– fra Sigrid Svendsen : «Kristenliv i Romsdalen. 1809 – 1864». Oslo 1931.
Fra s. 219 – 226 :
UTARTNINGEN BEKJEMPET.
Bevegelsen i Voll hadde vakt sogneprestens særlige opmerksomhet. Til dels var han bekymret for den. «Og ansaae jeg mig derfor forpligtet til alvorligen at gribe ind i Sagen», skriver han. «Dette gjorde jeg ogsaa, og med al den Kraft Herren i Naade vilde forunde mig, søgte jeg da, forvisset forøvrigt om, at Herren nok selv vilde vite ogsaa at føre disse forunderlige Ting ud til hans Navns Forherligelse og til Velsignelse for Menigheden — at lede dem til det rette Maal».
Hvad han ikke forstod i bevegelsen, drev ham bare ennu mere til bønn for bygden og til å granske i Guds ord, og til med ennu større iver å forkynne det.
Så blev det ved nyttårstid 1861 berettet for ham hvordan det i julen hadde vært på møtene der ute. Da blev han for alvor engstelig. Især tenkte han sig nok at Ole Hovdes optreden ikke vilde virke til det gode. Han betegner det som noget meget ubehagelig, der førte uhygge med sig, og skriver at det var upassende at sådant skulde sies så offentlig og under sådanne omstendigheter, likesom denne uttalelse vakte megen forargelse. Vel forsikrer bemeldte Ole Hovde, og det tror han gjerne, at denne var sig selv ubevisst, og at han således ikke visste hvad han sa, men saken er dog like ubehagelig og forargelsen like stor — .
«Jeg blev bange, ligesom jeg det hele Aar hadde befundet mig i ængstelig Spænding; thi omend Vækkelsen i og for sig kunde antages god og velsignelsesrig, saa kunde der lettelig noget usundt blande sig deri, ligesom den ogsaa befrygtelig kunde føre svage Sjæler til Sværmeri eller Vildfarelse. I denne min Angst bad jeg Gud om Visdom og Styrke — ».
Så skulde han ut til Voll og holde gudstjeneste 2. søndag efter Helligtrekonger den 20. januar.
Det var ham om å gjøre nu endelig å slå et slag mot bevegelsens utartning. Nu om nogensinne har vel tanken på egen uformuenhet bragt ham i nød inn for Guds ansikt, og fra ham alene ventet han et godt resultat.
Evangeliet den søndag var bryllupet i Kana, og av denne tekst tok han anledning til å tale om «fallene» i Voll. Og da forela han i prekenen for menigheten den sannhet, at det kun er gjennem nådemidlene, ordet og sakramentene, at Herren kommer til oss og gir sig tilkjenne for oss, og advarte på det alvorligste mot tro på syner og umiddelbar åpenbaring.
Denne preken som gjaldt hvad der nettop var foregått i bygden, blev påhørt med den største opmerksomhet. Der var mange som gav den sitt bifall, ja som blev lettet ved å høre den. Nogen enkelte var det dog som var dypt uenige med presten, sådanne der dengang i det minste ikke vilde høre annet enn at det hele måtte være en umiddelbar guddommelig åpenbaring. Idet folk gikk ut av kirken, sa disse : «Idag var det ikke presten som talte; det var djevelen som talte gjennem ham».
Men disse røster måtte snart forstumme, overdøvede av den hele mengdes glede over hvad de den dag hadde hørt, av folkets glade beroligelse og deres erkjennelse av sannheten siden den tid. Presten reiste glad hjem igjen efter den gudstjenesten, og han skriver : «Saa stor Naade udviiste dennegang Kjærlighedens Gud mod den Skrøbelige, og saa stor Kraft lagde han i sin Tjeners Mund, at fra den Stund det heftige i Bevægelsen lagde sig, og alle «Fald» og alle Henrykkelser ophørte, medens nu de skjønneste Blomster begyndte at fremspire af den af Herren selv bearbeidede Jordbund».
Biskop Grimelund tilføier i en note: «At den omtalte Prædiken har bidraget til denne glædelige Vending, der vistnok i flere Møder og paa flere Veie var forberedt, har jeg Grund til at antage».
Nogen av de møter som virket i denne retning, blev holdt i Innfjorden omtrent ved samme tid av en legmann fra Nordmøre.
Der kom en gammel haugianer, Nils Torvik fra Øre, en gammel traust taler, og holdt samling, fortelles der. Dette var den ansette og vel begavede Nils Tronsen Grendal (1811—1893), som bodde på Torvik. Han var en tenksom, innadvendt og dyp natur. Hans vesen var ydmygt, stillferdig, alvorlig og forsiktig. Da han i sin ungdom kom til fred med Gud, var det efter 2 års stadig kamp. Så gikk endelig nådelyset op for ham, og han fikk en salig visshet. Han blev en utmerket åndelig leder med stor innsikt i Guds rikes hemmeligheter.
Denne manns personlighet og hele fremtreden virket godt her. «Der var en annen ånd over ham», sier en av de gamle.
Han visste hvordan det hadde gått for sig her i Voll denne julen, og så begynte han møtet med å synge den gamle salme:
Kjærligste Jesu, hvad må jeg vel tenke, når jeg din grundige ydmyghet ser —
en salme på 7 vers (nr. 220 i Johnsons salmebok) hvor et vers lyder så:
Uti min gjerning, min tale og fakter jeg mig vil vise dig Jesus til pris,
og for din skyld vil jeg allting forakte, ti hvo det gjør, er forstandig og vis.
La av min sjel alt forfengelig svinne, styr selv mitt hjertes begjæring og sinn,
Ånden forhindre ærgjerrighets vinde, ydmyge Jesu, kom ta du mig inn.
Ingebrigt Kvam skriver, «nu kom gamle Nils Torvik fra Nordmøre til Voll og holdt opbyggelser. Han tillot sig å tale imot dette uvesen; men uaktet de sa at han forstyrret Guds gjerning, så blev de dog rokket i sin tro, og da nu presten Carlsen på samme tid kom og holdt en bibellesning som virket i den retning, da ophørte med en gang både fallene og synene der ute (Ingebrigt Kvam : Utrykt brev av 30. april 1879 til sogneprest A. Bjørnstad, prestearkivet, Grytten).
Om dette besøk i Innf jorden har presten selv fortalt.
Han holdt tirsdag aften den 5. februar en samling på Øvrebø. En stor skare mennesker var kommet da møtet skulde begynne. Nogen hadde spådd at i kveld skulde fallene bli større enn nogensinne. Dette fikk presten ikke vite før senere, men han har allikevel vært i spenning. «Og anraabte jeg Gud at han vilde av Naade velsigne vor Andagt». Så formanet han folket til stillhet og ro, og begynte møtet med høitidelig å lyse velsignelsen over det :
På Guds og mitt hellige embeds vegne, efter den makt og myndighet
som Gud har gitt mig ovenfra —- for at vi i ro og fred kunde få betrakte og høre Guds ord.
Og der var stilt som i en kirke.
Han nevner selv dette møte til biskopen som et gledelig tegn på at stemningen var blitt en annen, og tilføier, at hverken om aftenen eller under morgenandakten som han efter opfordring måtte holde den følgende dag, før han begav sig på hjemreisen, inntraff noget som helst forstyrrende, «saa dette ret var hyggelige Stunder for mig».
Noget senere kom der riktignok en taler fra Øksendalen, og fikk «fallene» til å ytre sig igjen på et par møter. Men det forsvant snart. Folk der ute hadde nu fått et annet syn på det.
Presten uttrykker det så at når de talte om de tidligere «fall», blev det hele betraktet vel som noget godt formedelst frukten, men også som noget engstelig, noget ikke ønskelig, hvorom der med hengivelse gjerne legges til : «Dog skje Guds vilje». Men nu var Hans Skirilykken og Hans Gjærdet kommet hjem fra Voll, og de holdt sammen med Lars Myrebø en del møter oppe i Kors. De hadde den opfatning at sådan som det gikk for sig i Voll, skulde helst virksomheten drives.
Ingebrigt Kvam innfant sig ganske stillferdig på disse møter. Først sa han ikke noget. Han bare var der. Hvis så nogen begynte å falle hen, hadde han gjerne en kjølig bemerkning, som bragte dem til besinnelse igjen.
En gang var han i et sådant møte på Veblungsnes. Der begynte en kone å rugge på sig og bli dårlig. «Å, Gud skje lov, no kjem den Helligånd», sa en. «Lukk op døra, så vi får inn litt frisk luft», sa Kvam rolig, «det er så kvalmt her inne». Og så gikk anfallet over.
Kvam forteller om denne tid således : «Nu gikk sykdommen forbi Grytten sogn og op til Kors, hvor den angrep en tjenestepike på Horgjem, som om ikke lang tid efter blev flyttet til Myrebø. Denne pike døde eller dånet av og til, og hun så lignende syner som i Voll, og mange gikk til henne for å få vite sin tilstand. Jeg synes å erindre at det var halvannet år hennes åpenbaringstid stod på».
Om henne vet man sikkert at hun kom bort ifra Gud, eller kanskje aldri hadde vært helt med ham.
Videre skriver Kvam : «Det hendte 8 ganger hos oss at 2 menn og en kvinne (kun 1 hver gang) søkte å falle for å gjenfødes på den måte. Men Gud var så god at vi fikk dem kurert, først med koldt vann og derefter med Guds ord».
Således blev der ikke mange fall der i sognet. Men Kvam fikk naturligvis høre ille av det annet parti, «Han hindrer den Helligånd», sa de.
De gamle haugianere og deres tilhengere sluttet sig nu sammen og holdt møter på sin vis. De andre var så ytterliggående, at mange fikk øinene op og kom over til de gamle. «Og hertil bidrog uten all tvil to måter hvorpå man gikk frem, den ene at man med bestemthet påviste skjevhetene, og den annen at vi hadde nogen møter som presten Carlsen holdt» (ved denne tid begynte man å arbeide for å få satt op et bedehus på Veblungsnes, og sognepresten påtok sig å samle bidrag til det).
Denne virksomhet i samarbeide med presten holdt de på med så lenge Carlsen var i Grytten, og de vant efterhånden ledelsen. De fortsatte under den vikarierende prest C. Roll med godt resultat. «Så at nu blev der med det første sådan enighet at det kun var nogen få igjen som ikke gikk under den samme hatt. — I 10 år var nu alt rolig og godt». Verd å legge merke til er den misjonsinteresse som fra vekkelsestiden av har levd i Grytten. Den viser sig bl. a. deri, at mens der fra Romsdalens samtlige prestegjeld er utsendt 24 misjonærer, så er 11 av disse kommet fra det gamle Grytten, nemlig Lars Dahle, Bertha Stueland, Markus Dahle, Karoline Unhjem, Ole Stavem, Knut S. Stokke, Erik A. Søvik, Edvard A. Søvik, Knut I. Samseth, Paul P. Ringdal og Anna Jacobsen (meddelt av borgermester Johs. Solem, Ålesund).