– i boken : “Billeder fra Hauges tid”. Oslo 1934. Indremisjonsselskapets forlag.
I forordet til boken står følgende : Det som her er fortalt har jeg hentet dels fra en muntlige tradisjonen i Øyer, Fåberg, Veldre med støtte av opplysninger fra arkivene, dels fra H.N. Hauges skrifter, A.C. Bang : “Hans Nielsen Hauge og hans Samtid” og H.G. Heggtveit : “Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede”.
Av billedene er nr. 3, 4, 6 og 14 velvilligst utlånt fra samlingen til bygdebok for Øyer. Jeg bringer herved en hjertelig takk til alle som har fortalt mig fra gamle dager, og ikke minst til bygdehistorikeren Tor Ile, Øyer, for verdifull hjelp. Veldre, 30. januar 1934. Sigrid Svendsen.
– fra s. 9 – 12 :
En dag i slutten av mars året 1800 kom Hans Nielsen Hauge vandrende nedover Gudbrandsdalen. Han kom fra Trondhjem og var på vei til sitt hjem i Tune.
Vinteren 1799—1800 i Trøndelagen var forløpet således for ham: Efter nogen måneders virksomhet i bygdene søndenfor byen, blev han i begynnelsen av november arrestert i Melhus sammen med en av sine venner, Lars Hemstad fra Stange. De blev ført til arresten i Trondhjem, hvor de satt i syv uker. Samtidig satt en annen haugianer arrestert i Drammen, og seks av Hauges medarbeidere på tukthuset i Kristiania, blandt dem hans bror Mikkel Hauge.
Fra denne jul er det vi har Hauges julesalme, datert 21. desember 1799:
«Jeg står hos Gud i nåde, hvad skader verden mig; om den en stund får råde og stenger mig min vei.
Om den mitt legem binder i fengslets mørke skjul, dog ånden overvinder og holder glad sin jul» o. s. v.
(Landstads rev. nr. 138.)
Hauge hadde pass med tillatelse til å opholde sig i Trondhjem. Allikevel blev han dømt for løsgjengeri til en måneds tukthus fra 4. februar.
Der talte han til de fanger som han kom i berøring med, om deres sjels frelse, og følte «en belønnende fryd» ved de mange som blev forbedret ved hans tale.
Om selve opholdet der skriver han bl. a.: «Dette var nu mit sjette Fængsel, men min Aand var fri, munter, glad og fyrig, og havde nogenlunde passende Ord til ethvert slags Mennesker jeg kom i Tale med; Beskjemmelser over mine Arrester og selv Tugthuus-straf var som en hastig flyvende Fugl over mit Hoved». (H.N. Hauge : Reiser)
Efter utstått straff skulde han fra lensmann til lensmann transporteres hjem. Men snart lot de ham gå alene, da de stolte på hans ord. Nogen av dem fant også at «det var både urett og en skam å følge en mann som var bedre enn dem selv».
Nu var han kommet så langt som til annekset Tretten i Øyer.
Gjennem et skogholdt når den gamle veien frem til skysskiftet Stav, og her tok Hauge inn. Veien går her mellem våningshusene, og den bygningen som står på nersiden av veien, sies å være fra Hauges tid.
Straks søndenfor husene går der bro over en å, Moksa, som bruser nedover mot Lågen.
Dette var første gang Hauge stanset i Øyer. Men hans navn var ikke ukjent der. Hans virksomhet hadde nu vart i 4 år, og hvor han selv ikke var kommet hen hadde gjerne nogen av hans venner reist. En av dem bodde ikke lenger borte enn i nabosognet Gausdal. Hauges bøker var også utbredt rundt omkring. Vekkelsen nådde, efter Hauges egen beretning, et høidepunkt i 1800, men det gjorde samtidig også forfølgelsen. Og der hvor ingen predikant hadde reist, var iallfall ryktet om disse ting nådd hen, og hadde bragt folk til å tenke over de åndelige spørsmål.
Da Hauge hadde tatt inn på Stav, gikk skysskafferen rundt på gårdene i nærheten og fortalte at Hauge var kommet og skulde holde samling der om kvelden.
En mengde mennesker kom. Møtet begynte efterat det var blitt mørkt og sluttet kl. 9 – 10. Blandt tilhørerne kjenner vi gårdbruker Haagen Langaard. Han har gitt oss det eneste lille referat som finnes av Hauges tale på Stav, idet han under forhøret på Jevne (1806) sier: «Hauge talte om at man skulde avlade Drukkenskab, Eder, Banden m. fl., Laster, og derimod formanede til Gudsfrygt m. m.»
Man vet ikke av at Hauge i året 1800 holdt mere enn én samling i Øyer. Det vilde også ha vært urimelig, da han denne gang skulde reise fort. Hadde han holdt flere møter, vilde de vel også vært omtalt under forhøret.
Men dette ene møte blev begynnelsen til en bevegelse, som grep slik om sig at sogneprest Dybdahl allerede 4 år senere kunde skrive: «Den halve Bøygd ere af Hauges ivrige Tilhængere».