– i “Årbok for Gjøvik – Tverrdalene”, Gjøvik Historielag 1996.
– fra s. 91 – 94 :
I 1996 er det 200 årsjubileum for Hans Nielsen Hauges åndelige gjennombrudd. Den sterke ånds- og kallsopplevelse ga livet hans en retning som førte til at Hauge i ettertid regnes som grunnleggeren av legmannsbevegelsen i Norge.
Hans Nielsen Hauge satte et skille i vår historie, både religiøst og politisk. Han var rett mann til rett tid, lydig mot Guds kall, en mann som fikk umåtelig stor betydning for kristenlivets utvikling i vårt land. Men den haugianske bevegelse hadde også stor betydning for landets politiske liv. Det sies at de bygder som Hauge fikk besøke enda nyter godt av velsignelsen.
Også for Snertingdal har Hauge og hans virksomhet hatt stor betydning. Ser vi på Snertingdals kristenliv er det lett å trekke linjer fra H.N. Hauges møte på Brateng i 1800 – gjennom skiftende tider – fram til idag.
5. april 1796 var startdagen for en åndelig vårløsning i Norge. Da stod Hans Nielsen Hauge fram med et kall til å forkynne evangeliet til det norske folk. Hauge var en ung mann på 25 år fra Tune i Østfold. Han var bondesønn, og denne vårdagen gikk han og pløyde på åkeren hjemme. Han gikk og sang :
¤
Styrk meg rett kraftig i sjelen her inne at jeg kan kjenne hva Ånden formår.
Ta deg til fange min tale og sinne, led meg og lokk meg så svak som jeg går.
Meg og hva mitt er jeg gjeme vil miste, når du alene i sjelen må bo,
og seg omsider på døren må liste hva som forstyrrer i hjertet min ro».
¤
På åkeren fikk han en åndelig opplevelse Dg ble totalt forandret. Fra å være en frustrert, religiøs grubler, ble han et lykkelig Kristusvitne, og fra denne dag bar han på et himmelsk kall til å forkynne frelse og frihet for det norske folk. Den frigjørende kraften i evangeliet skulle forkynnes.
Hauges videre liv kan vi dele i tre perioder:
- 1796-1804: Reisevirksomhet.
- 1804-1814: Fengselsperioden.
- 1814-1824: Bredtvedt i Oslo.
I årene fram til 1804 forkynte han evangeliet over store deler av Norges land, han gikk til fots over fjell og dal. Det er anslått at han tilbakela over 1.500 norske mil på sine vandringer rundt i landet.
Konventikkelplakaten av 1741 ga bare prestene lov til å forkynne Guds ord, og Hauges virksomhet førte til 10 arrestasjoner før den lange fengselsperioden begynte i 1804. Fengselstiden ble en sterk psykisk og fysisk belastning, selv om de siste fengselsår ble noe lettere. Dommen falt 4. desember 1813 og lød på 2 års slaveri pluss saksomkostninger.
Dommen ble anket til Høyesterett, og ett år senere falt endelig dom. Slaveri ble opphevet, men saksomkostninger opprettholdt, noe vennene betalte for ham.
De siste år av sitt liv bodde Hauge på Bredtvedt. Etter fengselsoppholdet ble det ikke mer reising, men vennene kom og besøkte ham. De bragte med seg nyheter fra venneflokkene, og her fikk de åndelig veiledning.
Vekkelsen gikk fram i hans egne og hans disiplers fotspor over store deler av landet. Han ble sin tids mest leste forfatter og ga ut 40 bøker. Han startet en rekke fabrikk- virksomheter, drev med frakteskuter, var en framgangsrik handelsmann, og ble til stor hjelp for fedrelandet med sine saltutvinningsanlegg under nødsårene rundt 1810. Det kallet og den utrustning denne mannen hadde, hans nådegaver og hans budskap, inspirerer den dag i dag.
Også for Snertingdal har Hauge og hans virksomhet hatt stor betydning, og jeg skal i det følgende fortelle litt om bygdas første haugianere.
Hans N. Hauge besøkte Snertingdal i 1800. På sin vandring passerte han Biri. Her ble han arrestert og plassert i lensmannsarresten på Svennes. Dagen etter slapp han fri og fortsatte mot Snertingdal. Han kom til Brateng og holdt oppbyggelse der. Det ble bare ett møte i bygda, antagelig hadde lensmannen bedt ham krysse bygdegrensa fortest mulig. I Torpa ble det flere møter. Vi vet at Hauge var på Kjensjord, Wæhler, Stadsvoll og Torgunsbøen. Bonden på Brateng, Christoffer Olsen f. 1772, ble vakt og begynte straks å vitne om sin tro og holde oppbyggelser. Det ble en venneflokk i bygda, og Brateng ble leder. Han opptrådte som legpredikant på Østlandet og prøvde seg også som salmedikter.
Jens Hansen, mølleeier i Christiania, forteller fra et møte med Christoffer Brateng :
«Engang var jeg på et sted Chr. Brateng holdt oppbyggelse. Jeg ble den gang så heftig rørt, at det var liksom en strøm overveldet meg, jeg visste nesten ikke hvor jeg var, og fra den tid fikk jeg fornyet kraft fra Gud, til å stride mot det onde, og en særdeles lyst til det gode, ja sådan som jeg aldri før har kjent, i hvor meget jeg enn hadde arbeidet av egen kraft, og de andre sagde og straks, at det var den gode Ånd som virket på meg».
Under en reise til Nordland i 1803 fant Hauge at handelsstedet Løvøen i Steigen var til salgs. Hauge ville gjerne plassere sine venner på strategiske steder, og nå tenkte han på sin venn Brateng. Han skrev til ham, Christoffer ble interessert, solgte Brateng som han nylig hadde overtatt etter sin far, og drog med familie og flere kjente til Steigen. Her ble han en sentral person, drev blant annet fraktfart til Bergen, og var i 1818 vararepresentant til Stortinget fra Nordland. Han døde i 1848.
Sogneprest til Steigen, Simon Kildal, gir haugianerne i bygda det vitnesbyrd : «at de ere stille, ordentlige og eksemplariske mennesker».
Hans Engum var en ung mann på 20 år da Hauge besøkte bygda. Vi vet at Hans var på Brateng på Hauges møte. Han fikk snakke med Hauge og ble sterkt grepet av vekkelsen, møtte Guds kall til omvendelse og tjeneste og ble en høyt aktet mann i venne-flokken. Hans Engum ble først og fremst bygdas sjelesørger, og da Christoffer Brateng dro til Nordland, ble han den selvskrevne leder. Budskapet han forkynte var klart og bibelsk, og han fikk være til stor velsignelse for heimbygda og videre utover. Vi vet at han dro på prekenturer til Valdres, Hallingdal, Vardal, Toten, Hadeland og bygdene rundt Oslo.
Det ble flere besøk på Bredtvedt, og Hauge satte stor pris på hans «opriktige, prøvede kristendom, opofrende nidkjærhet for Guds rikes sak, og betydelige evner som Guds ords forkynner og til privat å påvirke gjennom kristelige samtaler med den enkelte og flere».
I 1824, like før Hauges død, var Hans Engum sammen med Hans Ekern på Bredtvedt. De var der flere uker. Hauge hadde oppbyggelse hos seg hver søndag og ofte også i uken når de hadde besøk av venner. Vi har en beretning om den første oppbyggelse etter de kom dit. Hans Engum var møtets taler, han talte «hjertelig og inntrengende» i tilknytning til fjerde vers i Brorsons salme: «Hvordan takker vi vår Herre».
¤
«Lyset er i verden kommet, vet du også om du tror ? Har du noen tid fornummet at din Jesus i deg bor ?
Har hans Nådestrålers kraft i din sjel sin virkning hatt ? Kan du i ditt hjerte finne at der er et lys derinne ?»
¤
Hans Ekern var en yngre haugianer f. 1797. Hans kamerat, Erik Torstuen, var døpt samme dag. Disse to guttene søkte åndelig hjelp hos Hans Engum og ble aktive i det kristne arbeidet. Erik flyttet til Valdres, giftet seg, ble gårdbruker og en aktiv mann i venneflokken i Bagn.
Selv om vekkelsen ikke grep særlig sterkt om seg ved Hauges besøk i Snertingdal, ble det nedlagt en Åndens gnist som lå og ulmet i flere år. Omkring 1830 vokste gnisten til en vekkelsens flamme.
Mads Wefring, senere prest, besøkte Snertingdal og Torpa i 1835. I hans reisebeskrivelse står bl.a. :
«- hvor vi hadde oppbyggelse hos en eldre kristen bror, Gunder Kjensjord. Det oppsto vekkelse – en haugianer, Hans Ekern var den fornemste leder i kretsen».
Hans Ekern har også fortalt fra besøket på Bredtvedt. Under et møte ville Hauge at Ekern skulle innlede med bønn. Men Hans syntes det var så mange ærverdige eldre der, at han torde ikke. Etter møtet spurte Hauge : «Er du glad nå, Hans ?» «Men jeg var nok ikke glad, jeg», fortalte han. Han hadde vært ulydig.
Etter arrestasjonen av Hauge i 1804 ble rettsapparatet satt i gang for å kartlegge Hauge og hans venners virksomhet, før rettssaken tok til. 24. januar 1807 var turen kommet til Hauges tilhengere i Biri prestegjeld. Sorenskriver Lauritz Weidemann opptok forhør på tinggården Svennes over personer som skulle ha deltatt i Hans Hauges virksomhet. Følgende var innkalt til forhøret : Christoffer Olsen Brateng, Lars Bratengseie f. 1767, Hans Olsen Engum og Jørgen Christophersen Haslieie f. 1758. I tillegg var prestens medhjelper, Torger Ekern innkalt. To var allerede ute av bildet, nemlig Chr. Brateng og Lars Bratengseie, som var reist til Nordland i 1803.
Den første som måtte gjøre rede for sin tilknytning til Hauge var Hans Engum. Han sa han hadde talt med Hauge tre ganger, første gang på Brateng, siden to ganger på Helgøya hos Otter Karlsen Bakkerud. Her hadde Hauge prekt.
Hans Engum hadde kjøpt noen av Hauges skrifter, men disse var levert til fogden. Han erkjente også at han på Brateng og hjemme hos seg selv hadde «etter sin forstand holdt religionssamtaler med almues-menn for noen år siden». Kunnskapen hadde han hentet fra Hauges skrifter og andre religiøse bøker. På samtalene hadde det ikke vært noen prest tilstede. Nå holdt han ikke samlinger lenger, da det ikke var tillatt.
Men som vi hørte tidligere i artikkelen fortsatte Hans Engum å være en trofast tilhenger av H.N. Hauge.
Den andre som ble forhørt var Jørgen Christophersen Haslieie, husmann under garden Hasli. Han virket mer forsakt, og fortalte at han hadde hørt Hauge preke på Brateng. Videre hadde det vært en samling hjemme hos ham, men nå ville han ikke «mer tåle møter i sitt hjem av den slags folk». Her hører vi en annen tone enn hos Hans Engum.
Det tredje vitnet var Torger Larsen, bonde på Ekern og prestens medhjelper. Han var ikke tilhenger av Hauge, men som prestens medhjelper skulle han føre tilsyn med de religiøse og moralske forhold i prestegjeldet. Ekern hadde aldri truffet Hauge, heller ikke vært på haugianersamlinger, enda han flere ganger var blitt invitert av Hans Engum. Det han kunne fortelle hadde han fra andre «almues menn».
Ekern hadde hørt at det brukte å være 20-30 mennesker på møtene, at samlingene varte i flere dager, men at møtene hadde opphørt etter Bratengs flytting og Hauges arrestasjon. Han påsto videre at følgen av disse møtene var «ørkesløshet og forsømmelse av nyttig arbeid». Ved et nytt forhør i 1810 viste det seg at Ekerns påstander var for løst fundert og han gikk fra flere av påstandene sine, bl.a. de flere dager lange samlingene.
Hans Engum hadde fortsatt noen av Hauges skrifter, og aktor ba ham levere disse.
Aktor ville få fastslått om haugianerne hadde dannet et eget trossamfunn med en lære som avvek fra Bibelen. Dette benektet Hans Engum på det sterkeste. Jørgen Christophersen Haslieie som hadde vært negativ til Hauge under forhøret i 1807, vitnet nå til Hauges forsvar :
«Jeg hørte at H.N. Hauge formante til lydighet mot statens lover og øvrighet».
Etter Hauges arrestasjon i 1804 ble det liten møtevirksomhet blant Haugevennene, men etter 1814 kom virksomheten i gang igjen. Legmenn fikk stort sett tale fritt, selv om konventikkelplakaten først ble opphevet 1842.
Legmannsvirksomheten startet med H.N. Hauge og den kom til å gå hånd i hånd med kirken. Ser vi på Snertingdals kristenliv er det lett å trekke linjene fra H.N. Hauges møte på Brateng – gjennom skiftende tider – fram til i dag.
Og en viktig grunn til den gode samkjøring av legmannsvirksomhet/kirke er Hauges eget testamente :
«Thi er min sidste Villie at I herefter som forhen ganske ene holder eder til vor stats religion, sa I mottager af de offentlige lærere alt, hvad deres offentlige embede medfører. I gaar da i kirken, annammer sakramenterne, ved ægteskap gjør dem vielsen, samt ved dødsfall jordspaakastelse og alt andet, der hører til god orden”.
Måtte Gud reise opp en skare kristne med samme støpning som Hans Nielsen Hauge.
Kilder :
H.G. Heggtveit : Den norske kirke i det 19. århundrede. Bind 1 og 2.
H. Chr. Bang : Hans Nielsen Hauge og hans samtid
M. J. Wefring : Minder fra mit Reiseliv
T. Lauvdal : Biri — Snertingdal bygdebok Bind 2 og 3
Martin Dehli : Reaksjoner på Hauge-vekkelsen i Gjøvik-distriktet
Arvid Stubberud : Haugianeren Hans Olsen Engum