– bestod og framstod som et «evig» spørsmål; jødene – den israelitiske nasjon – oppfattet seg underlagt en egen historisk «skjebne»; uten egen statsforfatning i sitt opprinnelige område – der denne nasjon hadde sitt utspring – var jøden, som enkeltperson og som gruppe, prisgitt de ulike europeiske nasjoners bestemmende vilkår.
Disse vilkår kunne variere over tid, men en omfattende «assimilasjon» var det historisk aldri tale om, uten i de tilfeller der konvertering ble ansett som en løsning, enten gjennom overbevisning eller gjennom tvang.
Disse overskyggende kjensgjerninger dannet også bakteppet ved den behandling «Jødesagen» – jødespørsmålet fikk i Norge, først ved løsrivelsen fra Danmark og de grunnlovsbestemmelser som ble vedtatt, siden gjennom tiår lang strid for å rette opp i det svært mange oppfattet som en urettferdig behandling av et «sted-broder»-folk, som Henrik Wergeland kalte jødene;
– les mer om ulike innspill og inntrykk det norske folk ble tilført «utenfra» i behandlingen av jøde-spørsmålet :