– i boken “Hans Nielsen Hauge. Kjøbmand i Bergen”. Bergen 1955.
– fra s. 64 – 74 :
Det er sparsomme opplysninger vi har om Hauges handel det første året. Så snart kjøpmannskapet var et faktum, synes han straks å ha lagt ut på handelsferd. Han kjøpte et fartøy — jekten «Haabet» — for 480 rd. og reiste til Sunnfjord. Her var han i siste halvdel av august måned. Sild ble kjøpt opp, ble saltet og ført til Bergen. Fra Bergen ble varene skipet østover, og Hauge beretter at handelen gikk lykkelig, og at han etter hvert handlet med atskillige varer (“Reiser” Ording VI s. 26 paragr. 53).
Men det varte ikke lenge før det viste seg at der var dem som tok forargelse av hans virksomhet i Bergen. Byens bokbindere var de første som gikk til aksjon. De følte at Hauge gikk dem i næringen ved å binde inn de bøker han lot trykke. Og de framholdt at hans handelsborgerskap ikke hjemlet ham adgang til å betrede deres priviligerte enemerker.
Bokbinder Carl Lange — på vegne også av de øvrige bokbindere — innledet aksjonen gjennom en såkalt «Iagningsforretning» ( Politikammerakter Bergen 1799-1805, 7/8 – 1801, Statsarkivet Bergen), som ble foretatt den 7. august 1801 i Looses hus på Stølen. Forskjellig verktøy ble beslaglagt, bl. a. 2 heftelader, 2 presser, 1 beskjæringshøvel og 1 sabel. Både Hauge og Loose var til stede under forretningen, og Hauge kunne ikke nekte at han hadde latt innbinde flere hundre eksemplarer. Grunnen til at han selv besørget innbindingen, var at han ikke maktet å betale bokbinderne den pris de forlangte for arbeidet. Hauge holdt 5 mennesker beskjeftiget med innbindingsarbeid, nemlig den 25 år gamle Randi Andersdatter fra Trøndelag, som på Hauges skriftlige anmodning var kommet til Bergen ved St. Hanstid, og den 35 år gamle Saave Augustdatter fra Kristiansands-kanten, som bare hadde vært i Bergen i ca. en måned.
Videre var det den 18 år gamle Anna Larsdatter fra Ask, drengen Gullach Pedersen og en Maren Andersdatter fra Christians stift. Hauge liadde således knyttet til seg unge mennesker fra forskjellige kanter av landet og skaffet dem sysselsetting med nyttig håndverk. Da jagningsforretningen ble holdt, var der på verkstedet en mengde ferdig innbundne bøker og atskillig råmaterie. Det meste var trykt i Kjøbenhavn.
Etterat del innledende skritt var tatt, forfulgte bokbinderne saken ved søksmål mot Hauge og Loose for politikammerretten. I Stevningen gir de følgende begrunnelse for det skritt de hadde sett seg tvunget til å ta :
“For at forebygge Byens Indvaanere fra at blive beskuffet med bedragelig Arbeide og at enhver Professionist der har lært et Haandværk, og derpaa har erhvervet Borgeskab kan sautineres i deres Næringsvei, er saavel ved Bergens Privilegier som senere Anordninger, alle Fuskere, andre uberettigede forbude at drive noget Haandværk, hvorpaa han ikke har erhvervet Borgerskab. I Følge heraf, maae det være fuldkommen indlysende, at tiltalte Hans Nielsen Hauge, der under en forstilt Masqve af Skindhellighed ved sværmerske Sætninger agerer blandt den mindre oplyste Folke Classe Religions Lærer, ikke har mindste Rettighed, til at drive Bogbinder Professionen, og at foreskrive Bøger og deraf giøre Udsalg, naar han som tilstaaes, ikke har nogen Rettighed hertil, men blot Borgerskab som Bondehandler».
Politimester Olsen slo i dommen fast at Hauge var uberettiget til å drive bokbinderprofesjonen. Den foretatte «Iag- ningsforretning» ble stadfestet, og Hauge ble dømt til bøter på tilsammen 10 rd., samtidig som han måtte betale saksøkerne sakens omkostninger. Loose ble derimot frifunnet. Hauge ville imidlertid ikke godta dette resultat. Gjennom ankeerklæring av 11. september s. å., brakte han saken inn for Politi-Commisjonen og ga her følgende framstilling av saksforholdet :
«Uagtet jeg har vundet Borgerskab og boesat mig her i Byen, og har ladet trykke og selv indbundet og ladet indbinde samt udsolgt, laant og bortgivet de af mig selv forfattede Skrifter, saa er jeg dog under 7de Aug. sidstleden af Bogbinderne Sr Løsch, Lange og Enevoldsen bleven eftersat og fratagen alle de Reedskaber som jeg til mine Bøgers Indbinding nødvendig trænger til, og ved Politikammerrets Dom af 29de ejusdem kjendt pligtig at have de mig fratagne Redskabe til Bogbinderne forbrudte, at betale 5 rd. til Byens Fattige, ligesaa meget til Politie-Cassen og til Klagerne i Omkostninger 4 rd. Hvilken Dom dog ikke er bleven exeqveret fordi jeg har declareret dens Paa-Anke. Med fornævnte Angreb og Dom kan jeg ei andet end være yderlig misfornøiet og troer mig at være forurettet, hvorfore jeg underdanigst anholder at ommeldte Sag og Dom efter Deres Højvel- baarenheds Foranstaltning maae indkomme til Polite-Commissionen til nærmere Oplysning og Paakiendelse samt min Skades Erstatning og Friefindelse».
Men heller ikke hos Politi-Commisjonen fikk Hauge medhold. Den 7. oktober ble underrettens dom stadfestet med den endring at boten ble satt ned til 4 rd., til deling mellom politiet og fattigkassen. Omkostningene ble opphevet. Prosessen ga for så vidt bokbinderne et meget magert utbytte, som de bare hadde fått slått fast Hauges manglende rett til å binde inn bøkene selv.
Da de ikke fikk dekket utgiftene ved saken, gikk de ut av søksmålet med økonomisk tap, og domsresultatet førte nok heller ikke til at de fikk seg overlatt noen nevneverdig tilgang på arbeid.
Til sin frifinnelse hadde Hauge påberopt seg et reskript av 10. april 1761. Etter dette sto det bokbinderne fritt å drive sitt håndverk. Men da de ikke dannet noe laug eller tilkom noe privilegium, hadde de heller ingen rett til å legge hindringer i veien for andre. For øvrig framholdt Hauge at huset hans i Klinge-smuget var så avsidesliggende, at han der ikke kunne ernære seg alene ved den virksomhet som borgerbrevet hjemlet ham. Og bokbinderne hadde gjennom lengre tid stilltiende godkjent at han bandt inn sine egne skrifter. I hvert fall var det ingen som tidligere hadde sagt fra, at de følte seg fornærmet.
— Hva Politi-Commisjonen i dommen stadfestet, var imidlertid at ingen som hadde vunnet borgerskap i en bestemt næring, kunne befatte seg med andre yrker uten myndighetenes tillatelse. At bokbinderne hadde privilegium på alt bokbinder-arbeid gikk fram av et reskript av 30. mars 1770. I kraft av dette kunne de forby dem som ikke hadde oppnådd autorisasjon, å ernære seg som bokbindere og bokhandlere. Ellers henviste Commisjonen til den grunngivelse underretten hadde gitt. Her var det slått fast at det ikke kunne være noen forbudt å innbinde en eller flere bøker til eget bruk.
Men herav kunne man ikke utlede — «eller involvere Rettighed, selv at indbinde alle de Bøger man handler med, omendskiønt man selv er enten Forfatter eller Forlægger» (Politikammer-akter Bergen 1799-1805, 7/8 1801. Statsarkivet Bergen).
Parallelt med denne saken mot Hauge og Loose, anla bokbinderne også sak mot Erich Larsen Svorstøl. I hjemmet sitt ved Domkirken skulle han ha latt foreta ulovlig innbinding og salg av bøker. Dette nektet Svorstøl. Han framholdt at yrket som regimentsbøssesmed, ikke levnet ham tid til annet arbeid. Sett at han endog forsto kunsten, så ville han tilsidesette oppfyllelsen av viktigere plikter og det uten minste fordel, hevdet han. «Arbeide har jeg Gud være lovet meere profitabelt enn de Herrer Bogbindere, Ja meere end jeg formaaer at bestride, for denne Lykke har jeg næst Gud eene min Fliid og Arbeidsomhet at takke — —».
Ved Politi-Commisjonens dom av 16. september 1801 ble Svorstøl frifunnet (Politikammer-akter, samt politikommisjons-akter no.23, 1801-1806. Statsarkivet).
Det gikk imidlertid ikke lang tid etterat saken med bokbinderne var avgjort, før det ad rettens vei ble innledet nye angrep på Hanges virksomhet i Bergen. Denne gang var det et mere direkte skudd mot selve handelsvirksomheten. Da Hauge den tid saken kom opp var borte fra byen, ble søksmålet rettet mot Loose. Man ønsket å stoppe hans virksomhet som Hauges hjelpesmann.
Den 27. februar 1802 ble der av politimesteren avsagt dom med følgende konklusjon : «at Jan Loose bør være aldeles uberettiget at drive nogen Handel liden eller stor paa enten Hans Nielsen Hauges eller egne Vægne, saalænge han ei med behørigt Borgerskab Brev til saadan Handel er forsynet, om han ei vil vente at blive anseet efter Byens Privilegier 7 § for hver Gang hans Brøst saa befindes : saa bøder han og for det allerede forøvede i følge bemeldte Privilegiers 1 § 10 Rd. til Deeling imellem Angiveren, de Fattig og Byen, samt erlægger Rettens Gebyhr og Indkalderne med 1 Rd. 32 s.»
Loose ville ikke akkviescere ved dommen og anket den inn for Politi-Commisjonen. Under behandlingen her gjorde aktor, prokurator Friele, gjeldende at Loose hadde borgerskap som bøkker, ikke som kjøpmann. Heller ikke var han Hauges handelsbetjent. Skulle enhver som påberopte seg å handle på en annens vegne, tillates å drive en næring som han ikke hadde borgerskap på, «vilde det blive en let Sag at tilintetgiøre de Anordninger som i Hensigt Negotiens Fremme ere udgivne og det flyder ikke af Handelsaanden, — — —».
Også politimester Olsen opptrådte i Politi-Commisjonen for å forsvare sin tidligere avsagte dom. Den 7. april 1802 avga han endog et promemoria i saken, et skrift som ved sin utpregede prosederende form, gir et talende vitnesbyrd om hvor ivrig man på det hold var etter å stoppe hele Hauges handelsvirksomhet i starten. Visstnok gjaldt saken i sitt anlegg Looses forhold. Men det er i første rekke Hauges stilling politimesteren omtaler.
Da skrivelsen både på en interessant og opplysende måte gjenspeiler oppfatningen dengang, er det naturlig å ta den med in extenso :
«Uagtet jeg i min Dom af 27de Februar sidstleden har anført Hovedmomenterne i denne Sag, paa hvilke jeg har troet, at Jan Loose burde være uberettiget til Handel paa Hans Nielsen Hauges Vegne, kand jeg dog ej undlaede, endnu at tilføie følgende faa Oplysninger til Underretning for Dommerne, og de flere, hvordan Sagen maatte komme :
Den i Sagen saa ofte benævnte Hans Nielsen Hauge, for hvilken Loose paaskyder, at det er han handler i dennes Fraværelse, er den samme Hans Nielsen Hauge, om hvilken Trondhjems Aviser No 19 og den Bergenske do (ditto) No 13, som derhos anvises taler, en Persohn, som her har fæsted Fode, skiøndt ikke med min Villie, som kand bevises, om den Ting engang skulle komme under Qvæstion, en Persohn, som han har vundet Borgerskab som Bondehandler, hvilket han maaskee heller ikke burde have havt, thi nu seer man Følgerne, at nemlig det hele Jesuiter-Collegimn vil handle under hans Navn og samme Borgerskab; vekk har han selv været siden sidstav. Michaelis og er endnu i Trondhjems Stift og Nordlandene omvankende med sin store Jækt paa Handelsskab, men hans tvende andre Jægter, eller som af Loose foregives, at være hans, reise omkring her i Stiftet under Looses Expeditioner og driver Handelskab.
Del ei saaledes ikke blodt Iidet ubetydeligt høkerie, som Loose under Hans Nielsen Hauges Navn driver i sit Hus under det ubeviiste Foregivende at Hans Hauge og har Værelse til Leye af ham.
Nei; det er hele Ladninger han kiøber og sælger under dette Navn (see hos følgende 2de Kiøbmænds Attester No 2 og 3).
Naturligt, at dette Compagnies eller Broderskabs Vahrer nyder Afsætning fremfor andres. Hvem hele Landet igjennom kiender ikke Hans Nielsen Hauge ? Hovedet for den pietistiske Sekt, som er fordrevet øster paa, men vil søge at udbrede, og har maaske allerede for meget udbredet sig i Norge nordenfields; ikke allene ved sine Emisarier, men og ved sine Skrifter som det under en anden Sag er beviist at han ved Handelskarle laeder afsætte hele Landet omkring.
Og hvem skulle den enfoldige Bonde, der saa lidet veed at skille det Sande fra det Falske, der tager et hængende Hoved og fordreyende Øyne for Hiertets Reenhed, hvem skulde han, siger ieg, hellere ville afsætte sine Vahre til igjen, end til dette Guds Folk. Saaledes veed disse, at tilvænde sig Bondens begiærligste Vahrer, og paa denne Maade og under denne Maske, drive et lovforbudet Land- og Forprang hele Landet igjennem til Skade for de i Byen bosiddende Borgere, der handler med Bønder.
Men nok herom, Hans Nielsen Hauge er ei stævnt, burde ei været omtalt, kan under denne Sag ei komme i Betragtning, men Loose har selv begyndt at omtale ham, har villet henskyde sig og søgt Skiul, under hans Vinger, og dette er Aarsagen, hvorfor jeg har maattet til Underretning for dem, der ei maatte kiende Hans Nielsen Hauge, saa løselig berøre hvem han er. Han har ei kunnet blive stævnt, da han var mere end 100 Mile herfra, da denne Sag reiste sig, og ei egentlig vidstes, paa hvilket Stæd i Nordlandene, han var at finde, men man kunde, vil man sige, have stillet Sagen i Beroe indtil Hans Hauge hiemkom og kunde blive stævnet. Men saa havde her været et Evigheds Skraal over, at de saa længe drev sit Uvæsen, og ei blev dømt, uagtet Politimæsteren vidste det. Thi Hauge kand endnu blive nogle Aar i Nordlandene, det beror paa, ligesom Aanden nyder Indgang til Hiertene, og Handelskabet kaster Fordel af sig.
Imidlertid vil man synes underligt om, at naar Loose og Hauge skulle have drevet saadant For- og Landprang, andre Handlende til Fornærmelse, her da ikke skulde være en mindste skriftlig Klage i Sagen fra nogen af de Fornærmede, eller Vidner af dem opgivet eller noget deslige. Nei; det er endnu ikke mode i Bergen, det vente man kun siælden her. Nok, naar man har omgrædet en saadan ting i alle Sammenkomster, betitlet det skammeligt, at Politimæsteren ej for længe siden har straffet det, endog stundom før det er skeet, ja endog om den Stakkel aldrig har hørt et Ord derom. Eller nok naar man under 4 Øyne har hvisket ham en saadan Ting i Øret, den være saa beviselig eller ikke, sand eller falsk, han selv bør være Angiver, Vidne og Dommer. Vell saa, at i adskillige Tilfælde, hvoriblandt dette er et, bør Politimæster handle ex officio, selv tilligemed Betiente søge at opdage og hemme Uordener.
Men saa staaer han og mangen Gang der igjen smukt allene, saa har man intet hørt og intet seet, saa har man aldrig gjort Eed før, saa har man ej været for Rett før, saa er det uanstændigt for saadan honet Mand, Kone, Karl, Dreng eller Pige, at gaae paa Politiekammeret for en saadan snauve Sags Skyld etc. etc.
Og lykkelig da Politimæsteren, naar han uden Omkostninger og Bøder da slipper fra en saadan Sag. Rigtig nok blev jeg vidende om Looses Handelsskab paa den Maade, at det blev mig sagt i en Raadstuesamling, og med dette har jeg vel discoursive for Retten udladt mig for Loose, som endelig ville vide sin Angiver, at nogle af Magistraten have doleret over hans Handelskab, og heri ligger Grunden til, at han har contra stævnet Magistraten.
Endelig hvorom alting er : saa troer jeg Loose er uberettiget til Handel paa egne Vegne, saa længe han ej bevise sig ved Borgerbrev berettiget at handle i Compagnie med Hauge, og paa Hauges Vegne, saa længe han ej beviser sig at staae i dennes Tieneste som Handelsforvalter eller Gesell, eller at han er Stadsmægler og saaledes kand udsælge og indlkiøbe Vahre for Hauge. Desuden er det stridende mod Reskriptet af 15de Janr.1768 at drive Handel i flere eller andre Huse end det man har tilkiøbt sig eller beboer som sit, og laedet tegne for Handel, og ikke i flere tilleyede Huse om det og var sandt at Hans Nielsen Hauge havde leyet Værelser tillige hos Loose».
Med dette politimesterens innlegg fulgte et eksemplar av Bergenske Adresse Contoirs Efterretninger, og erklæringer fra kjøpmennene Adolph Fischer og Bernt A. Vedeler om at de av Loose hadde kjøpt 200 tønner sild, og at varepartiet var kommet med Hauges jekt fra Sunnfjord. Da salget refererte seg til mars 1802, viser det at Hauges handel allerede på et tidlig tidspunkt hadde tatt seg godt opp med omsetning av relativt store varekvanta.
Da det dessuten var en tid med følelig mangel på sild og fisk, ble varene mottatt med begjærlighet. De framlagte erklæringer skulle godtgjøre at Loose hadde gitt seg i kast med en næringsvei som lå utenfor borgerskapet hans. Og den ellers lite velvillige innstilling som betenkningen preges av, var sikkert delt av de mange som pleide viske politimesteren et ord i øret, men som ikke kunne peke på noe lovstridig i Hauges opptreden. Politimesterens innlegg ble for øvrig ikke stående uimotsagt. Prokurator Balchen — Looses forsvarer –søkte å utnytte svakheten i argumentasjonen, og gjorde det for så vidt med prokuratorisk eleganse, da han spydig bemerket : «Dersom det var blotte Fortellinger, blotte Mueligheder og Exempler, der skulde fælde indstevnte Johan Loose, i Forening med Tildragelser om andre der i og for sig selv betragtet er ham uvedkommende og uden for nærværende Sag, saa var der ikke Tvivl om i dette Øieblik at Hr. Raadmand og Politimester Olsens Andragende her for Politi-Commissionen af 7de denne Maaned tilligemed hans vedfølgende tvende Bielage, vilde kjende ham ligesaa skyldig i all sin Uskyldighed, som han ved bemeldte Hr. Politimæsterens Dom var dømt».
Utfallet i Politi-Commisjonen ble en stadfestelse av underrettsdommen. Dessuten ble Loose pålagt å betale omkostningene ved appellsaken med 11 rd. 48 s.
Loose kunne heller ikke avfinne seg med dette resultat og brakte ved stevning av 16. juli 1802 saken inn for Høyesterett. Ankeerklæringen ble forkynt, ikke bare for politimesteren og Politi-Commisjonen, men også for Magistraten og Hans Nielsen Hauge. Loose fikk kanselliets tillatelse til for Høyesterett å legge fram nye dokumenter. Saksbehandlingen i Høyesterett trakk ut, og først den 28. mars 1804 forelå der et resultat. Saken ble da avvist, idet førstevoterende — med tilslutning av de øvrige dommere — anførte at politirettsdommer ifølge forordning av 1. desember 1797 ikke kunne innankes for Høyesterett med mindre mulkten var 50 rd.
I kost og tæring ble Loose av Høyesterett pålagt å betale 60 rd. til de innstevnte (Politicommisjonsakter no. 23 1801-1806, Statsarkivet, Bergen og Statsarkivet, Kjøbenhavn).