pettersen (1838-1922), som var eier av den bygården der Mathias bodde. Pettersen var ”snekker og jordbruker” går det fram av folketellingen i 1885.
Om Mathias, eventuelt sammen med Pettersen, var involvert i noen form for religiøs virksomhet i Bodø vet vi ikke, men vi kan bare konstatere at husmannssønnen fra Hov må ha hatt et mer opplevelsesrikt liv og sett mer av Norge enn de fleste i sin samtid. Han var godt over 90 år gammel da han døde. Han ble gravlagt fra Bodø kirke 18. august 1892.
###
TAKK til Hans Pettersen som har bistått med å tyde og skrive av de gamle forhørsprotokollene fra Farsund tingstue.
###
Litteratur :
• Amundsen, Arne Bugge (1993): Naar Stormen kommer, tager Fuglen afsted. Mindre-Alv, årbok V, Fredrikstad museum
• Bang, A. Chr. (1874): Hans Nielsen Hauge og hans samtid. 1. utgave.
• Bang, A. Chr. (1910): Hans Nielsen Hauge og hans samtid. 3. oplag. Gyldendal, Kristiania.
• Berge, Abraham (1926): Lista, en bygdebok. Tøns berg.
• Danbolt, Erling (1947): Misjonstankens gjennom brudd i Norge. I misjonsappellens tid 1800-1830. Egede-instituttet, Oslo.
• Egeland, Kjølv(red.) (1975): Stavanger på 1800-tal let. Stabenfeldt.
• Handeland, Oscar (1936): Vårløysing, bind 3, Lunde forlag, Bergen.
• Hanssen, Svein (1994), Bygdebok for Sørreisa. Bind 1.
• Iversen, Frithjof (1960): Norges baptister 100 år. Norsk Litteraturselskap, Oslo.
• Johanson, Ronnie (1989): Blasfemi – en antologi. Lanser forlag, Oslo.
• Kvinesdal Menighetsråd (1987): Kvinesdal kirke 150 år. Eget forlag.
• Molland, Einar (1954): Statskirke og Jesu Kristi kirke, Forlaget Land og Kirke, Oslo.
• Molland, Einar (1972): Fra Hans Nielsen Hauge til Eivind Berggrav. 3. utgave. Gyldendal, Oslo.
• Mykland, Liv (1997): Fri religionsutøvelse gjennom 150 år. Riksarkivarens skrift serie 2.
• Oma, Magnor Erlend og Grødeland, Svein (1990): Dei sterktruande – om Lomelendingane, Perane og Larsane. Dreyer bok, Stavanger.
• Oma, Magnor Erlend (1982): Dei sterktruande – frå lekmannsrørsle til kyrkjesamfunn. Hovudoppgåve, Universitetet i Trondheim.
• Pryser, Tore (1982): Gesellar, rebellar og svermarar. Samlaget, Oslo.
• Rudjord, Kåre (1936): Listaboka. Bind 1, Gard og folk.
• Rudjord, Kåre (1987): Listaboka. Bind 4, Fra for mannskapslov til kommunesammenslutning.
• Seierstad, Andreas (1923): Kyrkjelegt reformarbeid i Norig i nittande hundreaaret. Første bind. Lunde, Bergen.
• Seland, Elisabeth, (red.) (2011): Sirdal kultursoge, del 2; fra ca 1800 til ca 1960.
• Sjursen, Finn Wiig (1997): Den haugianske periode (Ill). NLA-forlaget, Bergen.
• Skjæveland, Jørgen (1981): Gamalt fraa Bjerkreim. Vikeså.
• Skullerud, Aage (1971): Bondeopposisjonen og reli gionskonfliktene i 1840-åra. Universitetsforlaget Oslo.
• Thrap. Daniel (1908): Brødremenigheten i Norge. Kommisjon hos Dybwad, Kristiania.
• Tønnesen, Erik (1889): Den ubevidste Vantro og den ubevidste Tro. Fredriksstad.
• Walton, Stephen J. (1996): Ivar Aasens kropp. Samlaget, Oslo.
• Øverland, Per (red.) (1981): Norske frikirker. Tapir