– “Hans talerstol står på Eiktunet”; tekst av Asbjørn G. Langseth. Fra “Årbok – Gjøvik Historielag – Tverrdalene, 1982 (nr. 3);
– fra s. 88 – 94 :
I vår historie er det alltid så at når noen navn nevnes, skaper det automatisk visse assosiasjoner. Uten tvil har enkelte navn vunnet seg en egen glans, og det er nettopp tilfelle med bondesønnen Hans Nielsen Hauge som var født 1771 i Tune i Østfold. Når hans navn nevnes, ser vi for oss den unge bondegutten der han går bak plogen 5. april 1796 og synger salmen «Jesus, din søde Forening at smage». Da han hadde sunget det andre verset, der det heter «styrk mig ret kraftig i Sjælen der inde» var det som han med en gang kjente seg løftet opp ad til Gud. Han syntes han hørte Guds røst som sa: «Du skal bekjende mit navn for mennesker saa de kan omvende sig fra mørket til lyset.» Hauge fikk et guddommelig kall til vekkertjeneste i vårt folk. Han foretok mange reiser rundt om i landet, og for det meste reiste han til fots. Det heter at han reiste omlag 12.000 kilometeri alt, holdt hver dag to møter, av og til fire møter og skrev taler, brev og bøker. Hauge-vekkelsen nådde i løpet av de 7 år Hauge reiste, de fleste byer og bygder i vårt land. Det varme budskap han brakte, skapte en ild som brant fra landsende til landsende.
I Vardal bygdebok står det nevnt at man ikke kjenner til at det har vært oppbyggelser utenom gudstjenestene. I sokneprest Peder Lunds tid i Vardal i årene 1789 til 1822 kan man merke de første spor etter Hauges virksomhet. I følge nevnte bygdebok forteller kirkehistorikeren Hallvard Gunleikson Heggtveit: «I året 1800 satt Hauge fengslet på lens- mannsgården Svennes i Biri. Veien hertil gikk over Vardal, og det er derfor meget sannsynlig at han allerede dengang har virket i bygden.
Dette bekreftes også av eldre vardøler som forteller at han hadde venner på Øvre Gjøvik som han bodde hos på sine reiser i distriktet.» Den senere kjente biskop og kirkehistoriker Anton Christian Bang som skrev «Hans Nielsen Hauge og hans samtid», sier blant annet: «I Elverum traf H. N. Hauge paa markedet der i 1789 en pige som het Marte og var fra gaarden Søberg. Han bad hende vise sig veien til et bestemt sted. Hun gjorde dette villig og gik med ham et stykke. Da de skiltes, sa han: «Nu har du vist mig den legemlige vei, gid jeg nu kunde vise dig den aandelige.» Saa talte han i faa ord saa gribende og treffende om denne vei at pigen blev vagt, siden blev hun tillige et middel til sine søskens omvendelse. Nogen tid efter flyttet hun som gift kone til gaarden Øvre Gjøvik i Vardal og bodde der til sin død som en alvorlig og forsiktig kristen.
Hendes hus var en station for kristelige venner og et midtpunkt for det kristelige liv i bygden. Marte blev i 1805 gift med Ole Monsen Gjøvik som ogsaa var vagt. Heggtveit sier i sitt verk «Den norske kirke i det nittende aarhundre»: «I Vardal fantes nogen vagte hist og her. Ole og Marte Øvre Gjøvik nød tillid og agtelse som de mest fremtredende af haugianerne der. Deres hjem var en station hvor reisende legpredikanter fra nær og fjern tog ind og fandt gjestfri modtagelse.»
Folk hadde vært vant til at forkynnelsen av det kristne budskap var forbeholdt prestene. I slutten av 1700 årene tok Hauge med sitt ord og sin person bygd etter bygd. Overalt fikk han venner blant dem som hørte på ham. En skare lekpredikanter fulgte i hans fotspor. Prestene og andre embetsmenn stilte seg for det meste i mot ham. Mange møtte ham også med mistillit, hån og forfølgelse. De påstod at det var forbudt å holde møter i henhold til kong Christian den sjettes forordning av 3. januar 1741. Det var den kjente Konventikkelplakaten som ble Hauges største anstøtsstein. I den nevnte forordning het det at det var strengt forbudt å holde eller søke forsamlinger som ikke stod under ledelse av prester. Det var også forbudt for lekmenn og kvinner å tale. Ingen mann eller kvinne kunne reise alene eller med følge fra sted til sted under navn av å styrke andre eller holde samlinger.
En folkelig overlevering sier at fra svalgangen på langloftet eller bubygningen på gården Øvre Gjøvik som var det første huset som ble satt opp på Eiktunet, kulturhistorisk museum, i Gjøvik, skal Hauge ha stått og talt til sine venner og distriktets folk mens han var på besøk i Vardal. Hauge var en høyreist mann, og man kan derfor gå ut fra han må ha stått på øverste eller nestøverste trinn i trappen mens han holdt sine oppbyggelser. En eldre Gjøvik-dame forteller at hennes bestemor som var født og oppvokset i det den gang gryende bysamfunnet Gjøvik, hadde fortalt at de ofte rullet tøy inne på et av rommene på langloftet.
Det ble da fortalt at her hadde den landskjente predikanten stått og talt for den gang ikke så mange år siden.
Noen år etter at Hauge stod og talte til vardølingene fra svalgangen på det gamle langloftet, ble han arrestert for brudd på Konventikkelplakaten. I alt ble han arrestert ti ganger, og én gang til tukthus. Han bar dette tålmodig. Men det var en av landets øverste geistlige som alltid tok Hauge og hans venner i forsvar. Det var den kjente biskop Johan Nordahl Brun. De mange år Hauge måtte tilbringe i kalde og helsefarlige fengsler er et av de mørkeste kapitler i nyere norsk historie. Først lille juleaften 1814 ble den endelige dommen avsagt. Han ble dømt til to års slaveri. Da han lot dommen påanke til overdomstolen, ble den nedsatt til tusen riksdaler samt omkostninger. Hauges formue gikk med til å dekke dette, men han fikk også hjelp av sine venner. Han gikk ut av fengslet som en nedbrutt mann, men var likevel glad og frimodig.
I følge klokker L. M. Hol i Biri var Christoffer Olsen Brateng i Snertingdal en av Hauges venner og reiste på Østlandet som forkynner. Hauge forsøkte å finne høvelige steder for sine venner i de fleste bygder eller grender. På en lang reise til Nordland i 1803 fant han at Løvøen i Steigen var et passende sted for Brateng. Han kjøpte stedet og gikk i gang med handel der. Av andre kjente forkynnere på våre kanter av landet kan nevnes Hans Engum fra Snertingdal og John Taraldsrud og Hans Ekeren fra Biri.
Det berettes at Hauge alltid hadde sine beste dager da han var i Bergen og omland. I Bergen slo han seg også ned. Her tok han borgerskap som kjøpmann, kjøpte tre jekter og reiste på fiske. Han var en mann med sterk trang til arbeid. Det var maktpåliggende for ham å vise at den kristne også skal røkte sitt jordiske kall. Mange av hans venner ble hjulpet til å kjøpe gårder, møllebruk og fiskevær. Eker papirmølle ble grunnlagt av Hauge. Denne ble et hvilested som vennene kunne ty til etter et slitsomt reiseliv.
For best å kunne forstå Hans Nielsen Hauges forkynnervirksomhet må vi prøve å forstå og sette oss inn i den situasjon vårt land befant seg i på slutten av 1700 tallet. Det kan med sikkerhet sies at ingen historiker med respekt for seg selv og sanheten i vår tid vil kunne bestride at Hauge har en vesentlig og ærefull plass i landets nyere historie. Han hører både fortiden, nåtiden og framtiden til. Hans innsats er blitt av den største verdi for vårt folk.
I slutten av 1700-årene var det forskjellige strømninger og bevegelser som ble til den åndssretning som fikk navnet rasjonalismen. Denne framstod i Tyskland etter påvirkning fra utlandet, og brøt seg også innover dobbeltmonarkiet Danmark – Norge. Den nye åndsretning fra overgangen mellom det attende og nittende århundre forkastet under innflytelse av opplysningstidens idéer det mysteriøse ved kristendommen og betraktet heller fornuften som høyeste dommer eller verdimåler i religiøse spørsmål.
Også i vårt land var mange prester påvirket av denne åndsretning, mens almuen stort sett var upåvirket av den. Ut fra sporadiske vekkelser og litteratur oppstod en folkebevegelse som både i Danmark og Norge reiste seg mot den nye åndsretning. Det kirkehistoriske som hendte da ildprofeten Hans Nielsen Hauge stod fram, er et særsyn i vårt lands lange historie. Hauges inntreden på den historiske arena, kan det neppe vises maken til. Selv om det ble mange feil og misgrep, viste det seg at bevegelsen som Hauge skapte, formådde å gå opp i den lutherske kirke og er kommet den til gode.
Den norske kirke vil alltid nevne Hauge som en av sine største menn. Hauges venner var alltid villige til å ta følgene av sitt aktive og praktiske syn på politikken. På Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 møtte tre haugianere, og på det overordentlige storting samme år møtte fire haugianere. Senere møtte flere av dem på Stortinget, og det var naturlig at deres viktigste merkesak var å få fjernet Konventikkelplakaten som de mente var en forsmedelig ordning og en hindring for fri lekmannsforkynnelse. Den ble endelig brakt ut av verden etter at Stortinget i 1842 for tredje gang hadde vedtatt å oppheve forordningen.
Senere er det forunderlig å lese at de haugianske stortingsmenn viste et beklagelig eksempel på at de som selv hadde vært gjenstand for religiøs intoleranse, ikke viste seg storsinnet. Ved spørsmål om mere prinsipiell religionsfrihet, f. eks. gi dissentere rett til fri gudsdyrkelse og forkynnelse, nektet de å gi sitt ja. Dissenterloven av 1845 som vi i dag ser på som en selvfølge, ble kjempet i gjennom av prester og jurister. Når det gjelder spørsmålet om kvinnens likestilling, var Hauge forut for sin tid. Han var villig til å ta følgene av Martin Luthers påstand om at vi er alle prester uten hensyn til om det gjaldt mann eller kvinne.
La oss, når vi står på Eiktunet, kulturhistorisk museum i Gjøvik, tenke over at foran oss har vi en av talerstolene til den mest kjente lekpredikant i forrige århundre. Det synes i vår tid som om Hauge har vunnet en enestående anerkjennelse innen alle kretser av folket. Vi må legge vekt på hans betydning også for vår tid. Vi høster der han med store anstrengelser sådde. Det gjelder på de fleste områder, men kanskje mest i synet på predikanten og budskapet han skal forsøke å formidle. For det norske lekfolk har Hauge vært en foregangsmann, og det er knapt noen som står ham nær i evner og ildnende makt over sinnene. Mange har fulgt i hans spor, og de står ikke lenger i strid med kirken, men går hånd i hånd med den.
Det gamle langloftet på Eiktunet står som et vakkert minnesmerke over en mann av folket som på flere områder kom til å bety meget for sin samtid og for ettertiden fordi han våget å stå fram med sin forkynnervirksomhet selv om han var klar over at det var forbudt i henhold til den før nevnte Konventikkelplakaten.
Biskop A. Chr. Bang mente i sin tid å kunne fastslå at Hauges landsgagnlige virksomhet hadde vært med på å forberede det norske folk til våre forfedres frigjøringsverk på Eidsvoll i 1814. Han mener videre at Hauges liv og virke var så viktig at han stiller spørsmålet om hvordan vår nyere historie etter 1814 ville ha sett ut hvis ikke folkets indre modning og frigjøring gjennom Hauges gjerning hadde gått forut for den plutselige overgang fra absolutismen til grunnlovens statsform. Bang sier at «den Haugeske bevægelse havde i stort mon løst nationens bundne aandskræfter.» Vekkelsen ved Hauge satte dype spor etter seg som vises den dag i dag, og den har blitt til varig velsignelse på det kirkelige og borgerlige område.
Hauge og vennene hans virket ikke bare som kristelige forkynnere, men utfoldet som nevnt også en betydelig praktisk virksomhet. Ved utgivelse av bøker og en utstrakt brevskriving, bidro de til å øke lese – og skriveferdigheten blant almuen. Dette ble igjen et middel til å fremme folkeopplysning, religionsfrihet og politisk frihet.
Den danske folkehøyskolens grunnlegger, Nikolai Frederik Severin Grundtvig, uttalte i 1850 at «med Hans Nielsen Hauge våknet folkeånden i Norge.» Må det være klart for alle at Hauge gjennom sin rike personlighet har trukket opp retningslinjene som jevnt over blir betraktet som allmenne innen de fleste kristne kretser i vår tid. Hauges og hans venner haugianernes virksomhet var begynnelsen til en ny tid i vårt land.
KILDER:
Vardal bygdebok.
Kirkehistorikeren Hallvard Gunleikson Heggtveit: «Den norske Kirke i det nittende Aarhundre.
Anton Christian Bang: «Hans Nielsen Hauge og hans samtid.»
Muntlige meddelelser.