– hentet fra Lars Dahle : “Tilbakeblik paa mit liv — og særlig paa mit missionsliv”. Stavanger. 1922.
– les annet fra Lars Dahles bok her :
– fra s. 55 – 60 :
Saa tiltraadte jeg da reisen dertil noksaa tidlig, ut paa vaaren, da jeg hadde planlagt en vidløftig fottur, før jeg tok dampskibet, og den plan fik jeg da ogsaa gjennemført.
Jeg reiste først opigjennem Raumadalen og videre til Lesjeskogen. Derfra tok jeg over fjeldet til Lom, saa nedover dalen til Vaage og videre over det 8—10 mil brede fjeld til Valdres (Østre Slidre). Derfra fulgte jeg bygdeveien nedover til N. Aurdal; videre over en ny fjeldstrækning til nedre Hemsedal, saa tvers gjennem dette dalføre og over en mindre aasryg til Level i Aal i Hallingdal.
Efter en længere stans her bar det igjen tilfjelds over til øvre Hemsedal, hvorfra jeg fulgte postveien over Filefjeld og gjennem Lærdal til Lærdalsøren, hvorfra jeg da kunde reise med dampskib over Bergen til Stavanger, som jo var reisens maal.
Det var en rigtig interessant, men ikke saa litet trættende reise. Den hadde paa enkelte punkter ikke været uten fare, skjønt det hele gik godt. Jeg beholdt mange gode minder fra den.
Da jeg reiste op Raumadalen var det kjært at faa gjense gaarden Kyllingen, hvor min morfar hadde levet og virket, og hvor min mor var opvokset. Den var forresten nu gaat over i fremmede hænder. Men i nærheten besøkte jeg og fik si et sidste farvel til min eneste morbror (Knut Kyllingen), som længe hadde ligget syk og nu ventet sin opløsning og saa den imøte med triumferende glæde og med inderlig tak til Gud, fordi han, den saa længe i et liv i synden fortapte søn, nu var gjenfunden av den himmelske far og hadde det sikre haab snart at faa komme hjem til ham, og der ogsaa faa møtes med sin for længe siden forutgangne far, der saa længe og saa brændende hadde bedt om hans omvendelse, som han ikke fik opleve, men som han aldrig hadde opgit haabet om engang vilde komme.
Det var saa rart at dette blev mit sidste farvel til Romsdalen før min avreise til missionsskolen. Det blev mig en ny forvissning om at Gud hører bønner. Jeg kom uvilkaarlig til at tænke paa den gamle biskops trøstende ord til den senere saa berømte Angustins fromme mor Monika, da han sørget over sin søn, der endnu levet et liv i aabenbar synd: «Et barn, for hvilket der har været opsendt saa mange bønner, vil ikke gaa fortapt».
I Hallingdal fandt jeg rigtig mange av min fars slegt, hvoriblandt en meget gammel farbror og mange søskende- barn, hvorav den ene nu sat inde med gaarden Torstensrud, der var fars fødested og hadde været i slegtens eie i umindelige tider. Her kom jeg jo til at stanse længst. Forresten streifet jeg noksaa meget om her, navnlig ogsaa paa sætrene, hvor mange av mine slegtninge opholdt sig i sommertiden. Ogsaa av missionær Markus Dahles slegt traf jeg nede i Hemsedal enkelte, til hvilke jeg hadde hilsen med fra hans hjem, f. eks. den rike og alvorlige gamle ungkar John Torset i Hemsedal, samt Ing(e)rid Meiningen paa overgangen over fjeldet fra N. Aurdal til Hemsedal.
Det var en merkelig kvinde, der var som en prest i den avsidesliggende grænd, hvor hun bodde. Hun holdt jevnlig opbyggelser, og da der her ingen mand var som kunde gjøre det, fandt selv den meget nidkjære og meget ortodokse unge prest (den senere biskop Skaar) at maatte la en slik «uregelmæssighet» passere, da «nød bryter alle love» — altsaa ogsaa den lov at kvinder ikke maa optræ som prædikanter !
Jeg fandt en nær slegtning selv midt paa Filefjeld, idet fjeldstuemanden Knut Bjøberg var min fætter. Hans far som hadde anlagt denne fjeldstue, Erik Bjøberg, var nemlig min farbror.
Det vil nok av det her oplyste kunne skjønnes at dette maatte bli en rigtig interessant reise for mig; men den hadde jo, som allerede antydet, ogsaa hat sine farer, som det kun skyldtes Guds naadige bevarelse at jeg kom vel ifra.
Det gjælder dog kun de to fjeldovergange: fra Lesjeskogen til Lom og fra Vaage til Valdres. Her kom min dum- dristighet fra guttedagene atter frem, desværre. Jeg kjendte nok ikke endnu den berømte latinske sætning, at «lykken staar de modige bi» (fortes fortuna adjuvat); men tanken i den var gaat mig i blodet og førte mig fremdeles til uforsvarlig forvovenhet.
Da jeg skulde gaa over fjeldet til Lom, kunde vi fra Lesjeskogen se at der var rykende snefok paa høidene, saa folk sa til mig: «Tænk aldrig paa at gaa over fjeldet idag. Det vil være at sætte livet til». Jeg vilde dog ikke høre paa dette. Jeg sa at jeg ialfald vilde gaa op paa fjeldet og se nærmere paa stillingen. Er det forgalt, saa faar jeg komme ned igjen.
Som sagt, saa gjort. Det saa ikke videre lyst ut, da jeg kom op. Der syntes at være tykt snedrev over hele fjeld- viddene. Skulde jeg gjøre vendereise ?
Nei, jeg har aldrig likt retræt, — og i missionen liker man det heller ikke. Jeg husker hvor begeistret jeg i mine guttedage blev for den lille gut der vilde bli tambur hos Napoleon, og som visste at kunne slaa alle marsjer upaaklagelig, undtagen retræt. Top ! sa Napoleon. Du er netop min mand. Jeg vil heller ikke vite av den marsj.
Men han fik dog tilslut lære den — f. eks. under toget til Rusland, der var en gapstrek likesom min marsj over vilde fjeldet i dette snedrev. Det kostet ham hans armé, og min dumdristige tur kunde let ha kostet mig livet.
Ogsaa missionen har undertiden maattet slaa retræt, hvor nødig den end vilde. Jeg vil blot minde om Brødre- menighetens mission paa Nikobarøene, der efter omtrent tyve aar maatte opgis, efterladende sig tyve missionær-graver, men ellers ingen arbeidsfrugter.
Men dette var nu bare en parentes som det foreliggende tilfælde førte mig ind paa. Men la mig komme tilbake til historien.
Jeg fortsatte altsaa turen indover fjeldet i det forrykende veir.
Der var intet spor av nogen vei og heller ingen opvarding som kunde vise mig retningen. Men jeg hadde heldigvis et godt litet lommekompas som ialfald bevarte mig for at komme paa vildspor. Det maatte tas frem hver gang jeg imellem bygene kunde se et litet stykke fremover.
Det gik i den rigtige retning; men det gik ikke fort, og det blev en haard tørn. Sneen var tildels temmelig dyp, og snedrevet stod mig like i ansigtet, saa det svidde noget ganske forfærdelig. Jeg hadde gjort regning paa at til- bakelægge veien paa 5—6 timer, da man hadde sagt mig at det kun var omtrent 3 mil, og disse skjønsmæssige fjeldmil heler ikke pleier være fuldt saa lange som de opmaalte. Men det tok mig mere end den dobbelte tid. Først henimot kl. 10 om kvelden naadde jeg frem til første gaard i Lom (Sjok), og da var jeg lovlig træt og sulten. Men folkene her var særdeles venlige. Jeg fik baade mat og seng, og begge dele smakte fortræffelig. Efter en god søvn var jeg om morgenen like kjæk igjen. Kun var ansigtet meget rødt og ophovnet, og huden begyndte at skalles av.
Lom er en interessant bygd at reise gjennem, og baade folket og sproget gjør et sterkt indtryk av kraftfuldhet og vederheftighet.
Jeg kom nu ikke længer den følgende dag end til Vaage (Vågå), hvor jeg overnattet, for derpaa at ta fat paa fjeldet over til Valdres. Her var jeg saa heldig flere mil at kunne følge sæterveiene, der førte i retning av Valdres. Paa den øverste av dem («Pinen» tror jeg den het) fik jeg et utmerket nattekvarter. Saa bar det ind i de veiløse fjeldvidder. Nu var det tøveir og snesmeltning. Paa mange steder maatte jeg vasse i smeltende sne op til knærne. Men det var dog ikke det værste, skjønt baade ubehageligt og trættende.
Værre var de mange islagte vand man støtte paa og maatte over, og hvor vand og sneslaps ovenpaa isen gik over skoene. Men værst var dog de store elve uten broer. Hvorledes skulde jeg komme over dem, naar de var for dype til at kunne vades over. Jeg husker to saadanne tilfælder, hvor jeg virkelig kom i livsfare. I det ene var det en stor fossende elv, som i en indsnevring var væsentlig dækket av en stor sneskavl; men i midten var der en aapning omtrent som en almindelig veite. Den maatte jeg da forsøke at hoppe over. Det var i og for sig let nok for en spræk ungdom. Men kunde jeg stole paa at ikke sneen paa sidene av denne veite brast under mig ?
Nei, det kunde jeg ganske visst ikke; men spranget maatte allikevel voves, da der ikke var nogen anden utvei. Jeg undersøkte da nærmere denne «veite», d. v. s. sneen paa begge sider. Og saa vidt jeg kunde se var der et temmelig tykt islag aller nederst like over vandflaten. Spranget maatte altsaa kunne voves. Jeg slængte da min randsel over aapningen, traadte derefter sneen haard paa den side hvor jeg stod, indtil bredden av aapningen, tok derefter et godt tilsprang, satte over aapningen og et godt stykke henover paa den anden side. Sneen holdt, hvor jeg faldt ned. Dermed var jeg reddet og kunde inderlig takke Gud som her atter hadde holdt sin skjærmende haand over mig. Hadde sneen brustet, saa jeg hadde styrtet ned i den rivende strøm, saa hadde jeg nok uten tvil sat livet til her.
En anden gang skulde jeg over en endnu større elv der mundet ut i et aapent vand. Her var der i oset drevet sammen en hel del store isflak som jeg maatte forsøke at benytte som bro, idet jeg hoppet fra det ene til det andet. Det gik ganske bra, indtil jeg var kommet over det dypeste. Men da gled jeg paa et isflak, og ned i vandet bar det.
Da vandet her ikke var dypere end at jeg naadde bunden, kunde jeg uten vanskelighet kravle mig frem til bredden. Men jeg var jo blit dyende vaat, og det av egte isvand, saa jeg begyndte at føle kuldegysninger.
Men saa kom jeg til at huske paa at en fjeldvant ven ved avreisen hadde forsynt mig med en liten lommeflaske med god konjak, idet han sa : «Ta den med, ti du vet ikke hvad der kan hænde paa fjeldet». Jeg tok da en liten slurk av den og fik varmen i mig. Det er den eneste gang jeg kan mindes at ha hat nogen nytte av alkohol til at «faa varmen i mig».
Jeg begyndte saa at gaa paa spræng. Derved blev jeg baade helt varm og efterhaanden ogsaa tør igjen. Forresten varte det nu ikke længe før jeg var helt ute av sneen, og jorden begyndte at helde sydover mot Valdres. Og litt over midnat traf jeg ogsaa paa de første spor av en liten sti som førte nedover mot dalen. Nu var jeg ovenpaa. Nu begyndte det rigtignok at pøsregne, hvilket gjorde gangstien temmelig glat. Men det tok jeg mig naturligvis ikke videre nær av. Min gode oljekappe beskyttet mig godt oventil. Og hovedsaken var at min lille gangsti blev stedse tydeligere og bredere, saa det var aapenbart at det nu bar nedover mot bygden. Det var dog ikke før kl. litt over tre om natten jeg naadde frem til den første gaard i Østre Slidre. Her fik jeg uten vanskelighet vækket folkene, saa jeg kom i hus og fik baade mat og seng.
Hermed var den farefulde del av mit fjeldeventyr til ende.